Så det er her den kommer fra. Tausheten. Jon Fosses Strandebarm i november kan ved første øyekast ligne bøkene hans. Og så kom det en gammel kar roende. STRANDEBARM (Dagbladet): Det er herfra han kommer. Mannen som er verdensberømt med skuespillet «Nokon kjem til å komme».
Herfra kommer han. Fra en av de flekkene der Hardangerfjordene er på sitt vakreste. Det er herfra han kommer. Her kommer Jon Fosse fra. Hardanger er på sitt vakreste her.
Herfra kommer også Hans E. Kinck. Det er flere som kommer herfra. Her er Hardanger i november. Jon Fosse er fra Strandebarm. Det er her.
Kilden Vel, vel. Det er noe fredfullt med slike oppdrag. «Hvor kommer Jon Fosse fra? Vår tids Ibsen! Snart Nobelprisvinner! Dra til Strandebarm og hugg tak i melankolien.»
Hmm ... Hva er melankoli en torsdag i november? Er det en Volkswagen Jetta som står tom og bråker med høyt turtall ved Coop? Er det fire ungdomsskoleelever i vill sykkelflukt hjem fra skolen? Kommer den til deg i en stille stund ved Bruosen?
Er melankoli en plakat om aerobic på Strandebarm skule? «Ta med deg gode sko, rikeleg drikke, godt humør og kom!».
Næh!
Vi må prate med folk. Fotograf Oddmund har veltrente øyne. På vei innover får han se noe ikke engang Norsk Film hadde klart å komme opp med, selv etter timer med planleggingsmøter.
Rolig, rolig Mannen sitter som en bauta på tofta. Solid regntøy, gummistøvler og sydvest. Den 17 fots båten glir rolig i blikkstille fjord. Vi har lest vår «Rui-jentene som ville til kongen». Det lønner seg å nærme seg slikt gammelt bygdefolk rolig, rolig. Ingen brå bevegelser. Den samme teknikken som når du skal berge livet i nærkontakt med rovdyr.
Vi når ham igjen i fjæresteinene. Joda, han har vært på fjorden og satt ut ruser denne morgenen. Trakk opp fin adventstorsk i går. Om han kjenner til Jon Fosse?
Et forundret ansikt sprekker i et stort og varmt smil:
- Eg lyt no kjenne han eg som e far hans.
Samvirkelagsbestyreren Nå som vi ser etter, er Kristoffer Fosse noe som kunne ha snytt ut en Jon Fosse av nesa. Han viser oss naustet sitt.
Naustet? «Naustet»?
- Nei, det er ikke dette naustet han skriver om. Langt ifra.
Men her er båten hans, sier Kristoffer.
En spisstevnet robåt som savner eieren sin.
- Jon har en annen båt også. Det går ikke å bruke denne på hytta hans i Lindås. Den er for liten. Sandfrakterne kommer forbi og lager så stor sjø. Båten blir fylt med vann.
Kristoffer Fosse er ikke uten skyld for at sønnen ble forfatter. Poden har flere ganger uttalt at han fikk inspirasjon av å oppholde seg i samvirkelaget faren var bestyrer av. Det yret av folk og liv i handelshuset.
- Jeg var bestyrer i 18 år. Men jobbet der i 47 år til sammen.
Jeg ble ansatt 23. mars 1947. Vi hadde alt mulig. Byggevarer, gjødsel, kraftfor, høy, sement. Kjørte ut varer flere ganger i uka. Men nå er det bare kaffe og sukker igjen på butikken. Det er så galt som det kan bli. Må jo inn til Nordheimsund for å skaffe et økseskaft.
Men Kristoffer gir ikke inntrykk av å være en sentimental, gammel mann.
- Det er bare slik det er. Alt har sin tid og alt har sin ende.
Ibsen?
- Hvordan var han som barn, sønnen din?
- Han var lettlivet og grei. Men han merket seg ut. Det var bestefaren, morfaren, som sa det først. De to hadde spesielt god kontakt. De diskuterte så mange ting. Samfunn og politikk.
Han sa om Jon at han kommer til å sette merker etter seg.
- Hva tenker du når du hører folk si om sønnen din at han er vår tids Ibsen?
- Det er kjekt at han har lykkes med interessen sin. For han har alltid vært interessert i å skrive. Men Ibsen? Det er litt voldsomt. Men det er jo kjekt hvis folk liker det han skriver.
- Det sies at han er litt vanskelig tilgjengelig som forfatter. Forstår du alt?
- Noe forstår jeg. Noe forstår jeg ikke.
Saloon i hønsehus Vi hilser god middag til en gammel hedersmann og setter kursen mot ungdomsskolen. Vi har fått nyss om at det er en gammel kamerat der som kanskje kan gi oss en og annen røverhistorie fra forfatterens barndom.
Men tidligere nabo og lærer Knut Øystein Fosse vil ikke gi oss overskrifter som «Jon Fosse knuste bedehusruter» eller «Jon Fosse full som ni-åring».
- Røverhistoriene får dere ikke. Men jeg kan i alle fall fortelle at vi fant på mye kjekt sammen. Det var mange unger i Fosse-grenda da vi vokste opp. Vi lagde eget idrettslag. Jon Olav kunne nådd langt som keeper.
- Jon Olav?
- Han heter det, vet du. Jon Fosse høres så fremmed ut for oss. Her inne er han Jon Olav.
- Vi lekte sammen i naustrekka, kjørte på rattkjelke, smugrøykte kanskje litt i bakkene oppover mot Haukås. Lagde saloon i hønsehuset. Det var noe å finne på hele tida.
Innflytter Marit Aamodt er opplagt innflytter. Hun snakker tre ganger så mye som en gjennomsnittlig strandebarming. Altså tilnærmet riksstandarden. Hun begynte som rektor ved barne-og ungdomsskolen i august. Og har allerede fått Jon Fosse inn i læreplanen til 10. klasse. Selv om det ikke står på pensumlista.
- Jeg ser på det som svært viktig at de lærer å kjenne de lokalte heltene, sier hun.
Aamodt kan fortelle at Jon Fosse så smått ble mote etter at de fikk se filmatiseringen av «Naustet», i regi av Trygve Hagen.
Det ble populært på ungdomsskolen å sitte sammen med andre, uten at et ord ble vekslet - for så å bryte etter lang tids taushet opp med ordene: «Eg må gå no».
Bella Marit fra Sande i Sunnfjord møtte på Jon Fosse allerede i Bergen for flere år siden. De studerte litteraturvitenskap sammen på universitetet.
- Jeg lurte på hva i all verden det skulle bli av den fyren.
Hver gang jeg snakket med ham sa han det samme: «Jeg prøver å skrive litt.» I et par-tre år var svaret det samme. «Herregud, stakkars fyr», tenkte jeg.
Man skal ikke skue mannen på sårene.
Men, å gud, så vakker du er i kveld, Strandebarm! Hun har tatt finkjolen på, et sted mellom regnet ute på Hardangerfjorden og solstrålene her inne. Kanskje det er derfor? At når noe så vakkert står foran deg, er det ikke noe mer å si. Det blir ikke plass til folk. Til naboen. Jeg vet noen kaller det å være innadvendt. Jeg vil si det er å løfte blikket.
Om vi fant melankolien? Jepp. Den lå i et knallrødt eple.
Knasende godt og med hele bygda inni seg.
Herfra kommer også Hans E. Kinck. Det er flere som kommer herfra. Her er Hardanger i november. Jon Fosse er fra Strandebarm. Det er her.
Kilden Vel, vel. Det er noe fredfullt med slike oppdrag. «Hvor kommer Jon Fosse fra? Vår tids Ibsen! Snart Nobelprisvinner! Dra til Strandebarm og hugg tak i melankolien.»
Hmm ... Hva er melankoli en torsdag i november? Er det en Volkswagen Jetta som står tom og bråker med høyt turtall ved Coop? Er det fire ungdomsskoleelever i vill sykkelflukt hjem fra skolen? Kommer den til deg i en stille stund ved Bruosen?
Er melankoli en plakat om aerobic på Strandebarm skule? «Ta med deg gode sko, rikeleg drikke, godt humør og kom!».
Næh!
Vi må prate med folk. Fotograf Oddmund har veltrente øyne. På vei innover får han se noe ikke engang Norsk Film hadde klart å komme opp med, selv etter timer med planleggingsmøter.
Rolig, rolig Mannen sitter som en bauta på tofta. Solid regntøy, gummistøvler og sydvest. Den 17 fots båten glir rolig i blikkstille fjord. Vi har lest vår «Rui-jentene som ville til kongen». Det lønner seg å nærme seg slikt gammelt bygdefolk rolig, rolig. Ingen brå bevegelser. Den samme teknikken som når du skal berge livet i nærkontakt med rovdyr.
Vi når ham igjen i fjæresteinene. Joda, han har vært på fjorden og satt ut ruser denne morgenen. Trakk opp fin adventstorsk i går. Om han kjenner til Jon Fosse?
Et forundret ansikt sprekker i et stort og varmt smil:
- Eg lyt no kjenne han eg som e far hans.
Samvirkelagsbestyreren Nå som vi ser etter, er Kristoffer Fosse noe som kunne ha snytt ut en Jon Fosse av nesa. Han viser oss naustet sitt.
Naustet? «Naustet»?
- Nei, det er ikke dette naustet han skriver om. Langt ifra.
Men her er båten hans, sier Kristoffer.
En spisstevnet robåt som savner eieren sin.
- Jon har en annen båt også. Det går ikke å bruke denne på hytta hans i Lindås. Den er for liten. Sandfrakterne kommer forbi og lager så stor sjø. Båten blir fylt med vann.
Kristoffer Fosse er ikke uten skyld for at sønnen ble forfatter. Poden har flere ganger uttalt at han fikk inspirasjon av å oppholde seg i samvirkelaget faren var bestyrer av. Det yret av folk og liv i handelshuset.
- Jeg var bestyrer i 18 år. Men jobbet der i 47 år til sammen.
Jeg ble ansatt 23. mars 1947. Vi hadde alt mulig. Byggevarer, gjødsel, kraftfor, høy, sement. Kjørte ut varer flere ganger i uka. Men nå er det bare kaffe og sukker igjen på butikken. Det er så galt som det kan bli. Må jo inn til Nordheimsund for å skaffe et økseskaft.
Men Kristoffer gir ikke inntrykk av å være en sentimental, gammel mann.
- Det er bare slik det er. Alt har sin tid og alt har sin ende.
Ibsen?
- Hvordan var han som barn, sønnen din?
- Han var lettlivet og grei. Men han merket seg ut. Det var bestefaren, morfaren, som sa det først. De to hadde spesielt god kontakt. De diskuterte så mange ting. Samfunn og politikk.
Han sa om Jon at han kommer til å sette merker etter seg.
- Hva tenker du når du hører folk si om sønnen din at han er vår tids Ibsen?
- Det er kjekt at han har lykkes med interessen sin. For han har alltid vært interessert i å skrive. Men Ibsen? Det er litt voldsomt. Men det er jo kjekt hvis folk liker det han skriver.
- Det sies at han er litt vanskelig tilgjengelig som forfatter. Forstår du alt?
- Noe forstår jeg. Noe forstår jeg ikke.
Saloon i hønsehus Vi hilser god middag til en gammel hedersmann og setter kursen mot ungdomsskolen. Vi har fått nyss om at det er en gammel kamerat der som kanskje kan gi oss en og annen røverhistorie fra forfatterens barndom.
Men tidligere nabo og lærer Knut Øystein Fosse vil ikke gi oss overskrifter som «Jon Fosse knuste bedehusruter» eller «Jon Fosse full som ni-åring».
- Røverhistoriene får dere ikke. Men jeg kan i alle fall fortelle at vi fant på mye kjekt sammen. Det var mange unger i Fosse-grenda da vi vokste opp. Vi lagde eget idrettslag. Jon Olav kunne nådd langt som keeper.
- Jon Olav?
- Han heter det, vet du. Jon Fosse høres så fremmed ut for oss. Her inne er han Jon Olav.
- Vi lekte sammen i naustrekka, kjørte på rattkjelke, smugrøykte kanskje litt i bakkene oppover mot Haukås. Lagde saloon i hønsehuset. Det var noe å finne på hele tida.
Innflytter Marit Aamodt er opplagt innflytter. Hun snakker tre ganger så mye som en gjennomsnittlig strandebarming. Altså tilnærmet riksstandarden. Hun begynte som rektor ved barne-og ungdomsskolen i august. Og har allerede fått Jon Fosse inn i læreplanen til 10. klasse. Selv om det ikke står på pensumlista.
- Jeg ser på det som svært viktig at de lærer å kjenne de lokalte heltene, sier hun.
Aamodt kan fortelle at Jon Fosse så smått ble mote etter at de fikk se filmatiseringen av «Naustet», i regi av Trygve Hagen.
Det ble populært på ungdomsskolen å sitte sammen med andre, uten at et ord ble vekslet - for så å bryte etter lang tids taushet opp med ordene: «Eg må gå no».
Bella Marit fra Sande i Sunnfjord møtte på Jon Fosse allerede i Bergen for flere år siden. De studerte litteraturvitenskap sammen på universitetet.
- Jeg lurte på hva i all verden det skulle bli av den fyren.
Hver gang jeg snakket med ham sa han det samme: «Jeg prøver å skrive litt.» I et par-tre år var svaret det samme. «Herregud, stakkars fyr», tenkte jeg.
Man skal ikke skue mannen på sårene.
Men, å gud, så vakker du er i kveld, Strandebarm! Hun har tatt finkjolen på, et sted mellom regnet ute på Hardangerfjorden og solstrålene her inne. Kanskje det er derfor? At når noe så vakkert står foran deg, er det ikke noe mer å si. Det blir ikke plass til folk. Til naboen. Jeg vet noen kaller det å være innadvendt. Jeg vil si det er å løfte blikket.
Om vi fant melankolien? Jepp. Den lå i et knallrødt eple.
Knasende godt og med hele bygda inni seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar