Beethovens ene

Publisert i Dagbladet 23. november 2005:

Ludwig van Beethoven skrev bare én opera. Den er til gjengjeld ganske god.

en kan selvfølgelig si at det er fortærende at en av musikkhistoriens største komponister bare skrev én eneste opera. Men hadde det vært opp til det litt tråkige publikummet for 200 år siden, ville selv «Fidelio» vært et glemt kapittel i dag. For salen var bare halvfull den 20. november 1805 i Theater an der Wien, da Beethovens opera ble uroppført.
Publikum besto hovedsakelig av franske offiserer som hadde hærtatt byen med 15 000 soldater bare noen dager før.
Beethovens venner og allierte var flyktet ut av byen. Etter tredje forestilling trakk komponisten hele oppsetningen tilbake - etter to kvelder med nesten helt tomme saler.
Det var i det hele tatt ei dårlig uke. I LIKHET MED resten av verdens operascener, vender også Den Norske Opera stadig tilbake til «Fidelio». 200-årsdagen denne uka får sin oppfølging i februar i Oslo når de setter opp stykket i Stein Winges regi. For det gikk altså ikke dukken i 1805. Året etter lot Beethoven seg overtale av sin nærmeste krets, og gikk i gang med å revidere verket. 29. mars var det klart for ny premiere samme sted. Men etter fem kvelder trakk han det plutselig tilbake igjen. Denne gang fordi han var overbevist om at teatret snøt ham for penger.
Dermed ble det liggende i skuffen i åtte år, før tre sangere ved hoffoperaen i Wien skulle ha veldedighetskonsert. De sendte en mail til Beethoven om det ikke var mulig å få bruke «Fidelio» - og det var det. Ny revidering, og den 23. mai 1814 kom den versjonen verden har kjent siden. «FIDELIO» REPRESENTERER en helt ny standard fra Beethovens hånd. Musikkhistorikere sier gjerne at tyskerens skapende prosesser kan deles inn i tre deler, og at den andre ble innledet tidligere i 1805 med hans 3. symfoni, Eroica-symfonien. Mer enn noe annet verk satte den et punktum for klassisismen som kunstretning, og sendte publikum hodestups inn i det 19. århundre. «Fidelio» var også politisk sprengstoff. Under komponeringen av «Eroica» dedikerte Beethoven symfonien til den franske førstekonsul Napoleon Bonaparte. Men da franskmannen lot seg utrope til keiser, ble Beethoven rasende, trakk dedikasjonen tilbake og utbrøt til sin elev Ferdinand Ries: «Er heller ikke han annet enn et alminnelig menneske! Nå kommer han også til å trå alle menneskerettigheter under føttene, og bare la seg beherske av sin ærgjerrighet». Og da «Fidelio» fikk premiere, hadde Napeleons menn inntatt Wien. Operaens kjerne om undertrykkelse og maktovergrep fikk umiddelbar aktualitet. Opp gjennom historien har da også «Fidelio» vært brukt til frihetskamper av ulik slag. Blant annet utløste den opptøyer i Øst-Tyskland da den ble oppført der på slutten av 70-tallet.
Og i fjor oppførte Den Norske Opera verket med Cape
Town-filharmonien på Robben Island, der Nelson Mandela satt fengslet i mange år.
Men like mye er det naturligvis musikkens kraft som når fram til oss 200 år seinere. Dette er Beethoven i all sin symfoniske velde, som har funnet sitt formspråk og utfolder seg fritt i djerve vokale strekk. Enkelte kritikere hevder at Beethoven med «Fidelio» bekrefter at det er symfoniker han er, og ikke noen ordentlig operakomponist. Sikkert er det i alle fall at hovedrollene har kraftige saker å bryne seg på.
Men, tilbake til utgangspunktet: når resultatet ble så himla godt, hvorfor skrev Ludwig van Beethoven bare én opera?
- JEG TROR DET har nær sammenheng med at den første versjonen i 1805 ble mislykket, sier Elef Nesheim, professor i musikkhistorie ved Norges musikkhøgskole.
- Beethoven fikk da klare signaler om at dette ikke fungerte. Selv fra nære venner. Problemet var først og fremst at han ikke fikset det dramatiske i musikken i forhold til librettoen. Men dette var jo veldig forskjellig fra all annen opera som ble skrevet på den tida. Noe helt annet enn Mozart, Paisiello og Salieri. Beethoven bruker stemmene mer symfonisk og på en kraftigere måte enn det som var vanlig. Det er helt klart en opera som peker fram mot Wagnertradisjonen, sier Nesheim.
Komponisten Olav Anton Thommessen hengte seg fast på
Beethovens musikk da han var seks år, og har siden aldri sluppet taket. Han er enig med Nesheim i at det antakeligvis var vanskelighetene med den første versjonen som førte til at Beethoven aldri igjen skrev en ren opera.
- Han satte også vanskelige krav til sangerne, som ikke hadde så mye prøvetid. Dermed ble det også dårlig spilt den første gangen. Det var svært modig av ham å skrive opera på denne måten, med Mozart så nær i tid. Men Beethoven er heller influert av Rameaus symfoniske stil. Og Beethoven peker igjen fram til Wagner, som er kulminasjonen av det hele og som peker fram mot filmen. Både Wagner og Verdi står i stor takknemlighetsgjeld til «Fidelio». Men også verker som Beethovens 9. symfoni og «Missa Solemnis» har sterke operatiske trekk. Sistnevnte er nærmest for en helstøpt, åndelig opera å regne, sier Thommessen.
- Hva vil du si er Fidelios fremste styrke? - Nei, si det. Det er så mye variert i det. Det er så mange sider å glede seg over, så mange sider av Beethovens karakter som kommer fram. «Fidelio» står jo for rettferdighet og må regnes for å være et viktig humanistisk dokument. Som lytter blir jeg fullstendig lykkelig av det. Etter den siste scenen som er en ren kantate, blir jeg bare stående og hyle. Det er helt umulig å forholde seg rolig til dette. Som Wagner nærmest voldtar han lytteren.
DA LUDWIG VAN BEETHOVEN skrev «Fidelio», var han allerede blitt nesten helt døv. De første tegn til svikt kom bare noen måneder etter at han debuterte som pianist i 1795. I et brev til brødrene Karl og Johann skrev han 6. oktober 1803 det som seinere er blitt kjent som komponistens «Heiligenstadt-testament». Det er sterk lesning: «Å, dere mennesker, som anser meg for å være hatsk, stivsinnet eller menneskefiendtlig, hvor dere gjør meg urett! Dere kjenner ikke den hemmelige årsak til det som kan se ut slik for dere.» Og videre: «Å, hvordan skulle jeg tilstå at en sans sviktet, som hos meg burde være mer fullkommen enn hos andre, en sans som jeg engang eide i så rikt mål, så rikt som det bare har vært de færreste i mitt fag forunt.» I brevet vedgår Beethoven at han har vært svært nær å ta sitt eget liv: «Bare ett, kunsten, holdt meg tilbake. Akk, jeg synes det var umulig å forlate verden før jeg hadde fullført alt det jeg følte meg kallet til å utrette».
- Beethoven var en av de modigste mennesker i verden, sier Thommessen.
- Hvis man synes synd på seg selv en dag, skal man bare tenke på ham. Det er nesten litt merkelig at han ikke gjorde det slutt. Men han hadde heldigvis gode venner, som holdt sammen med ham hele livet. Mennesker som visste hvordan han var. Som visste hva han sto for. Heldigvis. Hvis ikke hadde vi kanskje ikke fått hans 9. symfoni. Jeg har sett originalmanuskriptet, og må si det er noe av det mest grisete jeg har sett. Det ser ut som en gal manns verk, og egentlig sprøtt at det bare ikke ble kastet. Men et sted inni der, innimellom rablingen, skrotingen og rødvinsflekkene, ligger altså 9. symfonien, sier Thommessen.

Siste dans på Highbury

Publisert i Dagbladet 24. mars 2006:

Helt siden 1913 har Highbury vært et Arsenal-mekka. Snart er det slutt. Vi sloss for billett til en av de siste kampene.

«8th of March, Highbury, London. Arsenal - Real Madrid: 650 £.»
Det er ikke så stilig dette. Tilbudet inne på globalticketservice.com utdyper det depressive ved denne mørke februardagen i Oslo. Jeg skjønner at jeg har latt humla suse i mange år. Jeg vet ikke hva jeg har tenkt. At alle ting varer evig? Men de gjør ikke det. Nå skal de rive Highbury, og jeg - en Arsenal-fan i over 25 år - har ikke vært der. Jeg må over dit. Nå.

DET VAR Alan Sunderland som fikk meg i gang. Det vil si, æren tilfaller egentlig Liam «Chippy» Brady. Manen med millimeterpasningene, iren som forståelig nok utløste dyp sorg da han forlot klubben i 1980. Jeg var drøyt ti år den lørdagen året før, da han sentret hjertet mitt i senk. Den dagen da Arsenal var i ferd med å tape FA-cupfinalen for Manchester United på Wembley på det mest forsmedelige vis. De hadde ledet 2 - 0 til det gjensto fire minutter. Så kom røddjevlene tilbake med 2 - 1, og i et ubegripelig øyeblikk utliknet de til 2 - 2 i det 90. minutt.
Så kom øyeblikket jeg aldri glemmer.
Overtida er i gang. Liam Brady tar ut det han har av krefter og fosser innover på Uniteds halvdel. Sender ballen ut til venstre for seg, til Graham Rix, som krosser den perfekt inn foran mål. Der kommer Alan Sunderland stupende og får høyrebeinet ballen i mål. 3 - 2. I flere måneder etterpå presenterte jeg meg selv som Sverre «Gunners» Haga. Jeg var forelsket.

DET ER MANGE ganger tilfeldig hva det er som er utslagsgivende når en ung gutt eller jente fra Vestlandet eller Nord-Norge velger seg et britisk lag å holde med. Det kan være en alkoholisert onkel som kommer fra London-opphold med Tottenham-drakt (noe galt må det opplagt være). Det kan være at faren din har vært Liverpool-fan og at du arver genene. Eller det kan bare være at du bare ikke tør å gjøre som alle andre, og blir dermed en medgangssupporter for Manchester United eller Chelsea. For eksempel. For meg var det 12. mai 1979.
OK, det var litt medgang der og da. Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt etter dette at jeg må til Highbury? Mange. Denne vidunderlige stadion som jeg så om igjen og om igjen i tippekampene på NRK. Den mest intime arenaen i det engelske ligasystemet. Med all dets historie som strekker seg tilbake til 1913. Med T-banestasjonen Arsenal like ved, den eneste i rutenettet i London som er oppkalt etter et fotballag. Og nå er det altså slutt. Noen hundre meter unna ruver allerede Emirates Stadium i landskapet. Fra sesongen 2006/07 er den med sine 60 000 publikumsplasser Arsenals nye hjemmearena. Det sto mellom en totalrenovering av Highbury og et nytt drømmeanlegg. Én milliard fra flyselskapet Emirates på bordet gjorde Arsenal-styret raske i vendingene.

«ARSENAL - REAL MADRID 8th of March. Soldouteventtickets.com - from 588 to 660 £.» Det er nå bare et fåtall Arsenal-kamper igjen på Highbury. Den siste hjemmekampen er søndag 7. mai mot Wigan, og før det skal bare tre seriekamper spilles hjemme. Det har ført til hysteriske tilstander blant Arsenal-supportere verden over. Å se Arsenal på Highbury, er nå blitt en forsterket utgave av attraksjonen «å se Cuba før Castro dør».
Foruten den siste kampen mot Wigan, er naturligvis Arsenal - Tottenham den 22. april det store høydepunktet. Det er mulig at selv de mest kriminaliserte svartebørsselgerne vil le seg krokete om du forsøker å få til en billett der. Spurv, Spurs eller hva de nå heter, vil gjøre hva som helst for å få skalpen til arvefienden i det siste forsøket. Billettmarkedet har vært umulig siden jul. Arsenal.com er streite og forteller historien slik den er: «Sold out» er stempelet som står over alle annonser om hjemmekamper.

DET ER ET FORTETTET marked jeg er i ferd med å utfordre. Om jeg er optimist i møte med dette? Nope. Vel klarte jeg usett å stjele snop på Kårvåg Samvirkelag gjennom hele oppveksten, men den smartness som kreves for å komme inn på Highbury i disse tider, vil overgå all tidligere erfart kunnskap. I tillegg vil kanskje en god neve med pund komme godt med. Men jeg reiser til London. Det er forsøket verdt. Jeg tenker at jeg ikke kan bli en gammel mann uten å si til meg selv at jeg ikke forsøkte den gangen i 2006. På forhånd konsulterer jeg med representanter for den norske supporterklubben på gunners.no. I håp om at de kanskje har noen billetter liggende. Voff. Der blir jeg anbefalt å prøve svartebørsselgerne utenfor stadion. Ja vel, ja. Mandagen før kampen vender jeg mot Mekka for første gang. Jeg går langs veggen bak North Bank, runder hjørnet og går mot billettkontoret ved East Stand. - Yu wanna' tickit?! For Wednesday? Can't do it, mate. Sold out. Han ler når jeg går. Søker litt på nettet seinere på dagen. Et nederlandsk sted tilbyr meg billetter i to ulike kategorier, 745 og 715 euro. Tungsinnet siver inn. Jeg leser videre på nettet og finner et intervju med Thierry Henry i Financial Times:
- Det er vanskelig å beskrive hvorfor jeg liker Highbury så godt. Det er bare hele opplevelsen. Det er noe med Highbury som ikke kan sammenliknes med noe annet. Jeg har spilt på Stade de France, men for meg vil det alltid være Highbury som gjelder. Det er en stor historie som kommer til å ende her. Folk kommer alltid til å snakke om Highbury og kanskje ønske at de fortsatt var her. Historien har vart i 93 år. Klart folk kommer til å savne stedet.

VISST ER DET TRIST. Jeg er tilbake dagen etter, tirsdag før kampen. Går rundt i det stille strøket som utgjør Islington, Highburys nabolag. For det heter egentlig ikke Arsenal her. Det skal innrømmes at det var klubbens oppkjøper Henry Norris som i 1913 flyttet på hele Woolwich Arsenal fra Sør-London, til nord hvor Tottenham-hjertene ble spjæret i fortvilelse. I mange år var det direkte helsefarlig å gå på derbykamper mellom de to lagene. Men nå er det ro her.
I den regntunge ettermiddagen treffer vi tre stykker som er velsignet med The Gunners som nærmeste nabo. Saskia Bennett og barna Martha og Albert har stadion bare en gjennombruddspasning unna. - Arsenal har vært veldig hyggelige naboer. På de fem åra vi har bodd her, har det aldri vært noen problemer. Ingen ubehageligheter. På kampdagene kan det bli ganske karnevalistisk og festlig stemning her. Men mannen min er litt bekymret for å bo her, da.
- Hvorfor det?
- Weeell ... Han er redd for at Martha og Albert skal vokse opp og bli Arsenal-supportere. Selv er han Manchester United, you see. I see.
Men jeg ser ingen veier som fører meg nærmere en plass på tribunen. Jeg trasker rundt i London og spør meg for i kiosker og butikker og hos selgere som lokker med «vi selger billetter til musicals, show, teater, konserter og sportsarrangementer». Det virker som de snakker mer enn de kan love. Men prisen er i alle fall nede på 300-400 pund. Jeg setter meg opp på en slags venteliste A hos et par av dem.
- YOU WANT A TICKET?! Kampdag. Jeg går i Oxford street på formiddagen. Snur på steiner, ser under bardisker, raner folk. Ikke en billett å oppdrive noe sted. Jeg møter Darren Anderson som sitter i en knøttliten billettboks i Oxford Street. Her har han sittet i 20 år og solgt billetter til turister og fastboende. Nå lover han meg store ting.
- You want a ticket? Ikke noe problem. Gi meg noen timer, så skal jeg se hva jeg kan gjøre. Men det kommer til å koste deg 250 pund. Minst. Det er helt vilt vanskelig å få tak i Arsenal-billetter nå. For hele resten av sesongen. Alle vil til Highbury. Men dra ut dit selv nå. Klokka er ett, markedet er allerede i gang. Tuben til Arsenal station igjen.
Ganske riktig, her er svartebørsselgerne allerede på plass. Jeg tar en av dem til side og prater litt fag. Brad vil ikke oppgi etternavnet sitt, men forteller mer enn gjerne om vanskelighetene jeg står ovenfor. - Det blir veldig, veldig vanskelig i dag. Det er virkelig en utsolgt begivenhet og folk sitter på billettene sine. Jeg regner med at du kan få en billett til rundt 350 pund. Problemet er bare å få tak i dem. Jeg regner med at av i alt 35 000 billetter til stadion, er bare 8-10 tilgjengelige på markedet i dag. Så det er nesten umulig. - Skal du inn selv? - Tuller du? Jeg er Chelsea-supporter.
DET SOM SKJER nå skal fortelles i korte trekk. For det er nesten litt flaut å snakke om. I desperasjon ringer jeg Dagbladet. Jeg forklarer saken for Sportmagasinet. At jeg har vært på desperat jakt etter en billett til Arsenal-Real Madrid i flere dager. Om dere skaffer meg en billett, kan dere ta imot en historie om dette da? Og noen ganger fungerer verden på det mest vidunderlige vis. Noen telefoner, fakser og timer seinere er det hele gått i boks. Jeg går opp til pressekontoret og der ligger den:
«UEFA Champions League, Arsenal v. Real Madrid 08 Mar, 2006 Kick Off 19:45. Press Box, Row D, Seat 50. £ 0.00». Det er to ulike typer moralske slutninger å trekke ut av dette: A) Jeg bør fortsette som journalist (det beste i livet er gratis), og b) at jeg aldri skulle ha ventet 25 år med å besøke Arsenal.
Men så går jeg opp trappene inne på Highbury og ut i det flombelyste stadion hvor 35 000 mennesker allerede er i ekstase en halvtime før kampen. Alt er glemt. Hello Alf Drake, Pat Jennings, Charlie George, Tony Adams, Ian Wright, Liam Brady, David O' Leary, Thierry Henry og alle dere andre. And I say to myself, it's a wonderful world.

Hva nå, Belgia?

Publisert i Dagsavisen under spalta Innfall 11. november 2007:

La oss vende våre tanker sør i Europa til landet Belgia. Kalenderbladet er vendt for den syvende måneden uten at de har maktet å stable på beina en regjering. Krisen er omfattende. Det er snakk om å dele landet. Vallonia og Flandern kan bli egne stater. Belgia som land er i ferd med å bli radert ut av kartet. Det burde vært verdens navle, i hvert fall Europas. På papiret er de nok også det. Brüssel er EU-hovedstad, med alt det medfører av nysgjerrige og storøyde turister på jakt etter det siste innenfor byråkrati.

Men hva er egentlig Belgia? Hva vet vi om Belgia, annet enn at de har statuen Mannken Pis, Bosman-dommen for fotballspillere og pedofile med dype kjellere for langvarig oppbevaring av barn? Ikke stort, er jeg redd. Jeg leste en gang at byen Antwerpen, på høyden av sin status som sjømennenes by på 1920-tallet, var fylt opp med 9000 – ni tusen – ølkneiper. Ellers? Intet. Jeg kjenner ingen som har vært i Belgia. Det er ikke spesielt aktuelt å legge ferien til Belgia. De er omkranset av mer opplagte destinasjoner, Frankrike, Tyskland, Nederland og skattekisten Luxembourg. Jeg mistenker belgiere for å være et kjedelig folkeferd. De eneste gangene utenom EU-spørsmål vi hører om belgiere i verden, er gjennom notiser i avisene. ”To belgiere gikk tom for bensin og tørstet i hjel i den australske ørkenen”. ”Belgier spist av hvithai utenfor Sør-Afrika”. I følge leksikon er 73,1 prosent av arbeidsstokken i tjenesteytende næringer. Belgiernes hovedaktivitet er med andre ord å klippe håret til hverandre.

Men vi vet de har en konge. Hvor er han i disse krisetider? Kanskje er han banen, hva vet jeg. Jeg vet også at han har en omfattende familie å ta hånd om. Kong Albert II har tre barn, alle med en viss Paolo Ruffo di Calabria, også kjent som dronning. Deres barn er Philippe Leopold Louis Marie hertug av Brabant (mann), Astrid Josephine Charlotte Fabrizia Elisabeth Paola Marie (kvinne) og Laurent Benoit Baudouin Marie (mann). Albert har også et fjerde barn, Delphine Boel (kvinne), født i 1968 etter et sidesprang med baronesse Sybille de Sélys Longchamps.

Så der er det nok ikke mye hjelp å få. Kanskje kan vi nordboere hjelpe i den vanskelige tiden? Vi har mye til felles. Vi vet det bare ikke. Vi har også liten gutt med tissefant i bronse som landets største attraksjon. Vi er også et utskudd i Europa, en de andre går forbi. En belgier er en venn du ikke kjenner. Derfor sier jeg deg, bli et bedre menneske: kontakt Belgias ambassade og skaff deg en belgier i dag. De trenger oss nå.

Den lille hvite

Publisert i Dagsavisen under spalta Innfall 6. januar 2008:

Hver julaften fikk min bestefar en flat liten pakke som det var knyttet svært lite spenning til. Han åpnet opp, og fastslo med oppriktig glede at det ble ”Almanakk for Norge” i år også. En forutsigbar og sikker vinner. For verdensmestre på ski kan komme, Idolstjerner må gjerne skinne, romsdalinger skal bli rike. Ingenting varer evig, bortsett fra ”Almanakk for Norge”. Det er noe vakkert og trygt over denne lille utgivelsen, som ikke utstøter så mye som et hikk i dette ristende og buldrende vesenet kalt bokhøsten. Hvert år dukker den bare opp, like forsiktig og stille i sin framtreden som vi husker våre o-fagslærerere fra ungdomsskolen. 195 årganger er det blitt nå. Fortsatt med et design som bare en avdelingsleder på Statistisk Sentralbyrå kan elske. Likevel, det er noe bestandig med den lille lefsa. Noe solid. Kunnskapsmengden er enorm, pakket inn på 128 sider. Ikke at vi daglig trenger en påminnelse om at når Svolderslaget stod, men det står nå der registrert 9. september, tre dager før Fingergullsmesse.

Det finnes små noveller i ”Almanakk for Norge”, bare man leter godt nok. For hva kan ikke skje etter en låvedans i Ålvundeid idet det 63 minutter lange tusmørket ebber ut, og natta drar seg mot 15. søndag etter pinse? For hundedagene er onde, og Hanna Winsnes, f. 1789, kan intet gjøre. Men vår almanakk er heller ikke redd for de store følelser. ”Den nærmeste stjerne er mer enn 40 billioner kilometer borte”, konkluderes på side 53. Og klokka ti over ett på natta 9. juli står Jupiter i sør i Mo i Rana og kaster sin fjerne glans over Terra-landskapet. Er ikke her også ydmykelser i det store formatet? Almanakken har det meste. Asteroiden Ceres og det transneptunske objektet Eris (2003 UB313) blir nå som kjent omtalt som dvergplanet. I likhet med Pluto som i 2006 ble ydmyket og ble omklassifisert fra planet til dvergplanet. What have you done for me lately, månesenterets deklinasjon?

Onde tunger vil kanskje ha det til at mennesker har hele kunnskapsmengen fra almanakken innabords, kanskje ikke mestrer så mye annet. Som å legge fliser på badet eller å konversere i selskapslivet. Det får onde tunger bare spytte ut av seg. Det bor en nerd i oss alle og ”Almanakk for Norge” er vår lille venn. Passer fint i baklomma, også. Reker skal for øvrig måles fra forkant av øyet til bakre kant av halen. Helt til sist en melding til våre lesere i Nord-Norge: helt fram til slutten av mai er planeten Mars sirkumpolar.

Dette er det dessverre lite man kan få gjort noe med.

Ugh!

Publisert i Dagsavisen under spalta Innfall 24. februar 2008:

Det er blitt sagt om nord-amerikanske indianere fra tidligere tider at de svært ugjerne ville bli fotografert. Tok du et bilde, tok du samtidig sjelen deres med. Vel, vel, vel. Vi har i så fall uhyre dårlige nyheter til Arikara-stammen, nord for Mississippi: Den siste IKEA-katalogen er ankommet.
Først var bildet så stort at vi ikke så det. På vei inn til restauranten på IKEA Furuset i forrige uke var det likevel et eller annet som kalte på oss. Vi stoppet opp, tok to steg tilbake og der var han. Med fjærpryden, det brede ansiktet, den brunbarkede huden, det uutgrunnelige blikket. Et stykke indianerhistorie samlet i et kraftfullt uttrykk spent opp på et enormt lerret, 1,5 x 2 meter. Umiskjennelig et Edward S. Curtis-bilde. Et av de mange han fotograferte blant nord-amerikanske indianere rundt 1900. Det var et unikt prosjekt. I over 30 år reiste etnologen og fotografen Curtis rundt blant indianere. Forsket og fotograferte. Det skulle bli til det ambisiøse storverket "The North American Indian", på 20 bind. Rike amerikanere skulle finansiere prosjektet ved å kjøpe til sammen 500 sett med bøker, men bare 272 ble solgt. Dermed fikk han økonomiske vanskeligheter. Et komplett sett er i dag nesten umulig å få tak i. Et ble solgt på auksjon i 2005 for nær ni millioner kroner.
Om IKEA hadde tatt seg bryet med å finne det ut, ville de kunne ha opplyst kundene sine om at mannen på bildet er Sittende Bjørn, høvding for Arikara-indianerne. De vandret rundt på det amerikanske slettelandet og var spesialister på bisonjakt. Sittende Bjørn var født i 1844 og deltok i 12 store slag og ledet seks av disse. De hadde et spesielt problematisk forhold til Sioux-indianerne. Hans far og far hans før det igjen var også Arikara-høvdinger.
Men hva har vi gjort for deg lately, Sittende Bjørn? Du er blitt en del av veggdekorasjonsserien Ridå. Du har fått nye egenskaper. Du fungerer i følge IKEA som vekkdekorasjon, romavdeler eller beskyttelse mot innsyn. Vaskes ved 40 grader, skånsomt. Du kan ikke klorblekes, men strykes – med lav temperatur, riktignok. Sittende Bjørn er av 100 prosent polyester. Sittende Bjørn tåler ikke tørketrommel. Det var kanskje ikke dette du drømte om ved leirbålet. Men det er ikke den ting IKEA kunderadio ikke kan gjøre for deg. Har du mistet sjelen din? Ikke noe problem, gamlefar. Är det lenge sen du tappade den? 300 år. Det löser vi. Prøv en porsjon bisonbullar mens vi leter.

En ordførersønns bekjennelser

Publisert i Dagsavisen under spalten Innfall 15. september 2007

Valget er over, roen har senket seg. Taperne ligger badet i sin egen bremseveske, vinnerne går videre i hverdagen med et smil om munnen. 1-2 millioner nordmenn våknet opp 11. september med en ny ordfører i kommunen. En av dem var jeg. Og denne ordføreren kjenner jeg best som egen far. La oss kalle ham Jarle.
Min egen kommune er det riktignok ikke lengre. Jeg flyttet derfra for over 20 år siden. Men gamle scener rullet opp i hodet igjen, som fra en film jeg for lengst hadde glemt. For jeg har prøvd det før, dette å være ordførersønn. I de aller, aller verste årene en kan være ordførersønn. I alderen 11-15 år.
Derfor: en liten ode til de sønner og døtre i pubertetsalderen som i disse dager blir barn av ordførere i mindre kommuner. Jeg føler med dere. Jeg føler så inderlig med dere. Det skal bli tøffe kamper. Det aller meste av det dere blir involvert i de neste fire årene, vil bli fulgt med en spesiell interesse. Karakterene på skolen, hvordan du gjør det på fotballbanen, hvilke kamerater du omgås, hvilken kjæreste du får - eller aller helst de du ikke får, de opprør du måtte ha, de rutene du skal knuse…alt blir tatt opp til vurdering hos en slags usynlig komité bestående av alt og alle rundt deg. Hvordan er det nå egentlig med denne ordførersønnen?
"Å, ja. Det er han ordførersønnen". "Du, der er han ordførersønnen". Herre jemeni, det er visst sønnen til ordføreren". Velkommen til en krig dere ikke kan vinne. Ungdomsårene heretter vil være med et lodd rundt livet. Jeg har ingenting galt å si om min far. Tvert i mot. Det å være ordførersønn i en alder av 38 er bare en bonus for et politisk interessert menneske. Det er tenåringen jeg snakker om. Han og hun som skal være med i distriktets Kennedy-klan i noen år.
Jeg vil appellere til de av landets ordførere dette gjelder om å ta det litt fleksibelt på oppvekstfronten. Det gjelder ikke minst også for omgivelsene til denne ungdommen. La oss for eksempel si, fritt fra fantasien, at en 13-åring blir tatt i nasking på Samvirkela…Coop. Eller at han stjeler penger fra en eldre dame. For eksempel. Døm ham ikke til evig fortapelse. Trekk ham ikke i ørene mens du lekser opp en samlet norsk ordførerhistorie, og si at slikt gjør man slett ikke i din posisjon. La det gå, la det gå. De er allerede i pubertetsutgaven av Waterloo. De trenger ikke Stiklestad-slaget på toppen. Og de skal uansett ikke bli valgkampmedarbeidere i 2011.

Olga er død - leve Olga

Publisert i Dagbladet 29. januar 2006

Olga Marie Mikalsen har gått inn i musikkhistorien, sammen med Florence Foster Jenkins.

En sjelden gang kommer det noen stemmer som får lytteren til å glemme tid og sted. Jeg kunne nå alltids ha sagt en Kirsten Flagstad, en Jussi Björling eller en dramatisk Maria Callas. Men i dag tenker jeg på noen helt andre. Noen som også samlet store publikumsmasser, som ble større-enn-livet-populære, som er blitt legendariske - og som knapt traff en eneste rett tone i hele sitt liv. Jeg tenker spesielt på Olga Marie Mikalsen, som døde sist mandag, 91 år gammel. La Mikalsen, Die Olga, Sandakerveiens lyriske alt.

Hun har flere søstre i ånden enn du kanskje tror.

OLGA MARIE MIKALSEN vil muligens bli kategorisert som «kuriosa» i musikkhistorien. Kuriøst er det i alle fall å solodebutere i en alder av 53 år. Det er i den alderen de fleste sangere tenker på å legge opp. Men for Olga Marie Mikalsen var konvensjoner noe andre holdt på med. Hun ble født i Langevåg utenfor Ålesund i 1915, og 20 år gammel flyttet hun til Oslo hvor hun tok handelsskole, og utdanning ved Bjørknes privatskole. Hun jobbet i kontorvirksomhet i hele sitt voksne liv. Men parallelt med yrkeslivet hadde hun sangvirksomheten å lene seg mot.
Hun kom fra en musikalsk familie og studerte ved Musikk-konservatoriet i Oslo i flere perioder. Hun avla eksamen i solosang, anatomi, formlære og flere andre fag.
Blant hennes lærere var den ungarske pedagogen Josef Szterenyi.
- Han påsto at en stemme som min bare oppdages hvert 300. år, sa sangerinnen i et intervju med Nordlys i 1994.
Hun medvirket i musikkandakter og små konserter. I 30 år sang hun i høymesser i Oslo domkirke. Dette var også stedet for hennes solodebut i 1968. En rik tid fulgte deretter. Vi tillater å sitere fra hennes egne ord fra coveret til albumet «Olga synger solo» fra 1994: «Fikk gi konsert i Sandvika kino, Bærum okt. 1979. Oversett av verdenssangerinne og pedagog Annie Brown: Uttalelse: Rett, skjønn stemme. «Svært godt i gang i 1979.» «Konsert Tanum historiske kirke, Oslo mai 1980. Velk. Tilbake.» «Konsert Bergen Domkirke, Bergen juli 1990. Hjertelig velkommen tilbake ved Domprosten og de andre, meget publikum». Og så videre.

Et av de største høydepunktet kom med konserten i den minste Carnegie Hall-salen i New York på 70-tallet.

TILHØRERNE under de mange konsertene gjennom 70-80-og 90-tallet ble vitne til et vokalt fenomen av sjelden klasse. Når Olga Marie Mikalsen satte i gang med sin høyst personlige tolkning av «Våren», var det ikke utelukkende Edvard Griegs lyriske kraft som slo publikum til bakken. En nådeløs kritiker ville kanskje sagt at hun manglet det meste: timing, pusteteknikk, noteforståelse, rytme, gehør og framfor alt, sangstemme. Og det skal sies, det gikk over stokk og stein i musikkhistorien. Grieg, Gluck, Bach, Pergolesi. De ble alle framført med en heftig, nordvestlandsk kraft. Selv kalte hun tilnærmingsmåten for «agogikk». Programskaperen Egil Teige, som lagde et fint program med henne og var en nær venn, forklarte teknikken i en nekrolog forleden: «Et system der man gjorde komponistens tonefølge til en slags kladd, hvoretter man slynget tonene ut i konsertsalen, uavhengig av hva komponisten måtte ha ment å komponere». I 1994 ble hun for alvor oppdaget av et stort publikum, gjennom Solo-reklamen der hun framførte «Hurra for deg som fyller ditt år». Det påfølgende «Olga synger solo»-albumet solgte i underkant av 7000 eksemplarer.

OLGA MARIE MIKALSEN var ikke den første kvinnelige sanger i verden som lå en oktav foran, og utfordret fastlåste forestillinger om musikk. Amerikanske Florence Foster Jenkins (1868 - 1944) er kanskje den mest legendariske av alle alternative skjønnsangere. Denne damen fra Philadelphia fikk også sangundervisning i ung alder og debuterte for et stort publikum godt voksen. Foster Jenkins var aktiv sosietetsdame i New York da hun begynte å gjøre innspillinger for Meltone, et plateselskap der nesten hvem som helst kunne prøve seg. Noen av sangene hun besteg finnes bevart på plate i dag, og er tilgjengelige på Internett. Blant annet hennes Nattens dronning-arie fra «Tryllefløyten. En fullstendig radbrukket versjon, med agogikk så det holder. Man må lytte flere ganger for å tro at det er sant. I tonenes aller høyeste passasjer har hun ut av seg noen lyder som kan minne om det trassige bjeffet som kommer fra en badeand når den blir klemt på.

Men publikum elsket hennes eksotiske framtoning. En gang ble hun utsatt for en taxiulykke i New York. Men i stedet for å saksøke taxiselskapet, sendte hun en kasse med Havana-sigarer til sjåføren. Hun oppdaget nemlig at stemmen hennes kunne nå en tone høyere på grunn av ulykken.
Når hun gjorde plateinnspillinger gjorde hun bare ett opptak per sang, tross forsøk fra produsenten om å ta det flere ganger. Jenkins var overbevist om at det ikke kunne gjøres bedre. Slett ikke ulik innstillingen vår egen Sputnik har for sine kassettinnspillinger.
Hennes største triumf ble den siste. I et storstilt forsøk på det totale gjennombruddet pantsatte hun alt hun eide og leide den største salen i Carnegie Hall i New York.
Konserten den 25. oktober 1944 ble en braksuksess. Salen ble fylt opp på noen øyeblikk. På svartebørsen gikk billetten for 20 dollar stykket, mens den opprinnelige prisen var to dollar. En måned seinere døde hun.

DET ER DISSE damenes vilje og evne til å gå sine helt egne veier som gjorde de så elsket av publikum. Det kan ofte være en tynn linje mellom galskap og underholdning. Men Olga Marie Mikalsen og Florence Foster Jenkins var i besittelse av en dyp kjærlighet til musikk, og et sterkt behov for å formidle det. De fleste av oss kan få en vill tanke en dag vi står i dusjen. «Kanskje burde jeg bli sanger?». De aller færreste vil gå videre med saken. Men så har du de som fortsetter derfra. Som våre to damer her. Deres mot bør bli stående som et testament. Det krever sin kvinne å heve seg over alle naturgitte begrensninger, slik den vokalt sett ble gitt disse to. Det utrolige synes å være at de også ignorerte den bølgen av latter som fulgte deres opptredener.
Olga Marie Mikalsen ble en gang spurt av en journalist: «Men frk. Mikalsen, publikum sitter jo og ler på konsertene dine?». Hvorpå hun svarte: «Nja, men det er jeg som ler sist». Sett ut fra ståstedet til disse to damene kan menneskerasen deles inn på følgende vis: du har de som er tøffe nok til å leie Carnegie Hall, og så har du de som ikke er det.
Takk for alt, Olga.

En blues for Arne Scheie

Publisert i Dagsavisen under spalten Innfall 30. september 2007

Vestfold by afternoon. Tilbakelent stemning på E 18. Så mye som det kan bli av dette en søndag ettermiddag på vei inn til Oslo. Men det er lugnt. Sku på radioen, det er tid for fotballrunden. Målene ruller inn, Arne Scheie kommenterer fra ekspertplassen i NRK-studioet. Dramaet stiger. Alt er slik som det burde være. Helt til du merker at det er et eller annet som ulmer. En snikende følelse av at noe er galt. Så hører du det.

Jeg vet du hører det også, Arne. Suset fra 70-tallet. Hele tribuner som beveger seg. Dypt inne i den nord-engelske skodda synger et unisont mannskor om bedre tider. Om at kullprisene snart må stige, om at Sharon snart skal komme hjem igjen. Der var du. En lydfontene. Vi som gikk glipp av Amerika-båtene fikk dine rapporter hjem som et lydteppe over formingsårene. Og så kom 80-tallet med høyt hår, og 90-tallet - hvor både vi og FIFA innbilte oss at Norge var verdens tredje fotballnasjon. Hele tida: Arne Scheie i kommentatorboksen.

Du var i ett med den bua, Arne. Og nå? Viasat Plus, Canal Digital, TV 2, TV 3. Reklamefjernsynet har kjøpt deg ut av leken. Det er bare smårusk igjen. Adhoc-ligaen eller hva den heter. Norske 1. divisjonskamper med lunken pølse i kiosken og en tilskuermasse på 30. Spede tilrop og ingen desperasjon. Du er henvist til et lite studio uten vinduer i moderskipet Marienlyst og må se på monitorer med sendinger fra konkurrerende kanaler. Det lukter studio, Arne. Ikke nyslått gress. Det blir ingen tur ned på banen før kampen for å sjekke forholdene. Ingen kald, rå høstluft som sive inn i ei glippe øverst i kommentatorbua. Faen ta kommersiell fjernsyn og alle hennes fleskefeite søskenbarn.

Vi ruller en enkel Peugeot hjem på E 18. Tenker plutselig på Johnny Cash som i 1992 samlet kun en håndfull mennesker til den første Norwegian Wood-konserten, som ble arrangert i Bærum. Urettferdighet har mange ansikt. Men det finnes trøst:

”Den fyrste song eg høyra fekk,
var Arne sin song ved vogga,
dei mjuke ord til mitt hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga”.

Og DER scorer Grautfjordbotn i dette ulidelig spennende 5. divisjonsoppgjøret mot Stringargutane fra Finnbrøst og Alkenes krets. Det skal du ha, Arne. Du bærer overgangen med verdighet. Cup er cup. Livet går vel videre på et vis. Sharon kommer tilbake. Men jeg tenker det hender i blant at du kikker over skjermene og opp mot den røde studiolampa. Det er størst mulig tystnad. Utenfor gjør Kevin Keegan seg klar.

Jussi, Jussi, Jussi!

Publisert i Dagsavisen under spalten Innfall 28. oktober 2007:

Som de fleste mailbokser kan også min fra tid til annen mest minne om en elektronisk søppelfylling. Men en sjelden gang i blant dukker det opp post sendt fra gudene. Jeg åpnet den opp. Hjertet stoppet opp. Jeg leste en gang. Og en gang til. Overskriften lød:
”Jussi Björling synger i Göteborg konserthus”.
Til orientering: svenske Jussi Björlings røst er den vakreste som noensinne er hørt blant mennesker på jorden. Ferdig med det. Jeg ville ha vært villig til å sette meg i bunnløs gjeld for en slik kveld. Det er bare en uheldig liten hake: Jussi Björling døde i 1960, åtte år før min fødsel.
Og nå var han her. Jussi Björling skulle synge i Göteborg konserthus. Det framgikk imidlertid raskt at her var det verken en navnebror eller en metafysisk sensasjon i vente. Jussi Björling-sällskapet, - jada, det finnes – skulle arrangere en kveld til Jussis minne, ved å spille hans sanger og arier over det storslåtte høytaleranlegget. Med innlagt foredrag mellom platene. En nerdekveld av dimensjoner var under oppseiling.
Göteborg var usedvanlig vakker denne søndags ettermiddagen. Sollyset reflekterte så nydelig i rullatorene ute i høstdagen og lukket man øynene der innenfor inngangen, kunne man høre lyden av hundrevis av subbende føtter dra seg langsomt opp trappene og inn til den praktfulle storsalen. Men vel nede i setene var vi alle under samme sol. Jussi. Tid og rom og alder opphørte i det kvelden rullet i gang med den aldeles vannvittige ”Nu är jag pank og fågelfri” fra 1936. Med all respekt du salige Luciano; den høye C var bare et mellommåltid for Jussi.
Men Jussi er så mye mer enn vanvittige arier og vokale tindebestigninger. Det som først får deg til å bli en ekte jussianer, er når du åpner opp for det mørke i hans stemme. Kall det melankoli, sorg eller vemod. Det er hele romaner i hver eneste innspilling. Vi sier ”stemmen”. Svenskene sier ”rösten”. Det føles riktigere. Og aldri ligger ”rösten” til Jussi riktigere enn når han får utfolde seg i sitt egne hjemlands sangskatter. ”Saa tag mit Hjerte”, ”Aftonstämning”, ”Jag längtar dig”…goodbye verden.
Jeg lukket øynene. Fra scenen kom Jussis røst i ”Tonerna”. I noen varme, ubetalelige øyeblikk var han her. Med oss. Med meg. Han fylte rommet. Dalarnas gode gosse nådde helt inn.
I en verden fylt av angst og fiendskap vil jeg bare si dette: Jussi er Gud. Jussi er uangripelig. Jussi er ilden, Jussi er vannet. Don’t mess with my Jussi.

Hilseplikt

Publisert i spalten "Innfall" i Dagsavisen 2. september 2007:


Jeg skal ikke påstå uten videre at jeg er en markas mann. Men det hender jeg streifer der. Nordmarka, altså, for lesere utenfor Oslo. Jeg har imidlertid oppholdt meg nok i hovedstaden grønne perle til å registrere det blanke faktum at det hersker en dyp forvirring der ute. Det dreier seg om noe så enkelt som å hilse. Etter flere års tilfeldig vandring - men nok til at empirien trår i kraft – kan jeg slå fast at det nå er gått for langt. Det hilses både over en lav sko og over alle støvleskaft. Det hilses på stier, det hilses i kratt. Folk du ikke ville ha delt sete med på bussen, er plutselig en venn du ikke har møtt. Bare fordi man har forlatt sivilisasjonen og gitt seg villmarken i vold.
Det finnes regler for det meste for opphold i Nordmarka. Det skal ikke sykles der, hunden din kan ikke løpe her, søppel skal tas med slik og så videre. Men hvor er Nordmarka-politiet når du virkelig trenger de? Det er på tide å ta marka tilbake. Jeg er da av den oppfatning at man skal holde det hele litt inne. Derfor: et kortfattet forslag til en hilsemanual for Nordmarkas brukere.
Innen fem kilometer fra siste registrerte parkeringsplass: ikke hils
Innen to kilometer fra siste betjente hytte: ikke hils
Stier smalere enn 40 centimeter, og utenfor ikke hils-kilometerradius: hils (men skeptisk)
I møte med kjentfolk: hils (uansett område)
I møte med vandrere som hilser på mer enn 15 meters avstand: ikke hils
I møte med menn mellom 40-45 år i tettsittende treningsklær: kontakt lege
Som en overgangsfase, kan det også være nødvendig med en manual for selve hilsenen, om du nå først er der. Generelt er det sikreste fra din side et kort nikk, ledsaget med et nøytralt/Mona Lisa-basert smil. Får du et kjekt ”Hei, hei!” fra en vandrer, er det ikke nødvendig med tilsvarende tilbake. Et knapt synbart nikk burde holde. Får du et enda friskere ”morn!” og et bredt glis fra en vandrer, er det bare å passere uten noen reaksjon fra din side. ”Morn!” indikerer at det dreier seg om en morgen. Du burde da enten ha vært på jobb, eller holde deg for god til å vandre rundt i Nordmarka i grålysningen på en lørdag eller søndag. Et ”morn!” er også sannsynligvis framsatt av en representant av en heller mindre del av befolkningen, som du i følge siste tilgjengelige skattelister ikke har noen grunn til å føle tilhørighet med. Man må på et generelt grunnlag si om hilseordningen i Nordmarka at den må ikke anslå en altfor optimistisk tone. Vi skal tross alt ned i byen igjen.

Forventninger om en reise

Publisert i spalten "Innfall" Dagsavisen 5. august 2007:

Vi har fått en helt annen holdning til verden rundt oss. Jeg snakker ikke om miljøspørsmål. Jeg snakker om en overlegen holdning, en suveren holdning om at jorden er erobret. ”Det er ikke noe sted på jorden jeg ikke kan dra til – når jeg vil og hvordan jeg vil. Pengene er der”. Et betydelig antall mennesker i den vestlige verden kan teknisk sett ha et poeng her. Jorda er som kjent blitt flat igjen. Men selv om faren for å gå seg på naboen i ei jordhytte i Gabon er blitt overhengende, velger jeg å tro at det finnes noen reiser igjen i verden som har et magisk skjær i seg. Jeg sitter her med en billett til den transsibirske jernbanen, og kan nå noen dager før avreise ikke få meg til å tro noe annet. Strekningen Moskva-Beijing per tog er naturligvis ingen stor nyhet lengre. Millioner har gjort reisen. Likevel: verdens lengste togreise, 9288,2 km lang, for min del 12 dager over åtte tidssoner, inkludert tre-fire dagers opphold hos en yak-bonde i Mongolia.
I et par uker nå har jeg drømt om nettene. På stoppesteder ved stasjoner som Novosibirsk, Ulan-Ude og Krasnoyarsk, skal russiske bondekoner strekke sine kurver mot oss i togvinduene. Gjennom iltre fluesvermer vil vi kunne skimte vareutvalget bestående av hardkokte egg, ravnsvarte brødskalker og grove pølsesnabber. Og vodka. Vodka! ”Har De vodka, fru babushka?”. ”Ikke mindre enn tre liters flasker”. ”Godt! Så tar jeg to av de”. Ved føttene deres skal bikkjer med unnvikende blikk bære på et håp innerst i sine avmagrede skrotter, om at vi er så forfinede og avvisende turister at de kan få seg en overflødig skalk eller to på slutten av dagen. Jeg forventer et kokende handelsliv på perrongene i disse minuttene. Trapesartister i bakgrunnen, damer med skjegg, snakkende bjørner, isprinsesser så vakre at hele stasjonsområdet stanser opp. Og ennå har jeg ikke nevnt togets innhold. Vi vil få selskap av kazakstanske viseministre, rasende kosakker, mongolske undertrykte, kinesiske OL-delegater og aserbadjanske cowboyer. Vi vil henge ved samovaren i enden av hver vogn og på et stotrende engelsk/russisk/mongolsk/kinesisk gjøre forsøk på å forbrødres, og holde misforståelsene på en anstendig avstand. O la la, Esperanto, why forlot du mich?
Så, så. Det blir vel det vanlige. Sure russere som selger uniformseffekter på hver eneste stasjon. Null vodka. Å få tildelt kupé med to fetladne, britiske venninner på tur som snakker ganske for høyt fra Moskva og inn, og en friskus av en canadier i en evig lotusstilling og en klokketro på at verden er et vakkert sted å leve, bare vi klemmer nok.
Transsibirske, liksom. Skal vedde på at de ikke har Komfort-avdeling en gang.

O' Kirkenes

Publisert i Dagsavisen under spalta Innfall 9. februar 2008


Jeg visste ingenting om Kirkenes. Jeg var en ignorant. Kirkenes var en kald grotte, langt der oppe i nord. Et sted der folk hakket hull i isen for å få tak i mat til sine tallrike familiemedlemmer. Et sted der sang, dans og konstant bevegelse var eneste tiltak mot den morderiske myggen sommerstid. Nå vet jeg bedre. Nå vet jeg at Kirkenes også har en Narvesen-kiosk. Gudene skal vite – at jeg jeg vet det er en Narvesen-kiosk på Høybuktmoen flyplass 10 kilometer utenfor Kirkenes.
I blant kan man fly. I blant kan man ikke fly. Sist torsdag kunne man ikke fly. Fra Kirkenes. Her kommer en liten reiseberetning, fra en liten flyplass nord i Norge, en januardag i 2008.
19.00: Møter opp optimistisk og glad i grunnen.
20.05: Fly skulle ha gått. Man sitter fortsatt på benk. Neste varsel 21.30.
20.06: Sightseeing Narvesen. Tomt for aviser.
20.45: Sightseeing Narvesen. Kaffekopp.
21.20: Sightseeing Narvesen. Intet.
21.30: Fly skulle ha gått. Ikke ankommet. Sitter på benk.
21.55: Sightseeing Narvesen. Vurderer Newsweek.
21.57: Sightseeing Narvesen. Kjøper Levende Historie.
22.00: Narvesen stenger.
22.15: SAS bombarderer passasjerer med klargjørende informasjon.
22.15.05: Man følte litt behov for å spøke litt der.
22.30: Man sitter på benk. Ankomst fly 01.30
22.45: SAS lover bort smørbrød.
23.00: Man ligger vel egentlig mer enn man sitter.
24.00: Ny dag blir ikke videre markert.
00.30: Tja.
01.00: Smørbrød og mineralvann ankommer.
01.01: Utmerket mineralvann.
01.30: Fly ankommer.
01.31: Stemme i høytaleren: flymannskapet må hvile.
01.32: Kirkenes har festival og ingen hotellrom.
01.32: Festivalstemningen når Høybuktmoen flyplass.
02.00: Velduftende ulltepper fra Forsvaret ankommer til passasjerene.
02.00: God natt.
02.45: God morgen.
03.05: Legger imaginær kabal.
03.30: Sightseeing Narvesen.
04.30: Lys våken. Og der kommer Roald Amundsen og Umberto Nobile gående gjennom avgangshallen, på vei til nye eventyr.
05.00: Robert F. Scott slutter seg til.
06.00: Z
06.10: Høybuktmoen flyplass våkner til liv.
07.00: Melankoli.
07.01: Raseri.
07.02: Gråt.
08.00: SAS bakkepersonale serverer ferske og fyldige smørbrød.
09.00: Rykter siver ut blant de overlevende: Narvesen åpner kl 10.
09.45: Nye rykter. Narvesen-ansatt observert.
09.58: Narvesen åpner porten!
09.58.02: Sightseeing Narvesen.
10.15: Post-depresjon.
10.30: Sightseeing Narvesen.
11.00: Stemme over høytaleren: fly går 12 som sist annonsert.
11.45: Oppbruddsstemning. Høylydt gråt blant passasjerer som har knyttet evige bånd.
12.00: Farvel Kirkenes.

Herrenes festaften

Publisert i Dagbladet 20. august 2006:

Det er bare å lese sesongprogrammene: Symfonisk musikk er et anliggende for herrer.

Når norske symfoniorkestre denne uka startet opp sin nye sesong, er alt ved det samme. På programmet står kjente toner, døde mestere og ingen kvinner. Nesten helt sant. Av de 58 komponistene som er representert i sesongprogrammet 2006/07 hos Oslo-Filharmonien, er bare én kvinne. Hun er attpåtil i live. Ragnhild Berstad får urframført sitt nyeste orkesterverk under Ultimafestivalen 29. september. Det står ikke stort bedre til hos Bergens- filharmonien. Der har de 44 komponister i sesongrekka. Finske Kaija Saarjaho er eneste kvinnelige representant med verket «Orion», 15. mars. Hos Trondheim Symfoniorkester og i Den Norske Opera er ingen kvinner funnet verdige en plass på spillelista for neste sesong.
SÅ KAN MAN JO spørre seg selv: Hvor mange kvinnelige, klassiske komponister kjenner jeg til i det hele tatt? Ikke så altfor mange, nei. Det er som kjent ikke lett å være kvinne. Og når arenaen er det lett konservative feltet «klassisk musikk», er det ikke til å forundres av at komponerende kvinner i særdeleshet har hatt en stri tørn opp gjennom åra.
Aftenpostens musikkanmelder Otto Winter-Hjelm kan stå som representant for hvordan tilstandene var for kvinnelige komponister for drøyt hundre år siden. Om Borghild Holmsen og hennes fiolinsonate skrev han for eksempel:
«... hun er meget musikalsk, men deler lod med de fleste Damer, at den musikalske arkitektonik er og bliver dem en meget besværlig kunst, som de bør overlate Mænd».
Orkesterkomponisten Mon Schjeldrup fikk beskjed om at hun bevegde seg på «for dette Damer ikke just nærliggende felt».
Og når man en sjelden gang var begeistret, kunne Musikbladet forklare tilstanden slik for sine lesere i 1911, i møte med Marta Vestbys romanser:
«Sangene var avvikende fra hvad Damer i almindelighet presterer på dette område. De pleier nemlig ikke at ha særlig meget til overs for «problemdiktning» og andre grublerier».
Man kan gjerne le hele veien til historiebøkene. Men er verden gått særlig framover?
- Tydeligvis ikke. Dette at det er så få kvinnelige komponister representert i orkestrene i dag, forteller meg at det henger mange fordommer igjen.
Dette sier Cecilie Dahm, som i 1987 ga ut boka «Kvinner komponerer». Her portretterte hun ni kvinnelige, norske komponister som virket i perioden mellom 1840 og 1930. Agathe Backer-Grøndahl er den mest kjente av disse. For hvem kan med hånda på hjertet si at de i det siste har hørt mye på komposisjoner av Hanna Marie Hansen, Signe Lund, Frederikke Egeberg, Sophie Dedekam eller Emma Dahl?

DET ER IKKE DET AT kvinnelige komponister ikke finnes. De er bare så fryktelig godt gjemt. Den som søker ned i europeiske og amerikanske arkiver, vil kunne finne mye rik og interessant komponistfortid. Blant annet gir oppslagsverket «The Norton/Grove dictionary of women composers» oss navnene og historiene til 875 komponister som med større eller mindre hell er kommet inn i musikkhistorien. Her er kvinner som har komponert operaer, symfonier, oratorier, messer, kammermusikk, pianokonserter, fiolinkonserter, vokalverk og for alle tenkelige sammensetninger - musikk som nesten ingen i dag har hørt. Selvfølgelig finnes det stjerner. De største av dem alle var kanskje de som var i nær slekt med eller gift med ledende, mannlige komponister.
Clara Shumann (1819-1896) var gift med Robert. Hun var en høyst respektert konsertpianist, og komponerte en rekke verk - blant annet en populær pianotrio - som har fått klassikerstatus. Men hun var en travel dame. Hun måtte også oppfylle borgerskapets ikke akkurat stilltiende krav om kvinnen som den perfekte hjemmeværende, og tok seg tid til å føde og oppdra åtte barn. Men hun fikk altså lov til å utøve kunst. Kanskje fordi mange var enige i samtidas store fiolinist Joseph Joachims lovprisning til Clara: «Når det kommer til kunst, er du mann nok».
Andre betydelige komponiststørrelser født på 1800-tallet var Fanny Mendelssohn Hensel, bror av Felix, og Gustav Mahlers kone, Alma.
Så har du andre igjen, bejublet i sin samtid, nå glemt. Dame Ethel Smyth gjorde furore med sin messe i d-moll, operaene «Fantasio», «Der Wald» og «The Wreckers». «Der Wald» ble den første opera skrevet av en kvinne som ble oppført på Metropolitan-operaen i 1903. En begeistret kritiker skrev om begivenheten at britiske Smyth hadde «lykkes med å frigjøre seg fra sitt kjønn».
Franske Lili Boulangers verker er blitt med opp til våre dager. For et par år siden lanserte Chandos en CD med fem av hennes verker, som vant den høythengende Gramophone Award i korklassen. Så helt mørklagt er ikke dette kapittelet.
Russiske Sofia Gubaidulina er i dag en av Europas ledende komponister - og morsomt for norske hoder er det jo at norsk-britiske Natasha Barrett i fjor ble tildelt Nordisk Råds musikkpris. I all stillhet, men dog.
Likevel, en indikasjon på en bedrøvelig kvinnerepresentasjon finner vi for eksempel i Norsk Komponistforenings medlemslister. Av 133 medlemmer er 14 kvinner.
ET PÅTRENGENDE SPØRSMÅL melder seg likevel underveis: ville ikke musikken til disse komponistene likevel tvunget seg fram gjennom århundrene om den bare var bra nok?
Cecilie Dahm sier at musikken er god nok for massene. Problemet ligger på et helt annet nivå, mener hun.
- Det er menn som har skrevet ned musikkhistorien. Det er menn som har sørget for at den klassiske musikken har vært deres siste bastion. Kvinner fikk aldri noen plass i orkestrene, de fikk ikke adgang til kirken som i århundrer var den eneste arenaen musikk ble utviklet. Først ved renessansen fikk kvinner sjansen, og da poppet de opp som utøvende kunstnere og komponister ved ulike hoff. Men så kom borgerskapets tid, og da skulle kvinnene igjen holde seg i hjemmet. Da fikk de også utfolde seg, fordi det var status å ha kone og døtre hjemme som kunne spille og underholde. Så hjemmemusiseringen fikk stor status og betydning. Men kvinner fikk sjelden sjansen utenfor hjemmet, sier Dahm.
Ragnhild Berstad er altså den ene kvinnen som får et verk oppført med Oslo-Filharmonien kommende sesong. Hun er overrasket over at hun ikke er i selskap med flere.
- Ja, jeg er i grunnen det. Fordi jeg føler vi er blitt bedre representert i musikklivet ellers de siste åra. Dette gjelder spesielt innenfor samtidsmusikken. Det er tross denne statistikken blitt et mye bedre klima for kvinnelige komponister nå. Vi blir hele tida regnet med og er med i alle viktige sammenhenger.
- Tror du det er noe med at kvinnelige komponister historisk sett ikke har holdt kvalitative mål?
- Det vil jeg ikke si. Det har bare vært mindre musikk å ta av, fordi klimaet for kvinnelige komponister har vært så mye dårligere enn for menn.
- Kan man høre om musikk er komponert av en kvinne eller en mann?
- Nei. Det er en veldig forenklet måte å se musikk på. Alle komponister har vel både feminine og maskuline trekk. Dessuten er det uinteressant musikalsk å gjøre et skille der. Cecilie Ores musikk har for eksempel et ganske tøft uttrykk. Man kan ikke høre om det er gjort av en mann eller kvinne, sier Berstad.

Stemmene som stilnet

Publisert i Dagbladet 10. september 2006:

I løpet av få måneder var det gjort. En hel æra kvinnelige operastjerner døde fra oss.

Onsdag denne uka kom budskapet om at Ingrid Bjoner var død. Samme dag ble Astrid Varnays bortgang meldt fra Sverige. Med noen timers mellomrom mistet Skandinavia dermed to av de fremste Wagner-sangerne de siste 50 åra. Dette kommer ni måneder etter dødsfallet til Birgit Nilsson, den kanskje aller største i moderne tid.
Legendene falt også utenfor Norden i denne perioden: sopranene Elisabeth Schwarzkopf, Renata Tebaldi, Victoria de los Angeles og Anna Moffo er alle kommet hjem til Furtwängler i himmelen. Er det for mye forlangt å be om at vi operaelskere nå bør få et par fridager til å høre på gamle plater?
NYHETEN OM ELDRE menneskers død er kanskje ikke så sjokkartet. Men ser man bak disse navnene, vil en kunne oppdage at her er det snakk om en hel generasjon, en hel tidsepoke, ja, en helt unik historie som nettopp er dødd ut.
For nå å være på den riktig folkelige side, kan vi dra en sammenlikning. Det er som om populærmusikken i løpet av noen få måneder skulle ha mistet Joni Mitchell, Joan Baez, Dolly Parton, Aretha Franklin, Tina Turner, Barbra Streisand og Diana Ross. Verden ville definitivt ha snakket om en sammensvergelse.
Stemmene til våre sopraner forteller selvfølgelig sin egen historie. Men de kom også inn på et heldig tidspunkt hvor den moderne utviklingen sto på deres side.
DE KUNNE FORFLYTTE seg over hele verden fra scene til scene med fly i løpet av få timer, og deres vokalkunst fikk fri utfoldelse hos plateselskapene som på 50-60-og 70-tallet fløt over av penger og velvilje. I motsetning til i dag. De på sin side hadde nye innspillingsteknikker, LP-format og stereolyd å by på - og operalitteraturens utallige skatter gikk verden rundt i millionopplag.
Opera ble for alvor «larger than life». Mange av de største solistene ble dyrket fram nærmest som frelsere, noe som ikke alltid ga seg helt sunne utslag.
Likevel, man følte nesten at det var fortjent. MED INGRID BJONER har vi mistet en stemme som bare svært sjelden dukker opp på den internasjonale operascene. Man kan være typisk norsk og spørre: «ja, men hvor stor var hun egentlig?».
Hun var stor. - Du skal trille toner, ikke piller, sa sangprofessor Paul Lohmann til farmasistudenten Ingrid Bjoner da hun deltok på et sangkurs i Lund i Sverige i 1952.
Og slik ble det. Etter studier i Tyskland med blant andre Lohmann, debuterte hun på Den Norske Opera i 1957 som Donna Anna i Mozarts «Don Giovanni». Tre år seinere gjorde hun sin entré i USA som Elsa i Wagners «Lohengrin» 1960.
Selv om hun etter hvert skulle få en stor internasjonal karriere med faste opptredener på operahus som Metropolitan, Covent Garden og Wiener Statsoper, ble Tyskland hennes store nedslagsfelt i karrieren. I 1961 ble hun fast tilknyttet München-operaen, hvor hun i mange år sang under Wolfgang
Sawallisch. I 1964 ble hun utnevnt til Bayerische
Kammersängerin. Operabransjen kan dette med ordener.
BJONERS TALENTVAR allsidig, men det er først og fremst som Wagner og Richard Strauss-tolker hun vil bli husket som sanger. Triumfene var tallrike, som Isolde i «Tristan og Isolde», i tittelrollen Turandot av Puccini, Keiserinnen i Strauss' «Die Frau ohne Schatten», som Elektra av samme komponist og som Elsa i Wagners «Lohengrin». Og mer til.
- Ingrid Bjoners hadde dette lyriske i det dramatiske som grep mange mennesker, sier operasjef Bjørn Simensen.
Han samarbeidet med henne i mange år, i hennes styreverv ved Den Norske Opera og i arbeidet med Dronning Sonjas musikkonkurranse. I sin nekrolog i Aftenposten torsdag påpekte han Bjoners stemme som myk og kraftfull på en gang, som «flytende sølv på mykt fløyel».
- Hun hadde dette lyriske i det dramatiske. Og en unik kombinasjon av scenisk utstråling og vokal kraft. Hun evnet å gjøre ting i rett rettefølge, noe som ikke er like lett for alle. Vi snakket om at stemmen alene utgjør bare 51 prosent av karrieren. I tillegg til dette skal du altså ha andre egenskaper som vokal intelligens, scenisk talent og litt flaks. Men som Ingrid sa: «Jo bedre du er, jo mer flaks har du».
- Det hun tilførte studentene seinere i livet var en robusthet. Hun gikk foran med et godt eksempel i sin karriere. Hun gikk på studiene, lærte rollene og ble ikke sur og furten om hun ikke fikk de. Hun var ikke redd for å prøvesynge heller. Det er ikke alle som tåler ørefiker i dette bransjen. Men det er et beinhardt og tøft fag. Ingrid sa alltid at «kan man la være å bli sanger, så bør man jo det». Med mindre man har drivkraften det kreves.
INGRID BJONERER dessverre ikke representert så mye på plateinnspillinger som man kunne ønske. I et intervju med NRK Musikken i 2000 forklarer hun litt av årsaken.
- Der falt jeg på en måte mellom to stoler. For det første var det Birgit Nilsson som spilte inn nesten alt som var - og med rette, for hennes innspillinger er helt fantastiske. Og siden kom det nye.
Aaah, Birgit Nilsson. Et slagskip av en sanger. Så er også hun borte. Den kanskje største Wagner-sopranen etter Kirsten Flagstad. «Hun som temmet Wagner», skrev New York Times da hun døde 1. juledag i fjor. Et av svarene på hvordan hun gjorde det, kom i et TV-intervju på 60-tallet der hun ble spurt om det viktigste i tolkningen av rollen som Isolde.
- Gode sko!, smalt det fra La Nilsson som var viden kjent for sine one-liners.
LIKE KJAPP I REPLIKKEN var den legendariske
Metropolitan-sjefen Rudolf Bing da han ble spurt om Birgit Nilsson var vanskelig å ha med å gjøre.
- Ikke i det hele tatt. Du putter penger inn, og ut kommer vidunderlige lyder.
Spøk til side. Nilssons kraft og stamina fører henne på den aller øverste pallen sammen med Flagstad. TV-legenden Sten Broman uttalte han ikke «noen gang møtt på en sopran i verden som har den absolutte og totale suverenitet som Birgit. Det finnes ikke hennes make over hodet». Nilssons mangeårige samarbeidspartner, dirigenten Erich Leinsdorf mener at Flagstad og Nilssons Wagner-talent ligger i deres skandinaviske bakgrunn, i og med at komponisten krever tankefulle, tålmodige og metodiske mennesker. Der har du oss. OGSÅ ASTRID VATNAY var en eminent Wagner-og Strausstolker, og fikk en stor karriere først og fremst på europeiske scener. Like mye som hennes sangprakt var det hennes sceniske tilstedeværelse som nærmest satte publikum i ekstase under forestillingene.
I likhet med Elisabeth Schwarzkopf hadde Varnay en av sine aller største roller som feltmarsjallinnen i Strauss' «Der Rosenkavalier», som for øvrig blir satt opp på Den Norske Opera i neste måned. Men tysk-engelske Schwarzkopf er likevel mest kjent som en av de fremste Mozart-tolkerne fra forrige århundre.
Og vi har altså Renata Tebaldi, Victoria de los Angeles og Anna Moffo. Alle døde. Tebaldi som Desdemona i «Otello», Aida eller Tosca. Eller i de voldsomme verbale slåsskampene med Maria Callas. de los Angeles som Mimi i «La Bohème» eller Carmen - Moffo som Gilda i «Rigoletto» eller Violetta i «La Traviata».
Et par fridager, som sagt.

Requiem for ei ferje

Publisert i Nationen 4. januar 2006:

Du har ikke reist i Norge om du ikke har følt på ensomhet i ei ferjekø, tomheten i et vestlandsk venteværelse og spist svele i en ferjesalong som lyder som et kaffeselskap i Parkinson-foreningen. Ferjer skal riste og slamre, leve, være blodårene i den norske skrotten. Men én svele gjør ingen sommer. For nå turer den nye seiersrasen fram, og dens navn er «tunnelforkjempere». Og de er mange og sterke.

Dette er historien om en overfart.

Knappe 20 minutter etter at du har satt deg om bord i B/F «Bjørnsund» på Bremsnes på Averøy, er du i Kristiansund - Nordmøres hovedstad. Om du tar denne reisen i friluft, kan du se ut på storhavet til venstre, med fiskeværet Grip i det fjerne, komme inn i byen under Sørsundbroa, gli sakte med ferja forbi nydelige gamle fiskebrygger og Norges styggeste hotell, og gå i land ved Devoldholmen. Du er i storbyen.

Den 17. desember ble Atlanterhavstunnelen klubbet gjennom på Stortinget. Sommeren 2008 skal du kunne kjøre gjennom en 6,8 kilometer lang tunnel fra øya til byen. Ingen flere ferjekøer, ingen siste ferje for natta, ingen rakk-nesten-ferja.

For noen av oss vil reisen hjem aldri bli den samme. Det er oss det, som har bodd borte fra øya i 15-20 år. Vi som bare har vært hjemme i feriene. Vi som alltid i diskusjoner hevder at det er bare å øke avgangsfrekvensen på ferga og innføre nattruter, så vil spørsmålet om tunnel aldri mer bli reist. Vi blir gjerne utropt til sentimentalister av verste sort. I de fleste tilfellene blir vi frarøvet taleretten, diskvalifiserte som meningsbærere - med en sklitakling sendt ut av diskusjonen med alltid den samme setningen: «hva vet vel du som går nede i Oslo og trør?».

Nei, hva vet vel vi? Jeg vet i alle fall at det blir ganske annerledes heretter å fly til Kristiansund. At det blir en buss som skal ta meg direkte til bygda tidligere kjent som 6533 Kårvåg. Ikke noe stopp på Devoldholmen og plukke opp en ekstra stor porsjon av den kristiansundske nasjonalrett fish'an hos Svensson Chips. Fish and chips så rikelig påspandert eddik at enhver utenbysfra mister pusten. Ikke noe av å kjenne den salte sjølufta ved ferjeleiet, ikke noe mer av å myse diskret inn i bilene i køa for å se etter kjentfolk. Aldri mer se gammelkjærester med tre unger på slep i salongen, aldri igjen stå på et dekk en sommerkveld og se øya nærme seg. Bonjour, tristesse.

Ferja er bindeleddet, det var her det en gang startet. Da du ville bort. Det var lengsel og drøm i samme pakke. Jeg husker en bussjåfår i Oslo som en gang annonserte ankomst Sentralstasjonen på følgende vis: «Og her er det uante overgangsmuligheter». Bremsnes-Kristiansund, denne sangen kan du også. Sverre Gunnar Haga, rommet, Hagatun, Kårvåg, Averøy, Nordmøre, Vestlandet, Norge, Skandinavia, Norden, Europa, Jordkloden, Verdensrommet.

Det er en fornærmelse generelt å ta en sjøreise vekk fra en nordvestlending. Tunneler under sjøen føles genetisk feil. Det er da heller ikke så veldig mange tiår siden at en raskt ble overlatt til den brutale delen av helsemyndighetene, om en skulle snakke om slikt.

En annen grunn til at en fastlandsforbindelse nordover er ubehagelig å snakke om for averøyinger, er selve Kristiansund og kristiansundere. Det er nemlig et problematisk forhold mellom by og land - også her. Som de fleste andre småbyinnbyggere har også kristiansundere et mindreverdighetskompleks. Frustrasjoner knyttet til dette velter de utover oss. Slik er næringsskjeden. Vi er bondske, har et innsnevret verdenssyn, lever våre stakkarslige liv uten følelse for urbanitet, snakker rart og spiser poteter til frokost, middag og kvelds. Selv bestyrer de en verdensmetropol, og framholder kinarestauranter, et badeland og opptil flere rundkjøringer som en sannhetsgehalt for sine kosmopolitiske fortreffeligheter. De fleste øyboere bør frykte for å bli en del av en sovende forstad til noe slikt.

Men kristiansundere er når alt kommer til alt et nokså harmløst folkeslag. De har vett nok til å sette pris på ferja, som bringer driftige arbeidsfolk til byen.

Den dårligste nyheten fra tunnelåpningen er likevel at svela langsomt vil forsvinne fra det norske spisekartet. Reisende vil miste argumentet for å gripe til denne svulstige herligheten som finnes omtrent bare på ferjesamband. Med andre ord, miste muligheten for å sette seg ned i en oppjagd verden. En ferjereise er «eit friminutt for sjelen», skriver forfatteren Ragnar Hovland i forordet til boka «Dei fine ferjene» på Kapabel forlag. Han som kanskje er den fineste ferjeforfatteren vi har, er inne på noe vesentlig. Over mange år er den norske landsbygda blitt utarmet for møtesteder. Ferjene bestod da melkerampen og postkontoret forsvant. Hvordan skal det gå med oss allerede tagale nordvestlendinger når vi møter denne vår siste mulighet for sosial trening? Det blir ikke mer turistvennlig etter dette.

Tidligere i år var jeg turist i eget fylke. På strekningen Eidsdal-Linge, fikk jeg et uventet gjensyn. M/F «Solskjel» var en gammel klassiker på Bremsnes-Kristiansund. Det var som å høre igjen en kjær, men glemt poplåt fra 80-tallet. Hvis Møre og Romsdal Fylkesbåtar var soundtracket i våre liv, var «Solskjel» klinelåten. MRF påstår de heter Fjord 1 i dag, men alle over 30 vet at det er tull. Fylkesbåtar var fylkesbåtar den gangen og billettørene var menn med skarpe blikk og enda skarpere stemmer. De skremte vettet av barn og holdt storvokste menn nede med en lynrask kommando. Deres oppdrag i livet var å holde verdensorden i 20 minutter om gangen, og kom du imellom på noe slags vis, var det som å bli fanget mellom en flodhest og vannet. Ikke bra.

En annen ferjeåpenbaring kom også tidligere i år. På sensommeren med filmen «Høvdingen», om Erik Bye. I fortellingens andre del er Bye på reise til sin siste konsert i livet, til Smøla på Nordmøre. Konserten i et av øyas grendehus er et gripende dokument i seg selv. Men min absolutte favoritt i filmen er når han sitter i den øverste salongen i ferja på vei inn til fastlandet etterpå - i solnedgang. M/F «Tustna» blir aldri vakrere. En klisje, ja vel. Men jeg sluker det hele med et smil om munnen og noe salt rart noe i øyekroken. Du skal ha tunnel i hjertet for ikke å bli beseiret av denne scenen.

Og jeg tenker, det er dette det handler om. Tunneler blir bygd for å spare tid. Og penger. Alltid penger. Men livet er for kort til tunneler. Det er nettopp dem vi ikke har tid til. Og nå er øya mi fortapt. Vi har allerede Atlanterhavsveien i sørvest, nå blir vi boltet fast i to ender. Jeg kommer ikke lengre fra en øy.
Noen stjal hjertet mitt den 17. desember.