Herrenes festaften

Publisert i Dagbladet 20. august 2006:

Det er bare å lese sesongprogrammene: Symfonisk musikk er et anliggende for herrer.

Når norske symfoniorkestre denne uka startet opp sin nye sesong, er alt ved det samme. På programmet står kjente toner, døde mestere og ingen kvinner. Nesten helt sant. Av de 58 komponistene som er representert i sesongprogrammet 2006/07 hos Oslo-Filharmonien, er bare én kvinne. Hun er attpåtil i live. Ragnhild Berstad får urframført sitt nyeste orkesterverk under Ultimafestivalen 29. september. Det står ikke stort bedre til hos Bergens- filharmonien. Der har de 44 komponister i sesongrekka. Finske Kaija Saarjaho er eneste kvinnelige representant med verket «Orion», 15. mars. Hos Trondheim Symfoniorkester og i Den Norske Opera er ingen kvinner funnet verdige en plass på spillelista for neste sesong.
SÅ KAN MAN JO spørre seg selv: Hvor mange kvinnelige, klassiske komponister kjenner jeg til i det hele tatt? Ikke så altfor mange, nei. Det er som kjent ikke lett å være kvinne. Og når arenaen er det lett konservative feltet «klassisk musikk», er det ikke til å forundres av at komponerende kvinner i særdeleshet har hatt en stri tørn opp gjennom åra.
Aftenpostens musikkanmelder Otto Winter-Hjelm kan stå som representant for hvordan tilstandene var for kvinnelige komponister for drøyt hundre år siden. Om Borghild Holmsen og hennes fiolinsonate skrev han for eksempel:
«... hun er meget musikalsk, men deler lod med de fleste Damer, at den musikalske arkitektonik er og bliver dem en meget besværlig kunst, som de bør overlate Mænd».
Orkesterkomponisten Mon Schjeldrup fikk beskjed om at hun bevegde seg på «for dette Damer ikke just nærliggende felt».
Og når man en sjelden gang var begeistret, kunne Musikbladet forklare tilstanden slik for sine lesere i 1911, i møte med Marta Vestbys romanser:
«Sangene var avvikende fra hvad Damer i almindelighet presterer på dette område. De pleier nemlig ikke at ha særlig meget til overs for «problemdiktning» og andre grublerier».
Man kan gjerne le hele veien til historiebøkene. Men er verden gått særlig framover?
- Tydeligvis ikke. Dette at det er så få kvinnelige komponister representert i orkestrene i dag, forteller meg at det henger mange fordommer igjen.
Dette sier Cecilie Dahm, som i 1987 ga ut boka «Kvinner komponerer». Her portretterte hun ni kvinnelige, norske komponister som virket i perioden mellom 1840 og 1930. Agathe Backer-Grøndahl er den mest kjente av disse. For hvem kan med hånda på hjertet si at de i det siste har hørt mye på komposisjoner av Hanna Marie Hansen, Signe Lund, Frederikke Egeberg, Sophie Dedekam eller Emma Dahl?

DET ER IKKE DET AT kvinnelige komponister ikke finnes. De er bare så fryktelig godt gjemt. Den som søker ned i europeiske og amerikanske arkiver, vil kunne finne mye rik og interessant komponistfortid. Blant annet gir oppslagsverket «The Norton/Grove dictionary of women composers» oss navnene og historiene til 875 komponister som med større eller mindre hell er kommet inn i musikkhistorien. Her er kvinner som har komponert operaer, symfonier, oratorier, messer, kammermusikk, pianokonserter, fiolinkonserter, vokalverk og for alle tenkelige sammensetninger - musikk som nesten ingen i dag har hørt. Selvfølgelig finnes det stjerner. De største av dem alle var kanskje de som var i nær slekt med eller gift med ledende, mannlige komponister.
Clara Shumann (1819-1896) var gift med Robert. Hun var en høyst respektert konsertpianist, og komponerte en rekke verk - blant annet en populær pianotrio - som har fått klassikerstatus. Men hun var en travel dame. Hun måtte også oppfylle borgerskapets ikke akkurat stilltiende krav om kvinnen som den perfekte hjemmeværende, og tok seg tid til å føde og oppdra åtte barn. Men hun fikk altså lov til å utøve kunst. Kanskje fordi mange var enige i samtidas store fiolinist Joseph Joachims lovprisning til Clara: «Når det kommer til kunst, er du mann nok».
Andre betydelige komponiststørrelser født på 1800-tallet var Fanny Mendelssohn Hensel, bror av Felix, og Gustav Mahlers kone, Alma.
Så har du andre igjen, bejublet i sin samtid, nå glemt. Dame Ethel Smyth gjorde furore med sin messe i d-moll, operaene «Fantasio», «Der Wald» og «The Wreckers». «Der Wald» ble den første opera skrevet av en kvinne som ble oppført på Metropolitan-operaen i 1903. En begeistret kritiker skrev om begivenheten at britiske Smyth hadde «lykkes med å frigjøre seg fra sitt kjønn».
Franske Lili Boulangers verker er blitt med opp til våre dager. For et par år siden lanserte Chandos en CD med fem av hennes verker, som vant den høythengende Gramophone Award i korklassen. Så helt mørklagt er ikke dette kapittelet.
Russiske Sofia Gubaidulina er i dag en av Europas ledende komponister - og morsomt for norske hoder er det jo at norsk-britiske Natasha Barrett i fjor ble tildelt Nordisk Råds musikkpris. I all stillhet, men dog.
Likevel, en indikasjon på en bedrøvelig kvinnerepresentasjon finner vi for eksempel i Norsk Komponistforenings medlemslister. Av 133 medlemmer er 14 kvinner.
ET PÅTRENGENDE SPØRSMÅL melder seg likevel underveis: ville ikke musikken til disse komponistene likevel tvunget seg fram gjennom århundrene om den bare var bra nok?
Cecilie Dahm sier at musikken er god nok for massene. Problemet ligger på et helt annet nivå, mener hun.
- Det er menn som har skrevet ned musikkhistorien. Det er menn som har sørget for at den klassiske musikken har vært deres siste bastion. Kvinner fikk aldri noen plass i orkestrene, de fikk ikke adgang til kirken som i århundrer var den eneste arenaen musikk ble utviklet. Først ved renessansen fikk kvinner sjansen, og da poppet de opp som utøvende kunstnere og komponister ved ulike hoff. Men så kom borgerskapets tid, og da skulle kvinnene igjen holde seg i hjemmet. Da fikk de også utfolde seg, fordi det var status å ha kone og døtre hjemme som kunne spille og underholde. Så hjemmemusiseringen fikk stor status og betydning. Men kvinner fikk sjelden sjansen utenfor hjemmet, sier Dahm.
Ragnhild Berstad er altså den ene kvinnen som får et verk oppført med Oslo-Filharmonien kommende sesong. Hun er overrasket over at hun ikke er i selskap med flere.
- Ja, jeg er i grunnen det. Fordi jeg føler vi er blitt bedre representert i musikklivet ellers de siste åra. Dette gjelder spesielt innenfor samtidsmusikken. Det er tross denne statistikken blitt et mye bedre klima for kvinnelige komponister nå. Vi blir hele tida regnet med og er med i alle viktige sammenhenger.
- Tror du det er noe med at kvinnelige komponister historisk sett ikke har holdt kvalitative mål?
- Det vil jeg ikke si. Det har bare vært mindre musikk å ta av, fordi klimaet for kvinnelige komponister har vært så mye dårligere enn for menn.
- Kan man høre om musikk er komponert av en kvinne eller en mann?
- Nei. Det er en veldig forenklet måte å se musikk på. Alle komponister har vel både feminine og maskuline trekk. Dessuten er det uinteressant musikalsk å gjøre et skille der. Cecilie Ores musikk har for eksempel et ganske tøft uttrykk. Man kan ikke høre om det er gjort av en mann eller kvinne, sier Berstad.