Publisert i Dagbladet 29.10.00:

Vi som taper før de starter

Du vekkes av en telefon fredag morgen. Langt der inne i røret hører du et flir og en stemme som sier: - Hei, det e'n Geir-Åge! Du hører at det er barndoms kameraten, du skjønner du har tapt. Du vet at det bare er å finne fram madrassen. Det

er cupfinalehelg.
Blant de mange gleder ved å komme fra den norske landsbygda, er kanskje cupfinalebesøk den mest tvilsomme. Alle som er født og oppvokst utenfor Oslo vet hva jeg snakker om. For det finnes enkelte øyeblikk hvor vi som flyttet til hovedstaden er påtvunget en forpliktelse overfor dem vi forlot. De er like umulige å rømme fra som din egen barndom. Fordi de er barndommen. De er barndomsvenner som skal på cupfinalen. Og de skal bo hos deg.
Slik er det å komme fra et sted. Du er en BSVÅFTB (Bygdegutt som valgte å flytte til byen).
UANSETT HVEM SOM SPILLER, er dagens arrangement på Ullevaal en fonetisk grisefest som bare overgås av Grete Waitz-løpet og Holmenkollstafetten. Oslo skjelver under innrykket. Hotellene, barene og gjestene er smekkfulle. Bygdetanksen ruller over gatene. Karl Johan er drømmenes teater og Scotsman den uoppnåelige helten. Hår og tenner skal slås ut, faens Oslo skal få kjenne neven til dem som betaler for dette landet.
Ganske sikkert befinner også du deg midt i dampen.
Du kom til Oslo for å få deg utdanning, eller en jobb, eller mest sannsynlig begge deler. Geir-Åge flyttet ikke. Han ble igjen. Eller som han ser det: Du stakk. Du ble i Oslo, årene flyttet inn i leiligheten din.
Du ble kjent med nye mennesker. En ny sort mennesker. Ikke bedre, ikke verre. Bare annerledes.
Jo da, du og Geir-Åge holdt kontakten. Han er tross alt en mann som en gang var en gutt du kjente bedre enn mora di. Men det kom noe tvungent over telefonsamtalene. Mye vær. Til slutt delte dere bare de store høytidene.
FINALEN ER ET HØYDEPUNKT for alle fotballinteresserte nordmenn. Altså alle. Den kommer litt seint i år, telefonen.
Men fredag morgen er han på plass. Da er en hastig beslutning tilbakelagt og Geir-Åge er på vei til Oslo. Om du ikke har en ekstra madrass?
- Det var fullt på hotellene, sier stemmen du kjenner altfor godt denne tida på året.
I år også, tenker du.
- Er det greit at Morten kommer også?
Jo visst. Morten. Den litt fjernere barndomskameraten som i fjor prøvde alle ringeklokkene før han traff din i femtida tidlig søndag morgen.
- Jo'a. Velkommen begge to.
Mattheten i din egen stemme er dårlig skjult, men blir ikke oppdaget i begeistringens livskåte vrinsk i andre enden av røret.
- Oslo-tuuuuuur!
Dere møtes i år som i fjor i Saras telt. Rosenborg-sangen er i full gang, selv om de ikke spiller i år. Et mystisk etablissement. Med beliggenhet i Spikersuppa har teltet kanskje Norges mest sentrale ølkraner. Men det er som om stedet ikke eksisterer annet enn under cupfinalene. Jeg kan i alle fall ikke huske å ha sett det ellers i året.
Etter tre øl er gutta passe oppspilte og vil spinne videre. Du vet hvor.
INGEN ENKEL FORKLARING på tiltrekningskraften baren Scotsman i Karl Johans gate øver på vestlendinger, trøndere og nordlendinger. Vi kan gjerne mistenke diverse bygdelag for å ha drevet en ytterst vellykket kampanje. Svaret er kanskje å finne i geografien. En uforpliktende beundring overfor folk vest i havet, i dette tilfelle skottene, fordi de er så lik oss. Scotsman er som en frihavn i et opprørt hav av østlandsk arroganse.
Kvelden går med til å besverge vennskap, men dere seiler begge under falskt flagg. Overenskomsten er spinkel og tuftet på noen barndomsår som var fine nok. Og et par madrasser.
Viktigheten av en lykkelig barndom skal ikke underkjennes, men er knapt holdbart som byggverk hvis det ikke stadig får den oppmerksomhet og pleie som kjennetegner ekte vennskap.
Som BSVÅFTB får du også en snikende følelse av å være under observasjon. Alt du foretar deg under cupfinalebesøk blir siden rapportert hjem til bygda. Det er også en av grunnene til at du ikke avviser kameraten når han ringer fredag. Fordi du er hjemme et par ganger i året og dessuten har hytteplaner der.
En av de tyngste opplevelsene i løpet av denne helga er når dine verdener kolliderer.
På et eller annet tidspunkt er du nødt til å la Geir-Åge - og Morten som stadig henger på - møte nyvennene dine. Dette er en svett stund. Om du har tillagt deg østlandsk-knoting må dette skjæres bort. Men ikke for mye - det vil forvirre nyvennene.
Samtidig er balansegang i samtaletema ytterst delikat. Det opereres med ulike referanser og tilnærmingsmåter fra de to leirene.
Mange gode kvinner og menn har mistet taket nettopp her. Du skal opptre urbant og raffinert, samtidig som du kan snu på en femtiøring og foreta en inngående analyse av for eksempel fiskebankene. Se spesielt opp for overdrevent alkoholinntak i denne fasen. Ærlighet er det siste du trenger.
Med fare for å framstå som en narr, skal du så hale i land en sosial situasjon som for en utenforstående observatør må fortone seg som foxtrot på klinkekuler.
SELVFØLGELIG ER DET DU som er en narr, ikke Geir-Åge. Han som snakker høyt på bussen og til medpassasjerer, tar kontakt med naboen over gangen du ikke har snakket med på fem år, drikker utepils på Aker Brygge i ti graders temperatur og sørger for å få samlet alle som flyttet fra hjembygda til Oslo. En jubelopplevelse i seg selv, forresten.
Geir-Åge er en påminnelse om hva du selv var en gang. Du er første generasjons innflytter til Oslo med all den belastningen det medfører. Du må brøyte vei for deg selv.
Geir-Åge er heller ikke den eneste som sørger for å minne deg om at du kommer fra et sted. Andre ganger kan det være en onkel eller tante, et søskenbarn eller en tremenning du knapt visste om, som dukker opp til cupfinale og tømmer byens madrassforråd til bunns. Den urbaniteten du trodde du kunne vedkjenne deg, er nullet ut når gjestene forlater arenaen søndag kveld med fulle batterier og tom konto. Men det verste kommer til slutt.
Du står igjen alene på perrongen etter å ha sendt Geir-Åge av gårde med Flytoget. Og du klarer ikke å fri deg fra tanken om at der dro en som skal hjem.