Publisert i Dagbladet 26. februar 2005:
Jeg dro en gang på en klassereise. Den gikk til Bergen i 1983, med den da nydøpte hurtigruta «Midnatsol». Vi var 8. klasse på 3. klasse. Nå kommer jeg fra et sted hvor vi ikke har 8 A, 8 B og slik pynt.
De få foreldrene våre hadde mer enn nok med å fylle opp ett klassesett. Men de visste å kompensere. Fordi vi var så få, fikk vi dobbeltnavn. Bjørn Asle, Odd Steinar, Arve Gunnar. (Navnene er ikke forandret, Solveig Østrem). Det fine med vår klassereise var at alle kom tilbake igjen. Det var ingen som fikk identitetskrise ved Fløibanen og hoppet av for en akademisk framtid.
Og jeg tenker iblant: Ville det ikke vært fint om det hadde blitt slik i fortsettelsen også? Om vi holdt sammen, mener jeg. I en ideell verden skulle vi ha giftet oss med hverandre og barna våre gått i samme klasse. Vi skulle ha snekret opp byggefeltet Solgløtt, gjort dugnader på fotballbanen, hatt selskapeligheter og reist på ferie sammen, gått inn og ut av hverandres hus og gjennomgått lange ekteskapskriser uten at naboen visste noen ting. Å rykke opp fra rota med en klassereise som Ronny Ambjörnsson og Lars Ove Seljestad skriver om, ville bare ha vært noe å trekke på skuldrene av fra vår side.
Men så ble det ikke slik. En dag oppdager du at du er kommet nettopp dit. Midt imellom. Røttene drar du etter deg og du finner ikke ny sågrunn. Ikke klarer du å få til tre setninger før spørsmål om været dukker opp, når du er på gamle trakter i juleferien. Og ikke klarer du selv etter 20 år på Østlandet å tenke på dine naboer som annet enn, ja, helvetes østlendinger. Så da står du der tufsete og dum - og gjett om det kommer en dag i mårå. Da kan du, a) gå til hundene, b) kjøpe hytte. Vel vitende om at nederlendere, tyskere og, pføyt, østlendinger i hopetall har oppdaget hjemstedet ditt i mellomtida og kjøpt de beste tomtene.
Så da er det vel bare å gi opp? Nja. Bildet bør kanskje nyanseres litt. For allerede nå ser vi at den offentlige debatten om klassereisen domineres av velkjente meningsbærere og debattanter fra bygdene. Dette er også kjent som elendighetskappleiken. Høyeste status går til den som dårligst stilt er. Vestlending goes akademia? Ten points! Nordlending som bare ble kontorsjef? Blå Kors. Du skal savne Bufast all di tid. Og hjemme i Solgløtt sitter alle og fryder seg over at vi dro. Fordi før vi stakk, var det vi som ødela alle klassefestene likevel. Sic transit gloria mundi - jeg husker henne i en Transit der hjemme.
Og jeg tenker iblant: Ville det ikke vært fint om det hadde blitt slik i fortsettelsen også? Om vi holdt sammen, mener jeg. I en ideell verden skulle vi ha giftet oss med hverandre og barna våre gått i samme klasse. Vi skulle ha snekret opp byggefeltet Solgløtt, gjort dugnader på fotballbanen, hatt selskapeligheter og reist på ferie sammen, gått inn og ut av hverandres hus og gjennomgått lange ekteskapskriser uten at naboen visste noen ting. Å rykke opp fra rota med en klassereise som Ronny Ambjörnsson og Lars Ove Seljestad skriver om, ville bare ha vært noe å trekke på skuldrene av fra vår side.
Men så ble det ikke slik. En dag oppdager du at du er kommet nettopp dit. Midt imellom. Røttene drar du etter deg og du finner ikke ny sågrunn. Ikke klarer du å få til tre setninger før spørsmål om været dukker opp, når du er på gamle trakter i juleferien. Og ikke klarer du selv etter 20 år på Østlandet å tenke på dine naboer som annet enn, ja, helvetes østlendinger. Så da står du der tufsete og dum - og gjett om det kommer en dag i mårå. Da kan du, a) gå til hundene, b) kjøpe hytte. Vel vitende om at nederlendere, tyskere og, pføyt, østlendinger i hopetall har oppdaget hjemstedet ditt i mellomtida og kjøpt de beste tomtene.
Så da er det vel bare å gi opp? Nja. Bildet bør kanskje nyanseres litt. For allerede nå ser vi at den offentlige debatten om klassereisen domineres av velkjente meningsbærere og debattanter fra bygdene. Dette er også kjent som elendighetskappleiken. Høyeste status går til den som dårligst stilt er. Vestlending goes akademia? Ten points! Nordlending som bare ble kontorsjef? Blå Kors. Du skal savne Bufast all di tid. Og hjemme i Solgløtt sitter alle og fryder seg over at vi dro. Fordi før vi stakk, var det vi som ødela alle klassefestene likevel. Sic transit gloria mundi - jeg husker henne i en Transit der hjemme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar