Publisert i Dagbladet 25.10.00:
Det er godt gjort å krysse Hardangervidda på ski som første nordmann, sykle med velosiped tur-retur Norge - Monte Carlo, innføre skisporten på Balkan, bli IOC-medlem og miste fingrer og tær som løytnant i Fremmedlegionen. For så å bli glemt.
Livet er som kjent urettferdig. Men det kan ofte være bedre enn det som kommer etter. Du skal lete godt her i landet for å finne spor av Henrik Angells ettermæle. I to år har journalist og forfatter Roy Andersen jobbet fram biografien om denne bemerkelsesverdige sogningen. Et 61-årig liv som spenner over hele Europa og vel ville ha virket overdrevent som romanidé.Krig og skisport - Han var litt av et menneske. Ingen tvil om det, sier Roy Andersen.
Han ble seg Henrik Angell bevisst da han for noen år siden jobbet med sin hovedfagsoppgave «Forsvaret og 1905».
- Jeg ble fascinert av denne mannen som mente at krig ikke var noe vi måtte unngå. En krig får fram det beste i oss, nemlig at vi er villige til å ofre den edleste som finnes, vårt eget liv, for noe som er større enn oss selv.
Militærliv og skisport er de to kjernemotivene i Henrik Angells liv. Andersen mener at beretningen om Angell fyller et hull i norsk skihistorie.
- Det er ikke slik at nordmenn er født med ski på beina. Før hans tid var det ikke utbredt i det hele tatt. Angell reiste rundt i årevis i Norge med foredrag og tekniske demonstrasjoner, og fikk etablert interessen. Montenegro Angells første offentlige inntreden skjedde med ski på beina. Morgenbladet trykket artikkelen «En skitur fra Hardanger til Kongsberg» på førstesida 10. mars 1884. Dette skjedde faktisk tre uker før Fridtjof Nansens langt mer berømte Hardangervidde-krysning. Men Angell skaffet seg likevel et navn, og med en glimrende start på en militær utdanning i Kristiania like etter, lå karriereveien åpen for ham. I stedet ble han kastet ut i en eksistensiell krise. Den ble lindret først da han hadde gjennomført en ni måneder lang ekspedisjon på velosiped mellom Bergen og Monte Carlo - og tilbake. Han gjenopptok deretter den militære karrieren, parallelt med ekspedisjoner og foredragsturneer.
Underlig og fascinerende er historien om hvordan han seinere skulle krysse Montenegro på ski, og dermed innførte skisporten på Balkan. Angell er muligens glemt her hjemme, men er i dag nasjonalhelt i Montenegro.
- Han ble fascinert av Montenegro etter å ha lest om folkets frihetskamp mot tyrkerne. Angell hadde et sterkt sosialt engasjement og engasjerte seg der folk kjempet for fedrelandet. Han var også på jakt etter noen som kunne være forbilder for norske ungdommer i unionskampen, og fant sitt utvalgte folk i Montenegro. Norske ungdommer var det ikke nok tak i, mente Angell.Koloniplaner
Også i Frankrike ble Henrik Angell stor helt. Han var krigsromantiker i dypet av sin sjel. Personlig var han skuffet over at svenskene ikke ble påspandert så mye som ei kule i unionsstriden.Med første verdenskrig så han sin sjanse, men måtte gå til drastiske skritt for å oppleve slagmarka.Som 57-åring sa han farvel til en trygg tilværelse som oberst i den norske hær for å bli løytnant i Fremmedlegionen. Angell var besatt av krig.
- Han var plaget av dødsangst hele livet. Han hadde en religiøs angst for ikke å bli frelst. Og han mente at den eneste frelse var å dø en heltemodig død for en stor sak. Derfor hadde han en sterk dragning mot slagmarka. Fremmedlegionen førte ham etter hvert til Murmansk-fronten i 1918. Det var begynnelsen på slutten. På rekognoseringsoppdrag fikk han betydelige frostskader og måtte avslutte sin militære karriere.
Men hans historie hadde ikke gått upåaktet hen i Frankrike.Under den store militærparaden på nasjonaldagen 14. juli 1919var han presidentens gjest på ærestribunen i Paris.Seinere var han også med i vurderingen til den meget høye stillingen som guvernør i de nordfranske koloniområdene. Dette blir det ikke noe av.
Men kolonitankene var ikke ute av hodet hans. Sammen med Fritz Wedel Jarlsberg kastet han sine øyne på Marokko og forsøkte å få interesse i Norge for en kolonistat.«Eg trur Marokko er eit land nettopp for norsk ungdom,» skriver Angell i et brev. Herrene vinner imidlertid ikke fram med sine visjoner.
- Henrik Angell var litt for ekstrem og kontroversiell. Men han fortjener absolutt plass i norgeshistorien, sier Roy Andersen.
Det er godt gjort å krysse Hardangervidda på ski som første nordmann, sykle med velosiped tur-retur Norge - Monte Carlo, innføre skisporten på Balkan, bli IOC-medlem og miste fingrer og tær som løytnant i Fremmedlegionen. For så å bli glemt.
Livet er som kjent urettferdig. Men det kan ofte være bedre enn det som kommer etter. Du skal lete godt her i landet for å finne spor av Henrik Angells ettermæle. I to år har journalist og forfatter Roy Andersen jobbet fram biografien om denne bemerkelsesverdige sogningen. Et 61-årig liv som spenner over hele Europa og vel ville ha virket overdrevent som romanidé.Krig og skisport - Han var litt av et menneske. Ingen tvil om det, sier Roy Andersen.
Han ble seg Henrik Angell bevisst da han for noen år siden jobbet med sin hovedfagsoppgave «Forsvaret og 1905».
- Jeg ble fascinert av denne mannen som mente at krig ikke var noe vi måtte unngå. En krig får fram det beste i oss, nemlig at vi er villige til å ofre den edleste som finnes, vårt eget liv, for noe som er større enn oss selv.
Militærliv og skisport er de to kjernemotivene i Henrik Angells liv. Andersen mener at beretningen om Angell fyller et hull i norsk skihistorie.
- Det er ikke slik at nordmenn er født med ski på beina. Før hans tid var det ikke utbredt i det hele tatt. Angell reiste rundt i årevis i Norge med foredrag og tekniske demonstrasjoner, og fikk etablert interessen. Montenegro Angells første offentlige inntreden skjedde med ski på beina. Morgenbladet trykket artikkelen «En skitur fra Hardanger til Kongsberg» på førstesida 10. mars 1884. Dette skjedde faktisk tre uker før Fridtjof Nansens langt mer berømte Hardangervidde-krysning. Men Angell skaffet seg likevel et navn, og med en glimrende start på en militær utdanning i Kristiania like etter, lå karriereveien åpen for ham. I stedet ble han kastet ut i en eksistensiell krise. Den ble lindret først da han hadde gjennomført en ni måneder lang ekspedisjon på velosiped mellom Bergen og Monte Carlo - og tilbake. Han gjenopptok deretter den militære karrieren, parallelt med ekspedisjoner og foredragsturneer.
Underlig og fascinerende er historien om hvordan han seinere skulle krysse Montenegro på ski, og dermed innførte skisporten på Balkan. Angell er muligens glemt her hjemme, men er i dag nasjonalhelt i Montenegro.
- Han ble fascinert av Montenegro etter å ha lest om folkets frihetskamp mot tyrkerne. Angell hadde et sterkt sosialt engasjement og engasjerte seg der folk kjempet for fedrelandet. Han var også på jakt etter noen som kunne være forbilder for norske ungdommer i unionskampen, og fant sitt utvalgte folk i Montenegro. Norske ungdommer var det ikke nok tak i, mente Angell.Koloniplaner
Også i Frankrike ble Henrik Angell stor helt. Han var krigsromantiker i dypet av sin sjel. Personlig var han skuffet over at svenskene ikke ble påspandert så mye som ei kule i unionsstriden.Med første verdenskrig så han sin sjanse, men måtte gå til drastiske skritt for å oppleve slagmarka.Som 57-åring sa han farvel til en trygg tilværelse som oberst i den norske hær for å bli løytnant i Fremmedlegionen. Angell var besatt av krig.
- Han var plaget av dødsangst hele livet. Han hadde en religiøs angst for ikke å bli frelst. Og han mente at den eneste frelse var å dø en heltemodig død for en stor sak. Derfor hadde han en sterk dragning mot slagmarka. Fremmedlegionen førte ham etter hvert til Murmansk-fronten i 1918. Det var begynnelsen på slutten. På rekognoseringsoppdrag fikk han betydelige frostskader og måtte avslutte sin militære karriere.
Men hans historie hadde ikke gått upåaktet hen i Frankrike.Under den store militærparaden på nasjonaldagen 14. juli 1919var han presidentens gjest på ærestribunen i Paris.Seinere var han også med i vurderingen til den meget høye stillingen som guvernør i de nordfranske koloniområdene. Dette blir det ikke noe av.
Men kolonitankene var ikke ute av hodet hans. Sammen med Fritz Wedel Jarlsberg kastet han sine øyne på Marokko og forsøkte å få interesse i Norge for en kolonistat.«Eg trur Marokko er eit land nettopp for norsk ungdom,» skriver Angell i et brev. Herrene vinner imidlertid ikke fram med sine visjoner.
- Henrik Angell var litt for ekstrem og kontroversiell. Men han fortjener absolutt plass i norgeshistorien, sier Roy Andersen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar