Hilseplikt

Publisert i spalten "Innfall" i Dagsavisen 2. september 2007:


Jeg skal ikke påstå uten videre at jeg er en markas mann. Men det hender jeg streifer der. Nordmarka, altså, for lesere utenfor Oslo. Jeg har imidlertid oppholdt meg nok i hovedstaden grønne perle til å registrere det blanke faktum at det hersker en dyp forvirring der ute. Det dreier seg om noe så enkelt som å hilse. Etter flere års tilfeldig vandring - men nok til at empirien trår i kraft – kan jeg slå fast at det nå er gått for langt. Det hilses både over en lav sko og over alle støvleskaft. Det hilses på stier, det hilses i kratt. Folk du ikke ville ha delt sete med på bussen, er plutselig en venn du ikke har møtt. Bare fordi man har forlatt sivilisasjonen og gitt seg villmarken i vold.
Det finnes regler for det meste for opphold i Nordmarka. Det skal ikke sykles der, hunden din kan ikke løpe her, søppel skal tas med slik og så videre. Men hvor er Nordmarka-politiet når du virkelig trenger de? Det er på tide å ta marka tilbake. Jeg er da av den oppfatning at man skal holde det hele litt inne. Derfor: et kortfattet forslag til en hilsemanual for Nordmarkas brukere.
Innen fem kilometer fra siste registrerte parkeringsplass: ikke hils
Innen to kilometer fra siste betjente hytte: ikke hils
Stier smalere enn 40 centimeter, og utenfor ikke hils-kilometerradius: hils (men skeptisk)
I møte med kjentfolk: hils (uansett område)
I møte med vandrere som hilser på mer enn 15 meters avstand: ikke hils
I møte med menn mellom 40-45 år i tettsittende treningsklær: kontakt lege
Som en overgangsfase, kan det også være nødvendig med en manual for selve hilsenen, om du nå først er der. Generelt er det sikreste fra din side et kort nikk, ledsaget med et nøytralt/Mona Lisa-basert smil. Får du et kjekt ”Hei, hei!” fra en vandrer, er det ikke nødvendig med tilsvarende tilbake. Et knapt synbart nikk burde holde. Får du et enda friskere ”morn!” og et bredt glis fra en vandrer, er det bare å passere uten noen reaksjon fra din side. ”Morn!” indikerer at det dreier seg om en morgen. Du burde da enten ha vært på jobb, eller holde deg for god til å vandre rundt i Nordmarka i grålysningen på en lørdag eller søndag. Et ”morn!” er også sannsynligvis framsatt av en representant av en heller mindre del av befolkningen, som du i følge siste tilgjengelige skattelister ikke har noen grunn til å føle tilhørighet med. Man må på et generelt grunnlag si om hilseordningen i Nordmarka at den må ikke anslå en altfor optimistisk tone. Vi skal tross alt ned i byen igjen.