En blues for Arne Scheie

Publisert i Dagsavisen under spalten Innfall 30. september 2007

Vestfold by afternoon. Tilbakelent stemning på E 18. Så mye som det kan bli av dette en søndag ettermiddag på vei inn til Oslo. Men det er lugnt. Sku på radioen, det er tid for fotballrunden. Målene ruller inn, Arne Scheie kommenterer fra ekspertplassen i NRK-studioet. Dramaet stiger. Alt er slik som det burde være. Helt til du merker at det er et eller annet som ulmer. En snikende følelse av at noe er galt. Så hører du det.

Jeg vet du hører det også, Arne. Suset fra 70-tallet. Hele tribuner som beveger seg. Dypt inne i den nord-engelske skodda synger et unisont mannskor om bedre tider. Om at kullprisene snart må stige, om at Sharon snart skal komme hjem igjen. Der var du. En lydfontene. Vi som gikk glipp av Amerika-båtene fikk dine rapporter hjem som et lydteppe over formingsårene. Og så kom 80-tallet med høyt hår, og 90-tallet - hvor både vi og FIFA innbilte oss at Norge var verdens tredje fotballnasjon. Hele tida: Arne Scheie i kommentatorboksen.

Du var i ett med den bua, Arne. Og nå? Viasat Plus, Canal Digital, TV 2, TV 3. Reklamefjernsynet har kjøpt deg ut av leken. Det er bare smårusk igjen. Adhoc-ligaen eller hva den heter. Norske 1. divisjonskamper med lunken pølse i kiosken og en tilskuermasse på 30. Spede tilrop og ingen desperasjon. Du er henvist til et lite studio uten vinduer i moderskipet Marienlyst og må se på monitorer med sendinger fra konkurrerende kanaler. Det lukter studio, Arne. Ikke nyslått gress. Det blir ingen tur ned på banen før kampen for å sjekke forholdene. Ingen kald, rå høstluft som sive inn i ei glippe øverst i kommentatorbua. Faen ta kommersiell fjernsyn og alle hennes fleskefeite søskenbarn.

Vi ruller en enkel Peugeot hjem på E 18. Tenker plutselig på Johnny Cash som i 1992 samlet kun en håndfull mennesker til den første Norwegian Wood-konserten, som ble arrangert i Bærum. Urettferdighet har mange ansikt. Men det finnes trøst:

”Den fyrste song eg høyra fekk,
var Arne sin song ved vogga,
dei mjuke ord til mitt hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga”.

Og DER scorer Grautfjordbotn i dette ulidelig spennende 5. divisjonsoppgjøret mot Stringargutane fra Finnbrøst og Alkenes krets. Det skal du ha, Arne. Du bærer overgangen med verdighet. Cup er cup. Livet går vel videre på et vis. Sharon kommer tilbake. Men jeg tenker det hender i blant at du kikker over skjermene og opp mot den røde studiolampa. Det er størst mulig tystnad. Utenfor gjør Kevin Keegan seg klar.