onsdag 1. juni 2005

Den færøyske fotball


Publisert i Dagbladet 12. september 2004:

FÆRØYENE har spilt 68 EM- og VM-kamper - og tapt 55 av de. Men tror du færøyingene gir opp av den grunn?

Grindehvalen blåser hånlig utenfor de færøyske kyster. Sist lørdag ble deres overmenn slått 6 - 0 av Sveits, og på onsdag var det selveste Frankrikes tur til å ta med seg poeng fra Færøyene: 0 - 2.
Hederlig nok, men tap.
- Nå er det i grunnen nok. Vi vil ha bedre sifre. Vi vil videre.
ISAK MIKLADAL knytter konsentrert nevene og ser ut på tåkehavet som ligger over Torshavn som en uønsket fyllegjest over et salongbord. Vi sitter inne på kontoret til generalsekretæren i det færøyske fotballforbundet, i pausen under årets cupfinale. 10 prosent av befolkningen sitter på tribunene. 4500 mennesker ser på at HB NSi er i ferd med å knuse Runavik.
Bakrommet var til stede under fotballfesten i slutten av juli.
Dette var før Sveits. Før Frankrike. Lenge før det er formelt klart at Færøyene heller ikke denne gangen skal klare å kvalifisere seg til et VM- eller EM-sluttspill.
NOE AV det første vi ser på Torsvøllor stadion denne råkalde sommerdagen før kampen, er Runaviks keeper som går rundt med topplue. Bakrommet tenker sitt om at det er den legendariske keeper Jens Martin Knutsen som nok har skapt en evig mote blant færøyske keepere, og at de nå går rundt med topplue alle sammen. Men så ser vi det. Det er faktisk ham. Legenden. Det er Knutsen selv.
Løven som voktet buret under den legendariske kampen mot Østerrike i Karlskrona i september 1990 - Færøyenes første EM-kvalifiseringskamp som de vant 1-0. Radio-opptaket fra kampen er blitt et mytisk og skattet folkeeie siden.
Nasjonsbyggende på høyde med vår egen Bjørge Lillelien, England og 9. september 1981.
KAPP VERDE: Men var dette det verste som kunne skje Færøyene?
Landet startet på topp og siden gikk det så mye verre. De har vært gjennom 68 kvalifiseringskamper til VM og EM. Sju er vunnet, seks endte uavgjort og 55 med tap. Samlet målforskjell er 41 - 196. Landet ligger badet i sin egen bremseveske på FIFA-rankingen, der de henger nede på 137. plass - med fotballnasjoner som Kapp Verde-øyene, Lesotho, St. Lucia og Palestina foran seg på lista. Men dette er våre nordiske brødre, for svartur. Kan dere ikke ta tak? Det mangler ikke på rekruttering. Kanskje har Færøyene verdens største andel av fotballsparkere i forhold til innbyggertallet. Hele 6200 er registrert som spillere. Ballen har vært rund her ute siden 1892.
GENERALSEKRETÆR Mikladal knytter nevene på ny.
- Vi er konkurransemennesker. Helt siden tidenes morgen er vi vokst opp med kapproing. I dag er det bare en ren sportskonkurranse. Men i mange år var det alvor med kapping mellom bygdene for å komme først ut til stedet der grindehvalen samlet seg. Så vi har det i oss, sier en alvorlig Mikladal.
- Men vil dere noensinne klare å kvalifisere dere til et VM eller EM?
- Nei. Ikke i den nåværende situasjonen. Men nå vil vi videre.
I løpet av seks til åtte år skal vi utvikle et konsept som tar sikte på en plass i et av sluttspillene. Jeg mener vi har bestemt spillergrunnlaget til det. Vi har foreløpig bare skisser til dette talentprosjektet. Men vi er litt lei nå. Vi hadde forventet at vi skulle ha kommet litt lenger. At vi skulle ha tatt flere poeng i de kvalifiseringene vi har deltatt i.
HENRIK LARSEN er blid som den manglende sola - til tross for at han er en av verdens minst meritterte landslagstrenere. Som spiller gikk det bedre. I sin proffkarriere rakk han spill i Brøndby, Pisa, Aston Villa, Waldhof Mannheim og Lyngby. 39
landslagskamper fikk midtbanespilleren for Danmark. Han måtte i 2000 tåle små smil fra fotballvenner i hjemlandet da de fikk høre at han skulle ta over jobben som landslagstrener for Færøyene etter Allan Simonsen. Også i potet-i-halsen-når-de-snakker-landet var det et visst inntrykk av færøyske fotballspillere som fiskere med hoftefeste og sneipen i kjeften under kampene.
- Jeg mener bestemt det er en myte. På sitt beste kan vårt landslag vært helt på høyden med for eksempel Rosenborg. Og vi har slett ikke skjemt oss ut internasjonalt. Jeg mener det er et stort potensial her. Det viste vi for eksempel da vi holdt Tyskland her hjemme til 0-0 helt til langt ut i 2. omgang.
- Hva skjedde da?
- Nei, det er det samme problemet som alltid oppstår. Vi kniber litt med gaflene.
- Hvabehager?
- He-he. Det er bare et uttrykk vi danskene har. Vårt hovedproblem er det fysiske. Vi er ikke utholdene nok. Men da skal du bare huske at de færreste av spillerne på laget har fotballen som jobb. De fleste er i full virksomhet ved siden av. Som tømrere, rørleggere, bankfolk.
- Men alle spillerne våre har en voldsom fightervilje. De har et hjerte for fotball.
CUPFINALEN ble bare sånn passe underholdende. Nivået var av den norske 3. divisjonssorten. På en god dag.
Og Topplue-Knutsen? Det var ikke mye vi fikk se til ham under cupfinalen. Etter 16 minutter ble han utvist. Han måtte panikkredde et angrep utenfor 16-meteren og tok ballen med hånda. Rett i dusjur. Bæææhææ.

Se og Hør - en tekstanalyse


Publisert i Dagbladet 4. september 2004:

Se og Hør har denne uka blitt medlemmer i Stortingets presselosje. I og med at ukebladet heretter må tas på alvor, bringer vi her en tekstanalyse av saken «Vi trodde Pluto skulle dø - Kjell Kristian Rikes hund fikk hjertestans hos frisøren». Den stammer fra utgave nummer 67, utgitt 31.

august:
Bakgrunn: NRKs sportsreporter Kjell Kristian Rike og samboeren Marit Rosendal har hatt hunden Pluto, av rasen bichon frisé, i 14 1/2 år. Da denne for to uker siden skulle til sin faste frisørtime i Sandvika, gikk det galt. Hjertet stanset, og bare en rask handling fra frisørene reddet hunden fra den visse død. Rett over gata for frisøren ligger et dyrehospital.
Hunden ble båret over, satt på drypp og kom seg etter få dager.
DRAMATIKKEN lyser mot leseren. Bruken av ordet «dø» i tittel vekker sterke reaksjoner i utgangspunktet. Når det i tillegg dreier seg om dyr, blir dette ekstra virkningsfullt.
Journalisten går rett i strupen på leseren med dramaet i hovedteksten. «Et under at Pluto lever!», er åpningssetningen.
Journalisten benytter seg videre i teksten av den såkalte berg-og-dal-bane-teknikken.
Bakgrunn-drama-bakgrunn-fakta-drama-bakgrunn-fakta-drama.
Dette gir en uhyre spennende virkning, og gjør det vanskeligere for leseren å slippe teksten. Den må leses helt ut. Bildene er rørende. Hovedbildet får i tillegg en slags mystisk dobbelteffekt, der det blir ledsaget med en uttalelse fra Rike om at Pluto er den eneste skapningen han aldri har vært forbannet på. Journalisten har også valgt nysgjerrighetsfremmende grep i sine mellomtitler. «Reddet av ukrainer» og «Løper etter damene», gir assosiasjoner om et spennende og fargerikt liv.
DET ER FLERE overraskelser i teksten. Blant annet blir tidligere kringkastingssjef Einar Førde sitert. En kollega av Rike hadde klagd på Plutos tilstedeværelse. Men da sa Førde:
«Langt flere skulle hatt med hund. Da hadde det ikke blitt så mange problemer.» Et klokt sitat som bidrar til å underbygge det samfunnsnyttige ved det å eie en hund. Det må også sies at intervjuobjektet Rike gjør en selvutslettende innsats i intervjuet. «Kommer jeg alene uten adgangskortet (til NRK, red.anm.), må jeg skrive meg inn, men med Pluto på slep åpnes dørene uten spørsmål.» Leseren blir ikke i tvil om annet enn at det er Pluto det her handler om. Noe unødvendig her og der.
Spesielt der vi også får vite at Pluto nå i sitt hundreogåtte hundeår lange liv har litt problemer med hørselen. Dette er en overflødig opplysning. De fleste av leserne vil dra denne slutningen selv.
Konklusjon: en annerledes historie. Kombinasjonen hund/kjendis/frisør/hjertestans er overraskende og original.
Det er nesten slik at leseren får lyst til å kose litt med den lille rakkeren.

Minimize me


Publisert i Dagbladet 21. august 2004:



LIVSSTIL I «Super Size Me» lever Morgan Spurlock kun på junkfood og får leverskader. Magasinets reporter spiste salat

i ei uke og fikk potenssvikt og psykose.

MORGAN SPURLOCK (33) HAR GITT Big Mac et ansikt denne sommeren. Den amerikanske filmregissøren er en av vinnerne på kinomarkedet med dokumentarfilmen «Super Size Me». Der spiser han utelukkende på McDonald's-restauranter. Frokost, lunsj og middag.
Det går galt. Han går opp tolv kilo, får rekordhøyt kolesterolnivå, skade på indre organer og blir slapp og elendig. Og dårlig potens, i hvert fall ifølge kjæresten. Bare ved å spise på McDonald's.
MEN ER ALTERNATIVET særlig fristende? For en del av oss har gått lei. Av sunnhetshysteriet, av Fedon Lindbergere, av diettråd og ruccolasalat, bønnespirer, pastasalat og badevekt.
Hvordan ville det være å kjenne på kroppen hva det er disse salatfolket egentlig snakker om? Hva med ei hel uke med grønn kur? Å spise utelukkende salat ei hel uke, bare med noen frukter og grønnsaker som tilleggsdiett. Uten brød, uten dressing, uten kylling, pasta eller annet tilbehør. Og jeg skulle bare drikke vann og appelsinjuice til. For eksempel.
Hva sier en lege til en sånn diett? Vi ringte sjeflege Christian Loennecken ved Volvat Medisinske Senter.
- Det vil være like ekstremt som burgervarianten på kino, å gå brått over fra normal føde til å utelukkende spise salat. Jeg vil si det er direkte usunt.
- Problemet er at du vil få i deg innmari mye fiber, men fint lite protein og sukker. Fiber er viktig for å holde tarmsystemet i gang. Men når du ikke får i deg noe annet, vil det ikke være næring der som du tar opp. Derfor vil du både føle ubehag og sult, bli slapp og kanskje svimmel og generelt få mindre «guts». Du vil nærmest føle deg lat.
- Så hvis du skal komme med et råd ...?
- ... så vil det først og fremst være at dette ikke bør gjøres. Det vil være for ekstremt. Men må det gjennomføres, bør du i alle fall prøve å få i deg linser, bønner, nøtter og avokado. Og drikk mye. Men vi vet fra både forskning og for eksempel fra fangeleirer at magen har en utrolig evne til å tilpasse seg. Så det kan godt hende dette går bra, sa Loennecken.
DET VAR MEGET INTERESSANT at en velrenommert lege brukte både ordene «salat» og «fangeleir» i samme resonnement. Jeg begynte å ane at vi var på samme lag.
Enda bedre ble det da vi spurte om han selv spiste mye salat.
Han som er lege og all ting.
- Nei, jeg gjør ikke det. Det er ikke kjempegodt med salat, vet du, sier mannen som har en ernæringsekspert til kone.
Det var da jeg bestemte meg for å gjøre det. Spise salat ei hel uke. Og noen frukter og grønnsaker. Nå i ettertid kan jeg si at det ble en større påkjenning enn jeg hadde trodd.
Det var sju svært ubehagelige dager. Jeg så syner, var svimmel, uopplagt, deprimert, vanskelig å leve sammen med og kunne flere ganger ha drept for ei wienerpølse.
Her følger en skjelvende manns dagbok:
DAG 1
10.40: Spiser «frokost». En salat bestående av agurk, paprika, tomat, rapidsalat, rød løk, mais og dressing. Blir mett på et vis.
13.45: Ute en liten tur. I Akersgata ligger en skvett oppkast.
Tenker øyeblikkelig på mat. Passerer mann som begjærlig spiser pølse med brød.
13.50: Magen rumler kraftig. Litt svimmel. Hukommelsestap.
15.55: Ferdig for dagen på jobb. Helt ferdig. Søker på nettet etter salatoppskrifer. Googler etter «salat» og finner bra saker på slankenett.no. Bestemmer meg for Chiffs innsendte oppskrift til middag, bestående av issalat, paprika, sjalottløk, tomater, mais, agurk, melon og sitronsaft.
«Kjempegodt,» skriver han. Det skal vi bli to om, Chiff.
20.03: Dropper Chiffs middagsforslag. Spiser to maiskolber til middag i stedet. I løpet av ettermiddagen blir det også plass til jordbær, bringebær og kiwi. Godt. Men en viss ...
vindfullhet har meldt seg.
DAG 2
07.35: En ny dag truer. Frokosten består av agurk, aubergine, salatblad, rød løk, tomat og mais. Begynner å ane konturene av hele prosjektet.
09.35: Urolig mage. Er ute en liten tur. Passerer TexBurger, som selvfølgelig har åpne dører ut mot gata.
12.05: Gutta på avdelingen viser en utrolig fin forståelse for brytekampen med salatbladene, og melder seg solidarisk for en felles, grønn lunsj. Vi går på salatbar og plukker oss ut egg, potet, ruccolablader, bønner, løk, tomater, mais og dressing.
12.25: Omfattende ubehag. På slutten av lunsjen merket jeg sterk kvalme, og nå er det knockout. Ligger flat på en sofa i den bortgjemte 8. etasjen og snapper etter luft. Magen har snørt seg sammen. Har hodepine, synsproblemer og svimmelhet.
12.45: Fortsatt på sofaen.
12.50: Strever meg ned til kontorplassen. Men får ikke gjort stort. Orker bare såvidt å legge kabal.
15.10: Spiser noe frukt fra 7-Eleven. Deprimert.
19.00 - 21.00: Ser «Super Size Me» på kino. Morsom, klok og reflektert film. Jo da, budskapet går inn. Fedme er farlig, McDonald's er banditter, og det er ikke sunt å spise maten deres i 30 dager på rad. Men bieffekten blir som jeg fryktet.
Etter å ha hørt om burgere i to timer gir tarmene klar beskjed: Dette vil vi ha! Jeg resignerer, går inn på McDonald's og kjøper ... to salater. De smaker luft. Går utpint i seng.
DAG 3
19.00: Meningsløs og vond dag. Har spist tre måltider bestående av ingenting. Det vil si salat i ulike innpakninger.
Går midt imot dr. Loenneckens råd og sykler fra jobben og hjem. Er besvimelsen svært nær når jeg ankommer Torshov.
Synsforstyrrelser og luftspeilinger begynner å melde seg.
Mener bestemt jeg så Johan Borgen i redaksjonen tidligere i dag.
20.00 - 24.00 Piknik i parken med gode venner. Spiser salat og peanøtter. Prøver også drueekstrakt på flaske og klarer å glemme prosjektet i noen timer.
DAG 4
07.40: Våkner med en svak hangover og presser i meg en halv boks bønner til frokost. Forbanner livet og prosjektet og går muggen på jobb.
12.45: Skulle ha drept for ei pølse.
12.50: Resignerer og går ut for å kjøpe det som føles som salat nummer 500 denne uka. Minner fra barndommen dukker opp igjen idet jeg spiser denne blandingen av issalat, agurk, tomat, mais og paprika. Om de gangene du fikk beskjed om at du fikk vær så god å spise opp fisken, og hvordan du spiste og spiste og det aldri ble tomt på fatet. Slik er det nå. De blir aldri tomme disse plastboksene. La meg gjette: Om en time er jeg like sulten som før dette måltidet?
13.50: Riktig!
17.25: Gjett hva jeg skal til å spise. Salat! Spiser grunnet tidspress det samme som i sted. Pluss medbrakte bønner fra i morges. Ser hardt på plastboksen. Er nå så i-n-d-e-r-l-i-g lei. Konfererer med kjæresten om egg egentlig ikke er en frukt. Strander også på påstanden om at poteter jo er grønnsak, og dermed må pommes frites være godkjent materiale i denne prøvelsens uke. Viljestyrken er nå betydelig svekket. En litt overbevisende representant fra KrF kunne nå sikkert fått meg som medlem.
21.30: Spiser linser og tomater kokt sammen til kvelds. Det likner en slags middag.
DAG 5
11.20: Prøver ny taktikk. Å unngå salat. Det var suksessfullt, kan du si. Magetarmene oppførte seg som Wagners «Götterdämmerung» i 11-tida. Skaffer meg en salat bestående av issalatblader, mais, tomater, paprika, løk og oliven. Hurra!
14.10: Hva kan jeg si? Salat igjen. Nå drar jeg hjem til barndommens bygd. Ei hel helg med familiemiddager og barnedåp - på salatkjøret.
21.30: Hjemme på øya. Trodde jeg skulle få gleden av å se far lage sitt livs første salat. Men han har bare kjøpt råvarene, og lager til seg selv og de andre det jeg får høre er ei fantastisk nydelig fiskegryte.
DAG 6
19.00: Denne dagen vil jeg helst glemme. Har spist bønner fra boks to ganger, frukt og salat. Halve slekta sitter nå rundt det utvidede middagsbordet og nyter svinefilet med tilbehør.
Det smattes og sleikes. Smutt, smatt, shvupp, mmmm, oi! ahhh!
Jeg nynner på «Green, Green Grass of Home» og spiser deretter.
Kokte grønnsaker denne gangen.
DAG 7
13.00: Barnedåp. Alma het hun - og tarmene mine gråt da hun ble døpt. Dette er hva jeg gikk glipp av: kanapeer med smeltet gorgonzolaost. Kokt laks med agurksalat, nypoteter og pisket seterrømme med sukker. Jordbær med hjemmelagd konjakkis.
Bløtkake med krokan, oppnedkake med vaniljekrem, fromasjkake med havrekjeksbunn og fromasjkake med gelélokk og banan. Kaffe og portvin. Vertskapet gjorde så godt de kunne for meg. Men hvor mye er det å få ut av issalat, tomater, gul paprika, agurk og olivenolje?
22.00: Prosjektets siste kveld. Jeg er utmattet, humørløs, tiltaksløs og likeglad. Timer igjen.
23.10: Jeg stuper i seng. Der ligger kjæresten og ser håpefullt på meg. Men den bare henger der i dag også. Jeg sovner etter to minutter. Enda en ny lærdom: Salat er ødeleggende for sexlivet også.
DAG 8
10.30: Opp på Volvat for å måle og sjekke. Har gått ned fra 71,2 kilo til 68,8 kilo. Har med andre ord tapt 2,4 kilo i løpet av uka. Holder på å svime av når søster Nål sjekker blodverdiene. De er utrolig nok normale, men likevel føler jeg meg som en brukt tyggis.
Snakker halvhøyt med meg selv på T-banen på vei ned til byen igjen. Er jeg i ferd med å gli inn i en psykose? Kjennes slik.
Minutter igjen.
10.50!!!: Prosjekt Salat avsluttes. Jeg setter tennene mine i en Big Mac fra McDonald's. Sola bryter fram på himmelen, og rundt meg står et englekor. Jeg tygger nakken av Grete Roede i hver bit.
EPILOG Aldri mer salat? Vet ikke. Ikke i de nærmeste månedene, i hvert fall. Som tilbehør til skikkelig mat, jo da. Men det viktigste er at de innerste mistanker ble bekreftet. Salat i soloversjon slik det i dag fortæres av tusenvis av nordmenn, er uinteressant, smakløst, sterkt sultframkallende og direkte farlig.

De skjulte geniene











Publisert i Dagbladet 31. juli 2004:






KUNSTNERLIV De fleste kunstnere elsker å være i rampelyset. Så har du dem som går i hi.

FOR NOEN MENNESKER er offentlig oppmerksomhet både pest og kolera på én gang. Forfatteren Thomas Pynchon hoppet ut av vinduet da Time Magazine sendte en fotograf til huset der han oppholdt seg i Mexico by i 1963. Men han er ikke alene i kategorien «lyssky kunstnergenier».Det finnes et knippe kunstnere som har beveget millioner av lesere og lyttere - men som selv tar avstand fra den veldige oppmerksomheten som er blitt dem til del. De forakter rett og slett alt som lukter og smaker av offentlighet.I ei tid da stjerner og kjendiser fra ulike divisjoner synes å dyrke medievirkeligheten som et kjært familiemedlem, finnes noen som har valgt å tre ut av det hele: Forfatterne J.D.Salinger og Patrick Süskind, Tommy og Tigern-skaper Bill Watterson, dirigenten Carlos Kleiber, sjakkspilleren Bobby Fischer og eks-Pink Floyd-medlem Syd Barrett. For å nevne noen.
HVA SKJEDDE MED THOMAS PYNCHON etter at Time kom på besøk? Det åpenbare er at han siden er blitt en av vår tids fremste forfattere, med bøker som «V.», «The Crying of Lot 42», «Gravity's Rainbow», «Vineland» og «Mason & Dixon». Flere ganger nevnt som aktuell Nobelpris-kandidat. Men ville han i så fall kommet til Stockholm for å motta prisen? Neppe.









Siden 1963 har forfatteren vært mer eller mindre som sunket i jorda. Det finnes knapt et bilde av ham som er ferskere enn et bilde fra marinen fra slutten av 50-tallet. Han har aldri gitt et eneste intervju, og man er ikke engang helt sikker på hvor han bor. New York City er det heteste tipset.
Rykter omgir navnet hans som krattskog. De spenner fra teorien om at han gjemmer seg fordi han skjemmes over kanintenner, til at han egentlig er Bob Dylan. På Internett kan du lese deg i hjel om Pynchon og såkalt «Pynchonalia».
En av favoritthistoriene er at han i sin ungdom hadde et sterkt ønske om å skrive om sport for magasinet Esquire på begynnelsen av 60-tallet, men redaktørene ville ikke ha ham.
De må angre like mye som de 14 forlagsredaktørene som i sin tid avviste J.K. Rowling og hennes fortellinger om en viss Harry Potter.
Fra tid til annen dukker Pynchon likevel opp i offentligheten, både ufrivillig og frivillig. CNN huket tak i ham på Manhattan i 1997. Pynchon ba pent om at TV-opptakene ikke ble sendt, og etter en intern debatt i TV-kanalen ble ønsket etterkommet.
Men et par uttalelser fra det lille møtet er blitt kjent.
- Min oppfatning er at ordet «tilbaketrukket» er skapt av journalister og betyr «ønsker ikke å snakke med media», sa Pynchon til CNN.
Nancy Jo Sales fra New York Magazine fikk også et kort møte med ham i 1996 og rapporterte:
- Han er bare en vanlig fyr. Han handler i nabolaget, spiser lunsjer med forfattervenner og tilbringer helgene med familien på landet.
Men Pynchon kan også overraske stort. I januar i år stilte han sensasjonelt nok opp i tegnefilmserien «The Simpsons».
Simpson-fan Pynchon nølte ikke med å låne bort stemmen sin da serieskaperne spurte.
EN SOM IKKE har tatt kontakt med omverdenen de siste 15 åra, er den tyske forfatteren Patrick Süskind. Verdensberømmelsen krøp opp i fanget hans da han ga ut «Parfymen» i 1976. Det siste livstegnet fra forfatteren kom i 1991, med «Historien om herr Sommer». Süskind er i dag bosatt ved Starnberger See utenfor München og forlater knapt huset sitt.
Den eneste nordmannen som vi vet har møtt Süskind, er teaterregissøren Thea Stabell. Hun fikk et unikt møte med tyskeren i 1986, i forbindelse med at hun satte opp hans stykke «Kontrabassen» på Amfiscenen på Nationaltheatret.
Hun gjorde også et intervju med ham til programheftet.
«(...) jeg er ferdig med å skrive. Jeg er pensjonist, i en alder av 38. Jeg behøver ikke skrive mer. Og jeg kan ikke forestille meg noe som helst som kunne begynne å gi meg lyst til å prøve å skrive igjen. Å skrive er forferdelig. Du vet aldri om du får det til. Du sliter og sliter i mørke, og ingen kan hjelpe deg. Ingen. Det er meget tungt arbeid. Det er grusomt» uttalte Süskin.
- Jeg husker en blek, bebrillet, intellektuell tysker, sier Thea Stabell atten år etter.
- Vi snakket mye om stoffet, og om musikk - som han var opptatt av. Han var i det hele tatt veldig kommunikativ den gangen. Men på en eller annen måte gikk det jo opp for meg at jeg satt sammen med en mann som både var litt gærning og geni.
- Hva mener du med gærning?
- Du så det på en hel del små ting. Måten han reagerte på lyd på, for eksempel. Jeg spiste middag med ham på restaurant etter at jeg hadde vært hjemme hos ham. Han virket veldig besatt, sensitiv og følsom. Både nærværende og distansert på én gang. Men også hyperintelligent og forfinet.
- Det som jeg opplevde som mest hjerteskjærende med Süskind, var hvordan han hadde dette enorme drivet fortsatt. Men samtidig som han på en måte var fratatt noe. Han ble jo så sterkt identifisert med «Parfymen», og hadde ikke noen overlevelsesgrunn til å skrive. Han hadde fått et godkjent-stempel ute blant det store publikum, mens det han ønsket, var å sparke folk i ræva. Jeg opplevde denne amputasjonen som veldig vond, sier Thea Stabell.
DEN MEST BERØMTE av lyssky forfattere er likevel Jerome David Salinger. Mest kjent som J.D. Salinger og for romanen «Catcher in the Rye» - med den pussige norske tittelen «Hver tar sin, så får vi andre ingen». Den utkom i USA i 1951, og den selges fortsatt i 250 000 eksemplarer årlig.
Han fyller 85 år i år, men han vil neppe delta i noen jubileumsfeiring. Fans og journalister kommer jevnlig til hans eiendom i Cornish i New Hampshire, men når aldri lenger enn til en avstengt port.
Også Salinger er blitt gjenstand for uønsket oppmerksomhet opp gjennom åra.
Den best berømte hendelsen er utvilsomt drapet på John Lennon i desember 1980. Drapsmannen Mark Chapman ble funnet med «Catcher in the Rye» på innerlomma. Lydopptakene fra politiavhørene ble frigjort i 1988, og der uttalte Chapman at han drepte Lennon for å få oppmerksomhet omkring boka og dens angrep på det hyklerske samfunnet. Salinger har aldri kommentert saken.
Salinger-forskere mener å finne nøkkelen til hans tilbaketrukkethet i 2. verdenskrig. Som infanterist var han med på landgangen i Normandie på D-dagen, den 6. juni 1944. De fire neste månedene gjennomlevde han noen av krigens tøffeste måneder. 75 prosent av kameratene i troppen ble drept i perioden fram til frigjøringen av Paris.
Han har vært gift tre ganger og har to barn. Han hadde selv et sterkt farskompleks, og forholdet til datteren Margaret er ikke godt. I 2000 utga hun «Dream Catcher», en riktig besk og bitter memoarbok om å vokse opp med J.D. Salinger i huset.
BILL WATTERSON HAR ingen barn som kan skrive kvasse oppvekstskildringer om ham. Skaperen av tegneserien Tommy og Tigern lever sammen med sin kone Melissa og en haug med katter i barndomsstrøket Chagrin Falls i Ohio. Han sluttet med sin suksesserie etter en konflikt med selskapet som gir ut serien.
Watterson forsøkte i flere år å hindre at serien skulle gi spin-off-effekter som T-skjorter, krus, penner med Tommy og Tigern på. Men han måtte til slutt gi opp, og dermed sluttet han også å tegne, i 1985. Det finnes ett intervju med ham, fra 1985. Ellers har det vært helt stille fra serieskaperen.
DET KUNNE VÆRT skrevet uendelig mye mer om kultusen rundt disse tilbaketrukne forfatterne. Og om alle de andre. Om sjakkgeniet Bobby Fischer, som i de siste fem åra bare har ytret seg gjennom en filippinsk radiostasjon i til sammen 16
sendinger. Men det er lite annet enn ytringer fra en forstyrret mann. Han pøser ut sitt hat mot jødene, hvordan de alle er ute etter ham. Han snakker hatsk om sitt opprinnelige hjemland.
- Dette er vidunderlige nyheter. Jeg støtter handlingen. Jeg vil se USA utryddet, sa han etter 11. september-angrepene.
Amerikanske myndigheter ønsker å få kloa i ham og er i forhandlinger med å få ham utlevert fra Japan, etter at han ble arrestert der for tre uker siden. Han er etterlyst fordi han i 1992 spilte en sjakkmatch i Jugoslavia. Det var i krigsåra, og FN-sanksjoner den gangen forbød enhver privat eller offentlig samhandling med landet. Anledningen var en rematch med Boris Spassky, russeren som han slo i det som ble kalt «århundrets sjakkduell» i Reykjavik i 1972.
LANGT MER STILLFAREN var dirigenten Carlos Kleiber, som døde for halvannen uke siden. Det er ikke å ta for hardt i å si at han var en av vår tids ledende dirigenter. Mange kloke mennesker vil si han var den beste.
Han var relativt aktiv i sin ungdom, men trakk seg langsomt tilbake utover på 70-tallet. Siden sa han til en venn at han «dirigerte bare når han var sulten». Det ville på 80-tallet si et par-tre ganger i året. Han fikk rundt en million kroner for en konsert.
Våren 1995 var kjøleskapet tydeligvis fullt. Da fikk han en firehjulsdrevet Audi A8 som betaling i stedet for penger til mat.
Undertegnede var så heldig å overvære en konsert han hadde med sitt favorittorkester, Bayerische Rundfunk, i 1999 i Las Palmas. Ord kan ikke beskrive opplevelsen. Denne og fire andre konserter i Spania ble det siste han gjorde på konsertpodiet.
I ROCKEBRANSJEN FINNES tilsvarende eksempler. Syd Barrett var bandmedlem i Pink Floyd i bare tre år, fra 1965 til 1968. Han var likevel hovedhjernen bak bandets visjon. «Shine on You Crazy Diamond» er bandets egen storslagne hyllest til Barrett.
I musikertida levde han som den rockestjernen han var, men gapte for høyt. Han gikk på tallrike narkotiske stoffer, særlig LSD.
Det turbulente livet sendte ham inn i et psykotisk traume, som det rapporteres at han ikke er ute av ennå. Han er ikke blitt intervjuet siden 1971, og han avviser alle som kommer på døra i Cambridge. Den sosiale sirkelen er begrenset. Den består av hans søster. Han blir stadig fotografert av paparazzier - og bildene viser alltid det samme. En middelaldrende, kraftig og skallet mann på vei ut for å hente sin Daily Mail og ei pakke røyk.
NOEN NORSKE NÅLEVENDE kunstnere kommer knapt på denne lista.
Dag Solstad gjorde et forsøk på å gå i «indre eksil». Odd Nerdrum forsøker ivrig å opparbeide seg eksil på Island. Men ingen tror vel det vil vare. Den som kommer nærmest, er den avdøde forfatteren Agnar Mykle. Han hadde et paranoid forhold til offentligheten de siste to tiåra han levde. Da Festspillene i Bergen ville gjøre ham til festspilldikter uten hans tillatelse i 1993, ble det for mye bråk selv for bergensere. De ble pent nødt til å droppe planene.
Kanskje burde vi også ha droppet denne artikkelen? Det å bli skrevet om, er det siste disse menneskene ønsker. På en annen side: Ved å bli mystiske, oppnår de økt oppmerksomhet. Du skal heller ikke se bort fra at de går og ler av oss. Hele veien til banken.

Nokon kjem til å kome. Vi kom

Publisert i Dagbladet 3. desember 2003:


Så det er her den kommer fra. Tausheten. Jon Fosses Strandebarm i november kan ved første øyekast ligne bøkene hans. Og så kom det en gammel kar roende. STRANDEBARM (Dagbladet): Det er herfra han kommer. Mannen som er verdensberømt med skuespillet «Nokon kjem til å komme».

Herfra kommer han. Fra en av de flekkene der Hardangerfjordene er på sitt vakreste. Det er herfra han kommer. Her kommer Jon Fosse fra. Hardanger er på sitt vakreste her.
Herfra kommer også Hans E. Kinck. Det er flere som kommer herfra. Her er Hardanger i november. Jon Fosse er fra Strandebarm. Det er her.
Kilden Vel, vel. Det er noe fredfullt med slike oppdrag. «Hvor kommer Jon Fosse fra? Vår tids Ibsen! Snart Nobelprisvinner! Dra til Strandebarm og hugg tak i melankolien.»
Hmm ... Hva er melankoli en torsdag i november? Er det en Volkswagen Jetta som står tom og bråker med høyt turtall ved Coop? Er det fire ungdomsskoleelever i vill sykkelflukt hjem fra skolen? Kommer den til deg i en stille stund ved Bruosen?
Er melankoli en plakat om aerobic på Strandebarm skule? «Ta med deg gode sko, rikeleg drikke, godt humør og kom!».
Næh!
Vi må prate med folk. Fotograf Oddmund har veltrente øyne. På vei innover får han se noe ikke engang Norsk Film hadde klart å komme opp med, selv etter timer med planleggingsmøter.
Rolig, rolig Mannen sitter som en bauta på tofta. Solid regntøy, gummistøvler og sydvest. Den 17 fots båten glir rolig i blikkstille fjord. Vi har lest vår «Rui-jentene som ville til kongen». Det lønner seg å nærme seg slikt gammelt bygdefolk rolig, rolig. Ingen brå bevegelser. Den samme teknikken som når du skal berge livet i nærkontakt med rovdyr.
Vi når ham igjen i fjæresteinene. Joda, han har vært på fjorden og satt ut ruser denne morgenen. Trakk opp fin adventstorsk i går. Om han kjenner til Jon Fosse?
Et forundret ansikt sprekker i et stort og varmt smil:
- Eg lyt no kjenne han eg som e far hans.
Samvirkelagsbestyreren Nå som vi ser etter, er Kristoffer Fosse noe som kunne ha snytt ut en Jon Fosse av nesa. Han viser oss naustet sitt.
Naustet? «Naustet»?
- Nei, det er ikke dette naustet han skriver om. Langt ifra.
Men her er båten hans, sier Kristoffer.
En spisstevnet robåt som savner eieren sin.
- Jon har en annen båt også. Det går ikke å bruke denne på hytta hans i Lindås. Den er for liten. Sandfrakterne kommer forbi og lager så stor sjø. Båten blir fylt med vann.
Kristoffer Fosse er ikke uten skyld for at sønnen ble forfatter. Poden har flere ganger uttalt at han fikk inspirasjon av å oppholde seg i samvirkelaget faren var bestyrer av. Det yret av folk og liv i handelshuset.
- Jeg var bestyrer i 18 år. Men jobbet der i 47 år til sammen.
Jeg ble ansatt 23. mars 1947. Vi hadde alt mulig. Byggevarer, gjødsel, kraftfor, høy, sement. Kjørte ut varer flere ganger i uka. Men nå er det bare kaffe og sukker igjen på butikken. Det er så galt som det kan bli. Må jo inn til Nordheimsund for å skaffe et økseskaft.
Men Kristoffer gir ikke inntrykk av å være en sentimental, gammel mann.
- Det er bare slik det er. Alt har sin tid og alt har sin ende.
Ibsen?
- Hvordan var han som barn, sønnen din?
- Han var lettlivet og grei. Men han merket seg ut. Det var bestefaren, morfaren, som sa det først. De to hadde spesielt god kontakt. De diskuterte så mange ting. Samfunn og politikk.
Han sa om Jon at han kommer til å sette merker etter seg.
- Hva tenker du når du hører folk si om sønnen din at han er vår tids Ibsen?
- Det er kjekt at han har lykkes med interessen sin. For han har alltid vært interessert i å skrive. Men Ibsen? Det er litt voldsomt. Men det er jo kjekt hvis folk liker det han skriver.
- Det sies at han er litt vanskelig tilgjengelig som forfatter. Forstår du alt?
- Noe forstår jeg. Noe forstår jeg ikke.
Saloon i hønsehus Vi hilser god middag til en gammel hedersmann og setter kursen mot ungdomsskolen. Vi har fått nyss om at det er en gammel kamerat der som kanskje kan gi oss en og annen røverhistorie fra forfatterens barndom.
Men tidligere nabo og lærer Knut Øystein Fosse vil ikke gi oss overskrifter som «Jon Fosse knuste bedehusruter» eller «Jon Fosse full som ni-åring».
- Røverhistoriene får dere ikke. Men jeg kan i alle fall fortelle at vi fant på mye kjekt sammen. Det var mange unger i Fosse-grenda da vi vokste opp. Vi lagde eget idrettslag. Jon Olav kunne nådd langt som keeper.
- Jon Olav?
- Han heter det, vet du. Jon Fosse høres så fremmed ut for oss. Her inne er han Jon Olav.
- Vi lekte sammen i naustrekka, kjørte på rattkjelke, smugrøykte kanskje litt i bakkene oppover mot Haukås. Lagde saloon i hønsehuset. Det var noe å finne på hele tida.
Innflytter Marit Aamodt er opplagt innflytter. Hun snakker tre ganger så mye som en gjennomsnittlig strandebarming. Altså tilnærmet riksstandarden. Hun begynte som rektor ved barne-og ungdomsskolen i august. Og har allerede fått Jon Fosse inn i læreplanen til 10. klasse. Selv om det ikke står på pensumlista.
- Jeg ser på det som svært viktig at de lærer å kjenne de lokalte heltene, sier hun.
Aamodt kan fortelle at Jon Fosse så smått ble mote etter at de fikk se filmatiseringen av «Naustet», i regi av Trygve Hagen.
Det ble populært på ungdomsskolen å sitte sammen med andre, uten at et ord ble vekslet - for så å bryte etter lang tids taushet opp med ordene: «Eg må gå no».
Bella Marit fra Sande i Sunnfjord møtte på Jon Fosse allerede i Bergen for flere år siden. De studerte litteraturvitenskap sammen på universitetet.
- Jeg lurte på hva i all verden det skulle bli av den fyren.
Hver gang jeg snakket med ham sa han det samme: «Jeg prøver å skrive litt.» I et par-tre år var svaret det samme. «Herregud, stakkars fyr», tenkte jeg.
Man skal ikke skue mannen på sårene.
Men, å gud, så vakker du er i kveld, Strandebarm! Hun har tatt finkjolen på, et sted mellom regnet ute på Hardangerfjorden og solstrålene her inne. Kanskje det er derfor? At når noe så vakkert står foran deg, er det ikke noe mer å si. Det blir ikke plass til folk. Til naboen. Jeg vet noen kaller det å være innadvendt. Jeg vil si det er å løfte blikket.
Om vi fant melankolien? Jepp. Den lå i et knallrødt eple.
Knasende godt og med hele bygda inni seg.

Steikje fine Gardiner


Intervju publisert i Dagbladet 26. mars 2003:

John Eliot Gardiner er utvilsomt den bonden i verden som har best grep om Johann Sebastian Bach. Dagbladet møtte ham i London. LONDON (Dagbladet): Jeg trykker i ei hånd som har satt i gang

tusenvis av symfonier, operaer, oratorier, pasjoner og messer.
Jeg trykker ekstra forsiktig. Det er ikke verd å ta sjansen på noe annet nå som et norsk publikum for første gang på 23 år skal få besøk av mannen som mange mener er verdens fremste dirigent av i dag. Lørdag leder han sitt elskede Monteverdi Choir og English Baroque Soloist i framføringen av «Johannespasjonen» av Bach i Oslo domkirke.
DET ER LITT AV et kupp Oslo Kirkemusikkfestival har begått.
Gardiner er fortsatt det magiske ordet for millioner av konsertgjengere og platekjøpere, over 30 år etter at han påbegynte sin internasjonale karriere. Hans presise, inspirerte og klarsynte evner som kor- og orkesterleder er i høyeste grad intakte. Om tre uker fyller han seksti, uten tanke på å trappe ned.
Han ser gjerne tilbake. Men ikke på tidligere meritter, heller til blanke ettermiddager på gården i Dorset.
- Mitt første musikalske minne var min mors stemme. Jeg husker hennes vidunderlige sang gjennom huset og ute fra hagen. Jeg vokste opp med foreldre som hadde dyp kjærlighet for musikk.
Schubert, Bach og Haydn ble en del av barndommen. Deres entusiasme smittet over på meg.
Gardiner plukket opp dirigentstokken for første gang i en alder av 15. Bare seks år etter grunnla han det som ble fundamentet for karrieren: Monteverdi Choir. Fire år etter startet han opp The Monteverdi Orchestra, som i 1977 ble til English Baroque Soloists. I 1990 grunnla Gardiner også tidliginstrumentbandet Orchestre Révolutionnaire et Romantique. Sammen med disse ulike grupperingene har han gjort plateinnspillinger som i mange sammenhenger blir regnet som selve referansen.
MEN SELV i en etablert karriere som Gardiners er det store usikkerhetsmomenter.
- Det har alltid vært vanskelig. Da koret ble etablert i 1964, møtte det motstand fra mange i konservative kretser. For dette var korsang som ikke var hørt før i Storbritannia. Vi var pasjonerte der uttrykket skulle være høflig. Du kan da også si at vår uttrykksform var en form for protest mot de etablerte miljøene.
- Men det er fortsatt en vanskelig bransje å være i. Vi mottar ingen støtte fra det offentlige, og den finansielle situasjonen er veldig vanskelig. For ikke å si dramatisk.
Heldigvis er vi fortsatt etterspurte, sier Gardiner.
Fra en av veggene i det Gardinerske London-hjem er fader Bach innforstått med situasjonen og titter alvorlig ned på oss fra et stort portrett. Bildet har fulgt Gardiner hele livet.
- Dette er en kopi av et hjemmefra, som jeg møtte hver eneste morgen da jeg kom ut fra mitt soverom. Jeg startet hver dag i mitt liv med Johann Sebastian Bach. Det har lagd dype og varige merker på sjelen.
- Jeg kan ha perioder hvor jeg er opptatt av Janacek, Weill, Mozart eller andre komponister. Men jeg har alltid lyst til å dirigere Bach. Når som helst. Hans musikk tar opp i seg alle menneskelige erfaringer - og da spesielt i hans pasjoner hvor perspektivene blir dypere og bredere enn noe annet sted i musikken. Det er nesten vanskelig å snakke om det.
Vi håper for hans del at det lar seg gjøre. Gardiner er også i gang med å skrive en biografi om den store komponisten.
Foreløpig er den planlagt utgitt neste år.
- Hvor viktig er Bachs personlige gudstro for musikken? Ville den for eksempel hatt samme inderlighet uten den?
- Det tror jeg ikke. Det er bare å høre på hans verdslige kantater. Der merker du helt klart at det er en dimensjon som mangler. Det er bare å erkjenne at Bach blir mer fascinerende når han kobler til disse dimensjonene - uansett hvor sterk du er i troen. Jeg er ikke spesielt kristen, men blir sugd inn i det Bach har å fortelle.
- Du inspirerer svært mange mennesker med dine framføringer.
Men hva inspirerer den inspirerte?
- Hm. Jeg tror jeg må svare landskapet hjemme i Dorset. Jeg elsker å gå ute i naturen, blant trærne, ute i det åpne landskapet. Det er virkelig helt spesielt der ute.
Og hva var nå dette med bonden Gardiner? Jo da, han er fullblods gårdseier - med 700 mål og kvegdrift. Musikkarrieren krever sitt, så mye er forpaktet bort.
- Betyr det at du er en ...
- ... gentlemansfarmer. Nei, jeg insisterer på at jeg er en «shit-on-the-boots»-farmer. Jeg er med på all planlegging og drift av gården. I alle fall så langt tida strekker til.
Det var det da.

Det som er noe

Publisert i Dagbladet 23. mars 2003:


Dette er hva den norske drapsstatistikken og krigen i Irak ikke er: Lukta av et bestemorkjøkken med nystekte vafler, den dype lyden av det første vannet som treffer ei sinkbøtte, legge puslespill med nevøer, spille kinasjakk med mor, kjenne angen

av fuktig korn gjennom vinduet når du kjører fra Støren til Trondheim etter regn, sovne en sommerettermiddag på et oppvarmet svaberg, høre kirkeklokkene i byen en søndag og kjenne gleden over å ha meldt deg ut av statskirken. Å våkne av at din kjæreste stryker deg over ryggen en tirsdags morgen alle andre jobber, lage bål i skogen, kjenne sykkeldekk som skjærer skeivt gjennom nygrusa vei, det første rykket idet toget setter seg i bevegelse og sparket fra en ettermiddagsdrink.
Synet av en løpende hest som har forvillet seg inn på Karl Johan, fortape seg i Aksel Sandemoses «Det svundne er en drøm», kjenne nakkehårene gråte når Jussi Björling synger jula inn og dra opp fiskegarn blytunge av lyr. Den plutselige stillheten på Hardangervidda i skiturens åttende pause, ordene «saldo i din favør», duften av en babynakke, smaken av skogsoppsuppe med norditaliensk trøffel og den forgjengelige irritasjonen av sand mellom tærne til langt utpå kvelden i en malaysisk kystlandsby. Se stoltheten hos femåringen da far åpner julegaven - en rødmalt, skeivslått fuglekasse, la Bob Dylan og «Like a Rolling Stone» fylle bilkupeen på vei til København, gråte av glede over at Arsenal vant serien igjen, smøre brødskiver med Nugatti, klare å lage 24 sprett med flat stein utover en kveldsrolig fjord, vinne i Monopol og drømme om 10 millioner fra Norsk Tipping.
Se bestefar hogge ved, høre arrogante servitører i Marseille, lage et kjempestort maleri med et blendende fravær av talent.
Se på byjenter som er redde for kyr, gå på jobbintervju med Dracula-gebiss, høre tante Åse over alle andre i loopen på Tusenfryd og forelske deg når du minst venter det.
Kjenne dragen ta tak i vinden på Solastranda, varmen under ei dyne inne med 20 minus ute, drømme ei natt at du har scoret det avgjørende målet i den engelske FA-cupfinalen, holde pusten under vann og se på bilder av gamle indianere. Spise druer på Rimi uten å betale, vasse i rødbrunt løv i parken om høsten, lese «Don Quijote» om igjen og ringe mor uten grunn.
Seile på havet, kjenne varmen fra en peis og spise jordbær glasert med sjokolade. Vite at du hører til et sted.
Jeg ville bare nevne det.

Skandalens yppersteprest


Publisert i Dagbladet 20. februar 2003:


Det blir neppe kjeftbruk, hoing, spytting og håndgemeng i Oslo Konserthus i kveld. Men det er tonene av hva 90-årsjubilanten «Vårofferet» av Igor Stravinskij ble født inn i.

BORGERSKAPET SOM SAMLET seg til konsertpremiere i Théâtre des Champs-Élysées i Paris om kvelden den 29. mai 1913, var lite forberedt på det som skulle skje. Med balletten «Vårofferet» av Igor Stravinskij forventet publikum seg kanskje en hyggelig forlengelse av seinromantikkens idealer, forståelige harmonier og en musikalsk puls som holdt tritt med den dannede klasse.
RUSSEREN GA DEM ingenting av dette. I stedet fikk de en vulkan av et musikkstykke, en ballett der dansere i Vaslav Nizjinskijs koreografi ifølge øyenvitner utførte obskøne og groteske bevegelser og generelt presenterte bevegelsesmønster som inntil da var ukjent innenfor begrepet kunst.
Publikum nølte ikke med tilbakemeldinger. Folk sto på stolene og ropte ut sin avsky mot scenen, buingen og fyropene overdøvet til tider orkesterlyden - og det skal noe til i «Vårofferet». For sikkerhets skyld ble lysene i salen kontinuerlig slått av og på. Den delen av publikum som var Stravinskijs tilhengere, ropte tilsvarende ut henholdsvis oppmuntringer mot scenen - og avskyeligheter mot avskyelighetene. It was a night to remember.
DEN FINSKE mesterdirigenten Esa-Pekka Salonen forventer ikke noe liknende i Oslo Konserthus i kveld og i morgen, i Oslo-Filharmoniens framføring av «Vårofferet».
- En av de viktigste årsakene til kontroversene var at dette var et av de første stykkene i musikkhistorien som så helt bort fra den kristne tradisjonen. Her er det hedenske ritualer i alle spektre. Stykket uttrykte et hat mot publikums eget tros- og verdisystem. For det var ikke det at de ikke hadde hørt underlig musikk før. Paris-publikummet var blitt introdusert for etnisk musikk, jazzmusikken var underveis, og også i den tradisjonelle kunstmusikken var det kommet en rekke brytninger.
- Men publikum ble også sjokkert over villskapen i musikken, sier Salonen.
MEN STEMNINGSSKIFTET KOM raskt. Da orkesterversjonen av «Vårofferet» hadde premiere i 1914, ble komponisten båret på gullstol etter konserten. En av de sterkeste manifestasjonene av stykket som allment akseptert kom 27 år etter premieren.
Walt Disney valgte «Vårofferet» som en av de musikalske bærebjelkene i tegnefilmklassikeren «Fantasia». Verket har siden premieren hatt plass i musikkhistorien som et av de mest banebrytende fra forrige århundre.
SALONEN HAR ET STERKT og inderlig forhold til «Vårofferet». I mange år lå notene til verket på nattbordet hans, som en husbibel.
- Det klinger fortsatt så friskt som om det skulle ha vært skrevet i forrige uke. Man blir aldri ferdig med «Vårofferet».
For meg har det rikhet og en livskraft som du bare finner i noen få andre verker. Beethovens 3. og 7. symfoni og Berlioz' «Symphonie fantastique» ligger i samme divisjon, mener Salonen.
Salonen, som har vært sjefdirigent i Los Angeles Philharmonic i over ti år, føler noe spesielt hver gang «Vårofferet» står på plakaten.
- Du bankes inn i den musikkens motoriske tematikk, og som dirigent blir du en del av en utvikling det ikke er mulig å stoppe. Du føler at du står midt inne i en kjøkkenmaskin. Det er helt fantastisk!
- Er det et vanskelig stykke for et orkester og en dirigent?
- Rytmisk er det ikke så vanskelig. Det er også skoleorkestre som i dag framfører «Vårofferet». Vanskeligheten ligger i uttrykket. Enkelte orkestre lager lett en Rolls-Royce-utgave, virtuost og glatt. Men det er jo et kroppslig stykke. Det skal være en tydelig fysisk smerte i det, sier Salonen, før han avslutter med et stort smil:
- «Vårofferet» skal være lyden av dinosaurer som kopulerer.

Da Samantha ble med hjem


Publisert i Dagbladet 8. september 2002:

AVERØY, GUTTEROMMET (Dagbladet): På 80-tallet lå jeg i senga på gutterommet og drømte om Samantha Fox. I går kveld ble ringen sluttet. Samantha ble med hjem. Hundre tusen følelser herjer i meg. Her, hvor ungdomstida

hadde bolig og de mest underlige uttrykk ligger Samantha Fox sammen med meg i senga. På gutterommet i det sørvestlige hjørnet av gardsnummer 98 bruksnummer 72 på Kårvåg i Averøy kommune ligger hele 80-tallet og lyser ved siden av meg.
Brikkene faller på plass, jeg er et helt menneske. Og på sitt aller vakreste er hun når hun kysser meg på kinnet og sier:
- Her kunne jeg tenke meg å være i natt.
26+ Det er altså slik at Samantha Fox avsluttet en norgesturné i går. Bare de mest attraktive konsertstedene var plukket ut denne gangen. Oslo, Bergen, Trondheim - og Øytun samfunnshus på Averøy. Mine gode sambygdinger sørget for en forrykende avslutning på rundturen. Men bare jeg hadde henne for meg selv noen timer før.
Jeg er medlem av en nokså stor klubb. Et gutteklubb for dem som i dag er 26+, der veien til uoppnåelighet var brulagt med fargeglade utgaver av Topp, Bravo og andre klassiske ungdomsblader. Drømmen om Samantha slo oss knockout i 1986 med singler som «Touch Me» og «Nothing's Gonna Stop Me Now».
Utallige plakater av den unge jenta fra East End strømmet ut samtidig, og var ikke direkte karriereødeleggende.
Et ikon Samantha var et ikon. Og er det ennå. De fire konsertene i Norge har vært svært utsolgte affærer, og publikum har gitt tydelige tegn på takknemlighet for et gløtt inn i fortida.
Og når hun stiger inn i mine 11 kvadratmeter ungdomstid, blir også et ikon noe i nærheten av rørt.
- Dette bringer tilbake så mange minner. Jeg husker detaljer omkring alle disse bildene, sier Samantha når hun gjenser gamle plakater og bilder jeg har hentet ned fra loftet.
På noen av bildene har hun mistet bh-en, og heller ikke på noen av de andre har hun kledd seg for den nordeuropeiske vinteren. Men Samantha synes det er «all fun» å se seg selv.
- Du syntes ikke det var ubehagelig å tenke på at millioner av gutter hadde bilder av deg i lettkledd utgave?
- Nei, det bekymret meg overhodet ikke. I min uskyld forsto jeg ikke i begynnelsen hvorfor gutter hadde plakater av meg hengende i taket over senga, men min mor sa: Ikke tenk på det.
God pakke - Hvorfor tror du selv at du ble slik en favoritt hos gutta?
- Jeg var en god pakke. Jeg så godt ut, hørtes godt ut og hadde et vennlig ansikt. En slags «girl next door»-kvalitet.
På en måte var hun forberedt på berømmelsen.
- Allerede da jeg var fem år øvde jeg meg på å skrive autografen. Jeg fikk kjeft på skolen fordi jeg skrev i bøkene deres. Jeg bestemte meg veldig tidlig for å bli berømt.
Men etter fem album på fem år var publikums interesse på vei ned. Men da hadde hun da også solgt 30 millioner plater over hele verden. I 2002 ønsker hun å nå til topps igjen. Om få uker gir Samantha ut albumet «Watching You, Watching Me». Alt det der er vel og bra. Men én ting, Samantha:
- Hvorfor Averøy?
- Jeg elsker å spille på steder som dette. Jeg ønsker å nå ut til mine fans, de fortjener oppmerksomhet. Derfor har jeg spilt på underlige steder før også: Sibir, Beirut, Bombay, sier Samantha og lar meg forstå at hun elsker også 6530
Averøy.
Men for øvrig var elsker et altfor svakt ord i går kveld.

Den store klassefesten


Publisert i Dagbladet 26. februar 2005:



Jeg dro en gang på en klassereise. Den gikk til Bergen i 1983, med den da nydøpte hurtigruta «Midnatsol». Vi var 8. klasse på 3. klasse. Nå kommer jeg fra et sted hvor vi ikke har 8 A, 8 B og slik pynt.


De få foreldrene våre hadde mer enn nok med å fylle opp ett klassesett. Men de visste å kompensere. Fordi vi var så få, fikk vi dobbeltnavn. Bjørn Asle, Odd Steinar, Arve Gunnar. (Navnene er ikke forandret, Solveig Østrem). Det fine med vår klassereise var at alle kom tilbake igjen. Det var ingen som fikk identitetskrise ved Fløibanen og hoppet av for en akademisk framtid.
Og jeg tenker iblant: Ville det ikke vært fint om det hadde blitt slik i fortsettelsen også? Om vi holdt sammen, mener jeg. I en ideell verden skulle vi ha giftet oss med hverandre og barna våre gått i samme klasse. Vi skulle ha snekret opp byggefeltet Solgløtt, gjort dugnader på fotballbanen, hatt selskapeligheter og reist på ferie sammen, gått inn og ut av hverandres hus og gjennomgått lange ekteskapskriser uten at naboen visste noen ting. Å rykke opp fra rota med en klassereise som Ronny Ambjörnsson og Lars Ove Seljestad skriver om, ville bare ha vært noe å trekke på skuldrene av fra vår side.

Men så ble det ikke slik. En dag oppdager du at du er kommet nettopp dit. Midt imellom. Røttene drar du etter deg og du finner ikke ny sågrunn. Ikke klarer du å få til tre setninger før spørsmål om været dukker opp, når du er på gamle trakter i juleferien. Og ikke klarer du selv etter 20 år på Østlandet å tenke på dine naboer som annet enn, ja, helvetes østlendinger. Så da står du der tufsete og dum - og gjett om det kommer en dag i mårå. Da kan du, a) gå til hundene, b) kjøpe hytte. Vel vitende om at nederlendere, tyskere og, pføyt, østlendinger i hopetall har oppdaget hjemstedet ditt i mellomtida og kjøpt de beste tomtene.

Så da er det vel bare å gi opp? Nja. Bildet bør kanskje nyanseres litt. For allerede nå ser vi at den offentlige debatten om klassereisen domineres av velkjente meningsbærere og debattanter fra bygdene. Dette er også kjent som elendighetskappleiken. Høyeste status går til den som dårligst stilt er. Vestlending goes akademia? Ten points! Nordlending som bare ble kontorsjef? Blå Kors. Du skal savne Bufast all di tid. Og hjemme i Solgløtt sitter alle og fryder seg over at vi dro. Fordi før vi stakk, var det vi som ødela alle klassefestene likevel. Sic transit gloria mundi - jeg husker henne i en Transit der hjemme.

Til den det gjelder


Publisert i Dagbladet 26. mars 2005:


Til Statens høstutstilling. Viser til annonse om søknad til årets utstilling med innsendingsfrist i dag, 26. mars. Er med dette så fri å sende inn følgende søknad for kategorien tekstinstallasjon:

Lolapops. Miii-hiiiii. Aspemiks. Ruuusk i øyet. Maaaaaaaaaling på mamma. I don't like tuesdays. Hopp-hopp-hopp. Askepott har sprettrumpe. P.P-P.p. Nå eeer det tango for to! Ravnkloa burde ha vært utbygd for badeglade, finske turister. Fish! Jeg står her i ingenmannsland og rapporterer fra et land i krig. Per Borten gikk med truse på tunet. Men, hey Lola, var det også han som brøt rævkrok med amerikanere? Ola lo. Bingo på tredje rad - Inga 23, Inga treogtjue. Syv av ti kvinner vil bli kvitt kontantstøtten. Fra fulle barn kommer sannheter. Mehe. Tobakk og katastrofe. Jeg så sjefen i vinkel en dag, det var så rart. Ptrrro, sa merra, og satte i galopp mot stjernene. åååå. Jeg er ikke her. Jeg døde i Vasaloppet. Det var en gang en liten nordlandsgutt som skar torsketunger så raskt at torskeunger etterpå ble født uten tunge. Hur bredt kan ni sjunka?
Kj-kj-kj-kjeder oss. Andresatsen i Beethovens syvende, å gud. Plutselig ble øynene hennes blanke. Hun pekte ut i rommet og sa med den minste stemmen sin at Karlsvogna virket litt pjusk i kveld. Hvorfor ikke legge turen om Brazzaville? Ensom. Hysj: Katt i bakgården, alle sammen! Greit nok med fiskepanetter. Men hvem var livlegens far? OPPTATT, SIER JEG. Nils Arne Eggen (99): - Hælvet! Harrald! Bakrommet! Pjusk. Edward Hopper, nå kommer du rett inn og spiser middag. Nå roper jeg ikke flere ganger. p93uq4u5r. Jeg så henne på Inganes, njudelig.

Fagerrips på håret og stemm i kroppen. Manko-manko. Oter-tre-to-kaller. Neste gang skal jeg si ifra, sa skipperen og strøk på dør med sin elendige samvittighet. And all together now. Du har lengtes mot skipskatastrofer og mot hærværk og plutselig død. Rip-off. Krysser fingrer for deg og for meg. Amen.

Here we go again

Publisert i Dagbladet 12. mars 2005:

Iblant får man det inntrykk at Jan Erik Vold var klassekamerat med Oscar Mathisen. For så sterk er hans sorg over skøytesportens utvikling, at han nok en gang har veltet all sin dikteriske kraft inn i en svanesang for det forgangne. I dag utkommer boka «Folkets stadion. Bislett». Her har Vold fått med seg blant andre Dag Solstad og Kjartan Fløgstad, for riktig å understreke hvilken nasjonal katastrofe vi har vært vitne til ved å rive stadionet som ble tegnet av Frode Rinnan og fullført i 1952. «Etter ein prosess full av manipulasjonar, forteiing, prestisjerytteri og ufornuft er eit av Norges landemerke jamna med jorda,» står det å lese i forordet til boka.

JEG ER OGSÅ veldig forbanna på nyttårsorkanen som tok det gamle fiskenothengeriet på Nilsbrygga i 1991. Det er uutslettelige minner derfra. Men eventyrbygget som rammet dem inn, er borte for alltid. Kanskje burde jeg skrive en diktsyklus om stedet. Eller plage mine medborgere i årevis med leserinnlegg om hvor vidunderlig det var da jentene i klassen lot seg forføre på det mørke og bortgjemte notloftet. For vi har hørt det før, har vi ikke? Om nesedråpene som hang og hang på nesetippen under de uendelig spennende vinterettermiddagene på Bislett. Om ullvotter og toddy og om de hundretusener som skrek på Hjallis og Kupper'n. For publikumstilstrømningen på hvert eneste Bislett-løp var jo som kjent på rundt 1,2 millioner mennesker. Folk sto i kø helt opp til Enerhaugen, der noen skautkledde kjeftesmeller av noen husmødre solgte vafler, mens de kløp minstemann i øra fordi han skjøt med sprettert på publikum. Å, Gerhardsen - hvorfor døde du fra oss?
Publisert i Dagbladet:

DET ER FRISTENDE å utrope Jan Erik Vold til en sentimentalist. Av den usjarmerende sorten. Dikteren er det ingenting galt med. Tvert om. Hans 40-årsfeiring som forfatter denne uka vil bekrefte allsidigheten. I den forbindelse er det bare å håpe på at hans forlag trykker opp gullgruva «Entusiastiske essay» om igjen. Så det er sagt. Men som frontkjemper for det gamle Oslo har han fått alle gubbens kjennetegn. Urokkelig, tverr, sur og bitter. Jo da, jo da. Det er godt at noen passer på fortidas glans. Men er det for mye å forlange av en samfunnsengasjert mann at han også skal følge litt med i klassen? For det første ville det ikke vært mulig å arrangere internasjonale sportsarrangement på det nå nedrevne Bislett, etter dagens mål. For det andre er det snart ikke aviser igjen i dette landet. I hvert fall ikke nok til at 40 000 mennesker kan pakke seg inn med dem, for å ikke å omkomme av kulde på en gufsen Bislett-dag. Og for det tredje, Jan Erik Vold, skulle det være mer enn nok av andre samtidige problemer i Oslo by å engasjere seg for enn tapte saker og svulmende barndomsminner. Men det er kanskje for mye forlangt? Alt var jo som kjent mye bedre før.

Hjem til jul

Publisert i Dagbladet 18. desember 2004


Det er langt igjen. Men hold ut, baby. Vi har god tid og svinger til venstre før Minnesundbrua i stedet. Skreia og Kapp. Toten er grå i huden i dag. Men breier seg ut. Jåla. Her kommer Hamar med det havarerte vikingskipet sitt. Hallo, Mjøsa! Oppe i veien ved Biri står tre kjerringer og skravler.

De siste julegavene på Esso i Lillehammer. Slepetau til far i år òg. Opp i hundre igjen. Nordover. On the road. Har Kvam Norges beste kaffe?
Slik er det. Vi er flere tusen. Kanskje hundretusener. Hjem til jul. Oslo, for eksempel? Bare innflyttere. Tar du flyet?
Ja, ja. Det er på veien det skjer. Vi kjører ikke E6 «deinn strakaste vei'n». Men forbi Fåvang synger Bing Crosby fløyelsmykt ut av de skrale høyttalerne: «I'll be home for Christmas. You can count on me». Kanskje ei lydbok etter hvert. Chris Rea gjør det også. «Driving Home for Christmas».
Vi blir skillingsviser alle mann som skal hjemover nå dagene før jul. Ringebu likner en nedlagt westernby som har bestemt seg for full drift igjen. For min del kan Norsk Form bare glemme sitt estetiske program for norske bensinstasjoner, der de skal ha torvtak og myke linjer. Jeg vil fylle min blyfri 95
på en uskjønn Hydro Texaco-stasjon på Vinstra. Å stå i den sure kulda under stasjonstaket med ei pølse som belønning er estetikk nok for meg. Surt, ja. Var det ikke i 1996? Fem karer klemt inn i en Rent-a-Wreck, type Ford Fiesta. Gjervald førte skuta trygt gjennom sjuhundreogtjuetre kilometer, i tett snødrev hele veien. Varmeapparatet sviktet over Dovre. Minus 15. Ut i naturen. Startkabel.no kom etter en halvtime i form av en oppdaling på vei hjem. Sjuhundreogtjuetre kilometer og alt vel. Helt til den siste meteren. Parkeringen endte i grøfta.
Trikset med å kjøre langt er holdepunkter. Har du Lillehammer inne, er Otta neste. Så kjører du inn i Høvringen-juvene og speeder på til ære for kjøttkakene på Dombås. Der heter det fortsatt kafeteria. Slik går no milan. Å se Norge i en sentimental rus kan ikke anbefales sterkt nok. Eller som Erik Bye sa det i sin biografi, i tilknytning til et flott bilde av ham på en fjelltopp i Nord-Norge. Han reiste landet rundt etter krigen: «Jeg ville se hvordan det sto til med landet mitt.» Stort og pompøst? Vel. Heisann. Trollveggen til venstre. Videre, videre. Sølsnes-Åfarnes har sveler om bord.
Så skimrande var aldri lefsa. Hold ut nå, baby. Litt til.
Og der - veis ende. Katta hjemme reiser bust mot fremmedfolket. Noen reiser er enklere enn andre.

Verdens korteste intervju


Her er et møte jeg hadde med Red Hot Chili Peppers gitarist John Frusciante for Dagbladet 28. mars 2003:



Her følger verdens korteste intervju.


- Hi, I'm Sverre!
- I'm John.
- Det er blitt sagt av anmeldere at deres siste album tyder på at Red Hot Chili Peppers beveger seg i en mer rolig retning...
- LOUIE!!!
Sa John og stormet ut av rommet.
Dermed var intervjuet med Red Hot Chili Peppers gitarist John Frusciante over. På forhånd hadde vi fått vite to ting av plateselskapet: ikke spør om Irak-krigen, og ikke kom med antydninger om at bandet er blitt roligere - «mellow» - med det siste albumet «By The Way».
Strenge-John var ikke spesielt interessert i å høre spørsmålets annet ledd og ropte rasende etter sin tour manager Louie. Vi rakk ikke engang å spørre om Irak - hvor det i likhet med vår situasjon var nytteløst med forhandlinger. Så vi tuslet ut i kvelden hvor det heldigvis var en mer fredsbevarende stemning som omga Oslo Spektrum. Her var for eksempel Cecilie, Siri, Cecilie en gang til, Marie og Silje fra Bærum på tur inn i det urolige.
- Vi har vært fans lenge. Helt siden «Californication».
- Og «Blood Sugar Sex Magik».
- Hvilken sang venter dere mest på i kveld?
- Nummer 11.
- Og 3!
- Jenter, lov oss en ting. Ikke rop «mellow».
- Hæ?
- Bare..., ikke gjør det.
- OK.
Så fikk vi reddet fem.

Publisert i Dagbladet 29.10.00:

Vi som taper før de starter

Du vekkes av en telefon fredag morgen. Langt der inne i røret hører du et flir og en stemme som sier: - Hei, det e'n Geir-Åge! Du hører at det er barndoms kameraten, du skjønner du har tapt. Du vet at det bare er å finne fram madrassen. Det

er cupfinalehelg.
Blant de mange gleder ved å komme fra den norske landsbygda, er kanskje cupfinalebesøk den mest tvilsomme. Alle som er født og oppvokst utenfor Oslo vet hva jeg snakker om. For det finnes enkelte øyeblikk hvor vi som flyttet til hovedstaden er påtvunget en forpliktelse overfor dem vi forlot. De er like umulige å rømme fra som din egen barndom. Fordi de er barndommen. De er barndomsvenner som skal på cupfinalen. Og de skal bo hos deg.
Slik er det å komme fra et sted. Du er en BSVÅFTB (Bygdegutt som valgte å flytte til byen).
UANSETT HVEM SOM SPILLER, er dagens arrangement på Ullevaal en fonetisk grisefest som bare overgås av Grete Waitz-løpet og Holmenkollstafetten. Oslo skjelver under innrykket. Hotellene, barene og gjestene er smekkfulle. Bygdetanksen ruller over gatene. Karl Johan er drømmenes teater og Scotsman den uoppnåelige helten. Hår og tenner skal slås ut, faens Oslo skal få kjenne neven til dem som betaler for dette landet.
Ganske sikkert befinner også du deg midt i dampen.
Du kom til Oslo for å få deg utdanning, eller en jobb, eller mest sannsynlig begge deler. Geir-Åge flyttet ikke. Han ble igjen. Eller som han ser det: Du stakk. Du ble i Oslo, årene flyttet inn i leiligheten din.
Du ble kjent med nye mennesker. En ny sort mennesker. Ikke bedre, ikke verre. Bare annerledes.
Jo da, du og Geir-Åge holdt kontakten. Han er tross alt en mann som en gang var en gutt du kjente bedre enn mora di. Men det kom noe tvungent over telefonsamtalene. Mye vær. Til slutt delte dere bare de store høytidene.
FINALEN ER ET HØYDEPUNKT for alle fotballinteresserte nordmenn. Altså alle. Den kommer litt seint i år, telefonen.
Men fredag morgen er han på plass. Da er en hastig beslutning tilbakelagt og Geir-Åge er på vei til Oslo. Om du ikke har en ekstra madrass?
- Det var fullt på hotellene, sier stemmen du kjenner altfor godt denne tida på året.
I år også, tenker du.
- Er det greit at Morten kommer også?
Jo visst. Morten. Den litt fjernere barndomskameraten som i fjor prøvde alle ringeklokkene før han traff din i femtida tidlig søndag morgen.
- Jo'a. Velkommen begge to.
Mattheten i din egen stemme er dårlig skjult, men blir ikke oppdaget i begeistringens livskåte vrinsk i andre enden av røret.
- Oslo-tuuuuuur!
Dere møtes i år som i fjor i Saras telt. Rosenborg-sangen er i full gang, selv om de ikke spiller i år. Et mystisk etablissement. Med beliggenhet i Spikersuppa har teltet kanskje Norges mest sentrale ølkraner. Men det er som om stedet ikke eksisterer annet enn under cupfinalene. Jeg kan i alle fall ikke huske å ha sett det ellers i året.
Etter tre øl er gutta passe oppspilte og vil spinne videre. Du vet hvor.
INGEN ENKEL FORKLARING på tiltrekningskraften baren Scotsman i Karl Johans gate øver på vestlendinger, trøndere og nordlendinger. Vi kan gjerne mistenke diverse bygdelag for å ha drevet en ytterst vellykket kampanje. Svaret er kanskje å finne i geografien. En uforpliktende beundring overfor folk vest i havet, i dette tilfelle skottene, fordi de er så lik oss. Scotsman er som en frihavn i et opprørt hav av østlandsk arroganse.
Kvelden går med til å besverge vennskap, men dere seiler begge under falskt flagg. Overenskomsten er spinkel og tuftet på noen barndomsår som var fine nok. Og et par madrasser.
Viktigheten av en lykkelig barndom skal ikke underkjennes, men er knapt holdbart som byggverk hvis det ikke stadig får den oppmerksomhet og pleie som kjennetegner ekte vennskap.
Som BSVÅFTB får du også en snikende følelse av å være under observasjon. Alt du foretar deg under cupfinalebesøk blir siden rapportert hjem til bygda. Det er også en av grunnene til at du ikke avviser kameraten når han ringer fredag. Fordi du er hjemme et par ganger i året og dessuten har hytteplaner der.
En av de tyngste opplevelsene i løpet av denne helga er når dine verdener kolliderer.
På et eller annet tidspunkt er du nødt til å la Geir-Åge - og Morten som stadig henger på - møte nyvennene dine. Dette er en svett stund. Om du har tillagt deg østlandsk-knoting må dette skjæres bort. Men ikke for mye - det vil forvirre nyvennene.
Samtidig er balansegang i samtaletema ytterst delikat. Det opereres med ulike referanser og tilnærmingsmåter fra de to leirene.
Mange gode kvinner og menn har mistet taket nettopp her. Du skal opptre urbant og raffinert, samtidig som du kan snu på en femtiøring og foreta en inngående analyse av for eksempel fiskebankene. Se spesielt opp for overdrevent alkoholinntak i denne fasen. Ærlighet er det siste du trenger.
Med fare for å framstå som en narr, skal du så hale i land en sosial situasjon som for en utenforstående observatør må fortone seg som foxtrot på klinkekuler.
SELVFØLGELIG ER DET DU som er en narr, ikke Geir-Åge. Han som snakker høyt på bussen og til medpassasjerer, tar kontakt med naboen over gangen du ikke har snakket med på fem år, drikker utepils på Aker Brygge i ti graders temperatur og sørger for å få samlet alle som flyttet fra hjembygda til Oslo. En jubelopplevelse i seg selv, forresten.
Geir-Åge er en påminnelse om hva du selv var en gang. Du er første generasjons innflytter til Oslo med all den belastningen det medfører. Du må brøyte vei for deg selv.
Geir-Åge er heller ikke den eneste som sørger for å minne deg om at du kommer fra et sted. Andre ganger kan det være en onkel eller tante, et søskenbarn eller en tremenning du knapt visste om, som dukker opp til cupfinale og tømmer byens madrassforråd til bunns. Den urbaniteten du trodde du kunne vedkjenne deg, er nullet ut når gjestene forlater arenaen søndag kveld med fulle batterier og tom konto. Men det verste kommer til slutt.
Du står igjen alene på perrongen etter å ha sendt Geir-Åge av gårde med Flytoget. Og du klarer ikke å fri deg fra tanken om at der dro en som skal hjem.

Til Marna

Publisert i Dagbladet:

Å, jo da. Store ord vil falle. Ladede ord, om bokas betydning, om ytringsfrihetens kår, om viktigheten av at barn og unge får fri tilgang til det trykte ord. Men så er det at jeg på denne Verdens bokdag i stedet tenker på Marna Aall.

Det var ved en pjuskete hylle på Fretex jeg så henne først. Kledd i en litt falmet, rød drakt. Alene blant mange, som alltid. Hun er overalt; i bruktbutikker, på loppemarkeder og i overfylte antikvariat. Marna ligger som oftest nederst, innerst. I en banankasse, kanskje. Glemt. Det er millioner av Marnaer.
Verden over. Jeg tenker på deg nå, Marna. Jeg åpner din bok «Kvinne- vilje», utgitt på Gyldendal i 1946, og leser åpningslinja: «Ikke et vindpust rørte sig i den varme dirrende ettermiddagsluften.» Hadde du vært her nå, ville jeg kanskje si til deg at det er en fin setning. Men ikke særlig original. Men jeg finner deg ikke noe sted, Marna. Ikke på Internett, ikke i arkivene. Hvor har du vært alle disse åra? Men jeg kan ikke fortsette slik, Marna. Du vet det. Jeg kan ikke kjøpe opp alle verdens glemte bøker og forfattere i ren sympati. Men akkurat denne dagen fikk jeg det for meg. At antakeligvis Marna, satt du i måneder og år og jobbet deg gjennom hele registeret av følelser. Bare for å bli solgt til meg 60 år seinere for fem kroner. Du tenkte kanskje det skulle bli annerledes. Verden er urettferdig, Marna. Men gratulerer med dagen.

Elskovsgrossisten

Publisert i Dagbladet 07.11.00:


I går midt på dagen ble en finere norsk bankettsal skueplassen for noen høyst usedvanlige begivenheter. Det dukket opp en fremmed i lokalet, en viss Rudberg, en merkelig og eiendommelig sjarlatan som gjorde en masse påfallende ting og som forsvant igjen like så plutselig som han var kommet.
Speilsalens vegger på Grand Hotel i Oslo har noen røverhistorier gjemt i tapetet. Gårsdagen føyde et par nye inn i rekkene. Rune Rudberg valgte denne tradisjonsrike bankettsalen for lansering av sitt album «På nye eventyr» i går. Og slik ble det. Framme ved podiet tronet Rudberg og hans platedirektør Audun Tylden, en gammel ringrev som vel moret seg over den formidable kulturkollisjonen. Rune var sjef med fjernkontrollen og serverte pressefolkene ikke bare godt drikke og kanapeer, men også lytteprøver fra plata.
Servitør Atle Nygård som inntil da hadde vært påpasselig allestedsnærværende med spansk musserende Roger De Flor, trakk seg bestyrtet tilbake under de venezianske lysekroner og flakket med blikket ved gjennomkjøringen av «Du veit at det er sant (for du leste det i Se og Hør)» - og fastslo med en nervøs mine at her var ulvene kommet til gards.
Det ble en strålende time. En folkets mann var kommet inn til borgerskapets finstue, og sto nå ved barskapet og øste av sin livserfaring. Du kan si hva du vil om hans musikk, og det gjør du, men det kan ikke betviles at hans liv er en symfoni av ekteskap, skilsmisser, barn før, under, i, oppå og etter ekteskap, biler, danseband, hitlåter, mangel på kjønnssykdommer, pengetrøbbel, danskebåter og igjen kjærligheten. Det er som Rune selv synger i «Det fineste jeg vet»: «Hvordan skal jeg noen gang forstå hvorfor du reiste? Hvorfor du måtte gå. Hvor hen kan jeg leite etter svar på alle de spørsmål, spørsmål som jeg har?».
Enfoldige journalister kunne ikke gi svaret i går. Rune Rudberg har forsøkt å finne på svarene selv - og alltid i Se og Hør. Han sier han har et elsk-hat-forhold til bladet som jevnlig bringer meldinger om ny kjærlighet og nye barn. Rune Rudberg holder kortene fjernt fra brystet. Han er mannen uten hemmeligheter. Kanskje er det derfor han er så hyggelig?

Hva føler du nå?


Intervju publisert i Dagbladet 11.02.02:



- Nå gjelder det å få ei så god tid som mulig, sa NRK-sportens Gunnar Grimstad under et Ådne Søndrål-løp for et år siden. Nye språkklassikere er underveis - det er OL!

Ei olympisk brystkasse fylt opp av snørr og tung pust er nettopp ankommet i mål. Verdens reportere flokker seg om triumfatoren som har gjennomført den historiske bragden, en oppvisning i menneskelig vilje og kraft. Dusinvis av TV-kanaler, millioner av seere. Spørsmålet presser seg på blant de mange hundre journalistene. De må ha svar på dette ene: «Hva føler du nå?»
Idrett sprer mye glede rundt seg. Selv de mest innbitte av sportshaterne opplever et streif av lykke når de hører Terje Dalby intervjue en kvinnelig hekkeløper rett etter målpassering: «Ja, denne hekketiden din begynner det å lukte fugl av.»
For sine språklige blomster, overdrivelser og ofte fascinerende sjangerblandinger av ordtak og grammatikk, ispedd pur begeistring, har sportsjournalister i mange år vært fritt vilt for venner av det norske språk. Med et nytt OL i oppstartsfasen kan sportsinteresserte filologer med hjertefeil gå en tung tid i møte.
Eller for å si det med Terje Dalbys ord som falt under en fotballkamp for noen år siden: «Det er veldig mye nerver å se ute på banen.»
Men er sportsjournalister verre enn sitt rykte? Nei, mener Thore Roksvold, amanuensis i språk ved Journalisthøgskolen i Oslo.
- Riktignok har sportsjournalister en tendens til å bruke kraftfulle adjektiver som «utrolig» og «fantastisk» så mye at ting ikke blir utrolig og fantastiske lenger. Likevel ser jeg de vanskelige språklige utfordringene de står overfor. Idrettsøvelser har stort sett likt hendelsesforløp, journalistene har altfor mye plass å boltre seg på, gjerne på kort tid, og da blir det vanskelig å ikke slite ut språket fra tid til annen, sier den sportsinteresserte Roksvold.
- Men det kan også føre til at det stundom dukker opp nye og friske språkbilder. «Langli satt som vanlig fast som et Norgesplaster», for eksempel.
Mange sportsklisjeer dukker også opp på andre samfunnsområder. I politikken snakkes det om at man er på oppløpssida i finansdebatten, har innspurt i regjeringsforhandlingene, kaster inn håndkleet osv.Roksvold mener det er poengløst å opptre faglig snobbete i forhold til sportsspråket.
- Nylig var det en språkforsker i Bergen som framførte en kritikk overfor sportsjournalister om at de ikke evner å uttale utenlandske navn riktig. Men hvorfor i all verden skal de ikke uttale navn slik det lyder greit for det norske øre? Hvordan tror vi amerikanerne uttaler Skjelbreid? Slik kritikk er misforstått pedanteri.
- Men har ikke tida gått fra det klassiske «hva føler du nå»-spørsmålet?
- Jeg tror faktisk spørsmålet er uunngåelig. Eller variantene av det. Her har du løpere som kommer i mål, som har hatt noenlunde de samme opplevelsene underveis og hatt de samme tanker og forhåpninger før start. Det er jo ikke noe poeng i å spørre dem om situasjonen på Balkan bare for å være original, sier Roksvold.«

Oi oi oi oi oi oi oi oi oi oi oi oi!!!»
Ordene tilhører TV 2s ekspertkommentator Finn Aamodt, og var en del av hans nøkterne analyse av sønnens gull-løp i alpin-VM 7. februar 2001. Ikke er han journalist, men poesien faller kanskje inn under begrepet «begeistring».
- Det er klart at det beste språket kan av og til være å holde kjeft. Som TV-seer hender det at jeg blir svett i øret. Men det kan også fungere bra når det for eksempel er et samspill mellom to kommentatorer. Jon Herwig Carlsen er en mann som sier mye dumt, men han tør i hvert fall å være uhøytidelig. Det beriker en TV-overføring.
TV 2s Davy Wathne har ofte fått ros for korrekt og god språkføring. Et faktum den beskjedne bergenser unnlater å kommentere. Men han føler at språkkritikken av sportsjournalistikken ikke alltid treffer.-
- Det er vel ikke verre her enn det er andre steder i bransjen, sier Wathne. Og du har viktige forskjeller i for eksempel sports- og kulturjournalistikken. Mens du i «Hamlet» vet nøyaktig hva du har i vente og hva som skal sies og når - har du hos oss en uforutsigbarhet i forløpet, og journalistene er under et sterkt tidspress.
Wathne, med mellomfag i latin og norsk, ser det som et problem at kunnskap om grunnleggende norsk er fraværende i mange journalistiske sammenhenger.
- Norskfaget i dag er i dyp krise. I mange år har skoleverket utvist en forakt for fundamental innføring i språk, og vi har fått mange eksempler på hjelpeløs norsk. Du skulle bare visst alt vi ikke kunne sende nettopp på grunn av dette.
Vi snakket også med en sørtrøndersk norsklærer gjennom 25 år om temaet. Nils Arne Eggen gir gode skussmål til norske sportsjournalister.
- Blir det sagt og skrevet så mye tull, da? Jeg er faktisk imponert mange ganger over hva de får til. De er under sterkt tidspress og skal kanskje lage tre sider på et kvarter etter en Champions League-kamp.
- Hva er det dummeste spørsmålet du får?
- Får ikke så mange dumme. Men det som er vanskelig å svare på, er når jeg blir bedt om å beskrive kampen. Det minner om da jeg som ung student for to mannsaldrer siden ble bedt om en kort redegjørelse om menneskehetens historie fra de «ældste» tider og fram til i dag. Ganske håpløst.


Noen høydepunkter fra sport på TV:
«Han reduserer igjen, men La Coruna vinner 3 - 0!».
Sølve Grotmol i referat fra kampen mellom La Coruna - Vallecano i spansk toppdivisjon i 1999.

«Vi snakker med Molde, og ballen er ikke avsluttet.» Bodø/Glimts adm.dir.Tarjei Eck Hansen om muligheten for å kjøpe Moldes Fredrik Kjølner.

«Atje Keulen-Deelstra er kanskje Nederlands største kvinnelige idrettsmann.» Knut Bjørnsen under en skøytelandskamp en gang på 80-tallet!

«Nå skal vi hjem og snu kjerringa.» Jørn Jamtfall etter bortetap mot Bayern München høsten 2000.

«Hva heter det når man blir rørt ... det er så mye rørete mennesker her!?» NRKs Gunnar Grimstad etter at Danmark vant håndballfinalen i OL i 2000.

«Når Erik Nevland scorer, blir det mål!».TV 2s Ernst A. Lersveen i Fotballekstra.

«Han gikk gjennom forsvaret som smør.»
«Jeg er ikke helt sikker på at jeg ikke er uenig.»
«Hun får litt småsnakk av dommeren.»
«Ballen forsvinner forfjamsende bak det italienske forsvaret.»
Et knippe såkorn fra Terje Dalbys gjerning som fotballkommentator.

«Alt annet enn seier er godt nok!» Finnmark Dagblad bringer forhåndsomtale av en håndballkamp mellom Alta og Fram.

«Det er 30 år siden sist Tromsø og Bodø/Glimt møttes for første gang!» NRK Radiosporten gjør rede for den historiske anledning i 1999.

«Desailly tjener 520 kroner i uka og pådrar seg frispark og gult kort!» Arne Scheie er oppgitt over pengegaloppen innen idretten.

«Det er bevegelse mellom beina nå!» Johann Olav Koss er dessverre sidekommentator i NRK om Eskil Erviks stil ved passering 4400 meter i skøyte-EM i 1999.

«Det er jo synd for de norske gutta, som hadde håpet å kunne rette opp litt av kjerringa, etter en noe laber sesong.» Trond Jøran Pedersen til NRK-sporten 1998.

«OL på Lillehammer i 1994 satte mange nye standarder. Også værmessig. Da var fru Luna rausere enn noengang før og siden. I hele 16 dager flommet hun ut over land og folk.» Avisa Sør-Trøndelag går over sine bredder.

«Jeg er redd RBK ramler litt mellom stolen og veden.» RBKs Bent Skammelsrud i 1997.
Han kunne jo gått over bekken etter ved.

«Hun var framme og snuste på stussen til Linda Medalen.» Under NRKs dekning av kvinnelandskamper i fotball kan det meste skje.

Den ukjente legenden


Publisert i Dagbladet 25.10.00:

Det er godt gjort å krysse Hardangervidda på ski som første nordmann, sykle med velosiped tur-retur Norge - Monte Carlo, innføre skisporten på Balkan, bli IOC-medlem og miste fingrer og tær som løytnant i Fremmedlegionen. For så å bli glemt.

Livet er som kjent urettferdig. Men det kan ofte være bedre enn det som kommer etter. Du skal lete godt her i landet for å finne spor av Henrik Angells ettermæle. I to år har journalist og forfatter Roy Andersen jobbet fram biografien om denne bemerkelsesverdige sogningen. Et 61-årig liv som spenner over hele Europa og vel ville ha virket overdrevent som romanidé.Krig og skisport - Han var litt av et menneske. Ingen tvil om det, sier Roy Andersen.
Han ble seg Henrik Angell bevisst da han for noen år siden jobbet med sin hovedfagsoppgave «Forsvaret og 1905».
- Jeg ble fascinert av denne mannen som mente at krig ikke var noe vi måtte unngå. En krig får fram det beste i oss, nemlig at vi er villige til å ofre den edleste som finnes, vårt eget liv, for noe som er større enn oss selv.
Militærliv og skisport er de to kjernemotivene i Henrik Angells liv. Andersen mener at beretningen om Angell fyller et hull i norsk skihistorie.
- Det er ikke slik at nordmenn er født med ski på beina. Før hans tid var det ikke utbredt i det hele tatt. Angell reiste rundt i årevis i Norge med foredrag og tekniske demonstrasjoner, og fikk etablert interessen. Montenegro Angells første offentlige inntreden skjedde med ski på beina. Morgenbladet trykket artikkelen «En skitur fra Hardanger til Kongsberg» på førstesida 10. mars 1884. Dette skjedde faktisk tre uker før Fridtjof Nansens langt mer berømte Hardangervidde-krysning. Men Angell skaffet seg likevel et navn, og med en glimrende start på en militær utdanning i Kristiania like etter, lå karriereveien åpen for ham. I stedet ble han kastet ut i en eksistensiell krise. Den ble lindret først da han hadde gjennomført en ni måneder lang ekspedisjon på velosiped mellom Bergen og Monte Carlo - og tilbake. Han gjenopptok deretter den militære karrieren, parallelt med ekspedisjoner og foredragsturneer.

Underlig og fascinerende er historien om hvordan han seinere skulle krysse Montenegro på ski, og dermed innførte skisporten på Balkan. Angell er muligens glemt her hjemme, men er i dag nasjonalhelt i Montenegro.
- Han ble fascinert av Montenegro etter å ha lest om folkets frihetskamp mot tyrkerne. Angell hadde et sterkt sosialt engasjement og engasjerte seg der folk kjempet for fedrelandet. Han var også på jakt etter noen som kunne være forbilder for norske ungdommer i unionskampen, og fant sitt utvalgte folk i Montenegro. Norske ungdommer var det ikke nok tak i, mente Angell.Koloniplaner
Også i Frankrike ble Henrik Angell stor helt. Han var krigsromantiker i dypet av sin sjel. Personlig var han skuffet over at svenskene ikke ble påspandert så mye som ei kule i unionsstriden.Med første verdenskrig så han sin sjanse, men måtte gå til drastiske skritt for å oppleve slagmarka.Som 57-åring sa han farvel til en trygg tilværelse som oberst i den norske hær for å bli løytnant i Fremmedlegionen. Angell var besatt av krig.
- Han var plaget av dødsangst hele livet. Han hadde en religiøs angst for ikke å bli frelst. Og han mente at den eneste frelse var å dø en heltemodig død for en stor sak. Derfor hadde han en sterk dragning mot slagmarka. Fremmedlegionen førte ham etter hvert til Murmansk-fronten i 1918. Det var begynnelsen på slutten. På rekognoseringsoppdrag fikk han betydelige frostskader og måtte avslutte sin militære karriere.
Men hans historie hadde ikke gått upåaktet hen i Frankrike.Under den store militærparaden på nasjonaldagen 14. juli 1919var han presidentens gjest på ærestribunen i Paris.Seinere var han også med i vurderingen til den meget høye stillingen som guvernør i de nordfranske koloniområdene. Dette blir det ikke noe av.
Men kolonitankene var ikke ute av hodet hans. Sammen med Fritz Wedel Jarlsberg kastet han sine øyne på Marokko og forsøkte å få interesse i Norge for en kolonistat.«Eg trur Marokko er eit land nettopp for norsk ungdom,» skriver Angell i et brev. Herrene vinner imidlertid ikke fram med sine visjoner.
- Henrik Angell var litt for ekstrem og kontroversiell. Men han fortjener absolutt plass i norgeshistorien, sier Roy Andersen.

Sinnsykt god


Publisert i Dagbladet Magasinet 07.09.02:


En hysterisk hypokonder med sosial angst. 20 år etter sin død oppfyller pianisten Glenn Gould fortsatt myten om kunstnergeniet.


OM BORD I «VOYAGER I» et sted i verdensrommet svever Glenn
Gould. Da romsonden ble skutt opp for nøyaktig 25 år siden, var den lastet med ulike bevis på vår sivilisasjon, i tilfelle fartøyet en gang blir fanget opp av noen der ute. Som et bevis på det ypperste vi har framskaffet, ligger blant annet en 12-tommers kobberplate med ulike Bach-tolkninger av Glenn Gould. Evigheten kan da umulig bli det samme etter det?

Bare fem år etter «Voyager» forsvant også Glenn Gould ut i det hinsidige. Men 20 år etter hans død - 4. oktober - har hans 50 år gamle liv fått en oppdrift som vi bare gjenkjenner fra Elvis-mytologien. For her er det så mye å gripe fatt i. La det bare være sagt med en gang at vi her har å gjøre med en så gudbenådet pianospiller at dagens utøvere får tårer i øynene når de hører navnet. Det kan være greit å nevne, fordi legenden og myten av og til kan skygge for de overveldende bevis som er lagt igjen på over 250 plateinnspillinger.
FOR DU VET du har å gjøre med et menneske som ikke føyer seg inn i noe kjent normalbegrep når du hører historier som denne: Da Gould en dag tidlig på 60-tallet kom inn til klaverfirmaet Steinway & Sons i New York, ble han møtt med et vennskapelig, lett klaps på skulderen av den tekniske sjefen Hupfer. Den dypt hypokondriske pianisten, som hatet all mulig form for fysisk kontakt, fikk sjokk. Han klagde øyeblikkelig over voldsomme smerter og sa seinere at Hupfer hadde grepet ham om begge skuldrene og rystet ham voldsomt. Gould løp ut av butikken og opp til legen sin og klaget til denne om prikking og følelsesløshet. Etter stadig større smerter og grundige undersøkelser de nærmeste dagene kommer Gould selv til konklusjonen at den venstre skulderen er presset under den høyre. Han avlyser alle spillejobber i tre måneder framover og saksøker Steinway for 300 000 dollar. Saken blir ikke løst før mange måneder seinere - med et mindre erstatningsbeløp.

HISTORIEN BELYSER GLENN GOULD fra flere sider. For det første hadde det vært en smal sak for de mektige Steinway-folka å kaste ut hvilken som helst annen tulling med lignende oppførsel. Men dette var Glenn Gould. En mann som siden 1956hadde vært verdensberømt for sin fantastiske innspilling av Bachs «Goldbergvariasjoner», og som fylte konsertsal etter konsertsal med sin særegne stil og utrolige spill. På den annen side var dette en høyst naturlig og rasjonell reaksjon på en akutt situasjon for Glenn Gould.Han vokste opp i Toronto i Canada som et overbeskyttet enebarn, og fikk tidlig utviklet sin sosiale angst, som inkluderte både fysisk berøring og samvær i store grupper.Eller med noen i det hele tatt. Den første - og nest siste - pianoundervisningen fikk han med sin mor. En streng lærer som krevde at han alltid sang hver eneste tone han spilte. En vane han aldri slapp, og som også er blitt med på mange av platene som hørbar nynning. I hans samtid var mange kritikere overbevist om at dette var jåleri, men det var en ubevisst handling fra hans side.

SÅ LENGE HAN HOLDT PÅ med konserter, dukket det ofte opp motstandere i salen. Tilhengere av strengt konvensjonelle framføringer må ha hatt det grusomt under Goulds opptredener.Spilte han med orkester, satt han og trommet med fingrene mens hans ventet på at de skulle bli ferdige med for- eller mellomspillet. Han spilte med korslagte bein, anspente munnbevegelser, dramatiske bevegelser med den ene hånda om den skulle være fri, og med hele kroppen nærmest nede i klaviaturet. Konsertene kunne ikke gjennomføres om han ikke fikk 20 minutter med hendene i skåldende varmt vann før han gikk på podiet. Og på klaveret skulle det alltid stå et glass kildevann av polsk opprinnelse. Dette kan gjerne oppfattes som klovnerier. Resultatet er i alle fall det totalt motsatte. Jeg unner alle mennesker å se videoopptaket av Gould fra hans siste leveår, 1981, da han spilte inn «Goldbergvariasjonene» på nytt igjen. Dette finnes nå lett tilgjengelig på VHS og DVD. Ved synet av den middelaldrende Glenn Gould liggende helt inne i musikken er det nesten så man kan lure på om mannen allerede har plukket opp kontakten med «Voyager». Den danske musikkprofessor Karl Aage Rasmussen har sagt det ganske presis om hvordan jeg opplever Gould under dette opptaket:

«Se på ham når han spiller Bach, og glem alt om mytemageren!Med en selvforglemmende brummen, som en søvngænger der trænger ind i uendeligheden, luller han sig ind i musikken, hans krop begynder en kredsende bevægelse, hans kæber rapper som en lydløs and, han forsvinder ud av sig selv, dirigerer sin egen musik, omgør sig til et medium der i bogstaveligste forstand tænker musikken ind i klaveret, ikke længere som mellemled mellem Bach og instrumentet, men ét med dem begge.»

OG HVA GJØR SÅ DETTE GENIET på høyden av sin konsertkarriere? Jo, han legger selvfølgelig opp! 31 år gammel i april 1964 sjokkerte han sitt publikum ved å kunngjøre at han hadde spilt for dem for siste gang. Beslutningen var ugjenkallelig. Han erklærte død over konsertene, og hevdet at publikum bare var ute etter å tilfredsstille sin sensasjonstrang og at utøverne var sirkusdyr. Men hans viktigste budskap ved avhoppet var likevel at publikum heller skulle komme inn i musikken ved egen hjelp. Det vil si gjennom plateinnspillinger. Ved å spille platene hjemme selv kunne lytteren nærmest bli sin egen komponist. Du kunne spille om og om igjen enkeltsatser, sette sammen symfonier og være uten påvirkning fra et publikum - som uten tvil i Goulds øyne også var smittespredere av ulike sykdommer. Og igjen: her snakker vi om en mann som gikk rundt i selskap hele kvelden med en kopp kaffe i hånda. Ikke fordi han var kaffetørst, men fordi han skulle slippe å håndhilse på folk.

DET KREVDE SITT å være venn med en slik mann. Gould hadde nøyaktig motsatt døgnrytme i forhold til folk flest. Han led dessuten av kronisk søvnløshet. De som til enhver tid var «inne» hos Gould, måtte regne med telefonoppringninger midt på natta, fra et pratesjukt geni. Nok et paradoks fra den asosiale Gould. «Samtalene» var riktignok mer av en enetale, og konversasjonen skulle skje på hans premisser. Og det varte i timevis.Hans behov for å være alene var viden kjent.- Det er noe oppstemt, noe oppløftende ved å være alene gjennom lang tid, betrodde han sin venn Jonathan Cott.

HAN BODDE I MANGE ÅR i en forstad til Toronto, nærmere bestemt på hotellet Inn on the Park. Hotelledelsen hjalp til å gjøre oppholdet totalt anonymt. Her kan man ikke si han akkurat fråtset i livets goder. Glenn Gould var det man kan kalle enkel i matveien. I hovedsak spiste han loff med eggerøre hjemme. Skulle han spise ute, gikk turen som oftest til Burger King-restauranten på Highway 400 utenfor Toronto.Men tross alle nykker og påfunn gjennomførte Glenn Gould «prosjektet Glenn Gould» med et bemerkelsesverdig fokus. I tillegg til platene som kom i jevne drypp fram til hans død, var Gould også en utmerket forfatter, dirigent og produsent og meget interessant som radio- og TV-programmaker. Han lagde flere dokumentarer, blant annet «Solitude Trilogy» for radio om mennesker som lever i isolasjon. Siden hans død har Gould-mytologien vært uimotståelig for mange forfattere og filmmakere. Spesielt vil vi anbefale François Girards film «32korte filmer om Glenn Gould».Men aller helst bør du ta med deg en CD-spiller til Finnmarksvidda, ta inn på ei hytte, dra for gardinene og spille «Goldbergvariasjonene» om og om og om igjen.