Publisert i Dagbladet 10. september 2006:
I løpet av få måneder var det gjort. En hel æra kvinnelige operastjerner døde fra oss.
Onsdag denne uka kom budskapet om at Ingrid Bjoner var død. Samme dag ble Astrid Varnays bortgang meldt fra Sverige. Med noen timers mellomrom mistet Skandinavia dermed to av de fremste Wagner-sangerne de siste 50 åra. Dette kommer ni måneder etter dødsfallet til Birgit Nilsson, den kanskje aller største i moderne tid.
Legendene falt også utenfor Norden i denne perioden: sopranene Elisabeth Schwarzkopf, Renata Tebaldi, Victoria de los Angeles og Anna Moffo er alle kommet hjem til Furtwängler i himmelen. Er det for mye forlangt å be om at vi operaelskere nå bør få et par fridager til å høre på gamle plater?
NYHETEN OM ELDRE menneskers død er kanskje ikke så sjokkartet. Men ser man bak disse navnene, vil en kunne oppdage at her er det snakk om en hel generasjon, en hel tidsepoke, ja, en helt unik historie som nettopp er dødd ut.
For nå å være på den riktig folkelige side, kan vi dra en sammenlikning. Det er som om populærmusikken i løpet av noen få måneder skulle ha mistet Joni Mitchell, Joan Baez, Dolly Parton, Aretha Franklin, Tina Turner, Barbra Streisand og Diana Ross. Verden ville definitivt ha snakket om en sammensvergelse.
Stemmene til våre sopraner forteller selvfølgelig sin egen historie. Men de kom også inn på et heldig tidspunkt hvor den moderne utviklingen sto på deres side.
DE KUNNE FORFLYTTE seg over hele verden fra scene til scene med fly i løpet av få timer, og deres vokalkunst fikk fri utfoldelse hos plateselskapene som på 50-60-og 70-tallet fløt over av penger og velvilje. I motsetning til i dag. De på sin side hadde nye innspillingsteknikker, LP-format og stereolyd å by på - og operalitteraturens utallige skatter gikk verden rundt i millionopplag.
Opera ble for alvor «larger than life». Mange av de største solistene ble dyrket fram nærmest som frelsere, noe som ikke alltid ga seg helt sunne utslag.
Likevel, man følte nesten at det var fortjent. MED INGRID BJONER har vi mistet en stemme som bare svært sjelden dukker opp på den internasjonale operascene. Man kan være typisk norsk og spørre: «ja, men hvor stor var hun egentlig?».
Hun var stor. - Du skal trille toner, ikke piller, sa sangprofessor Paul Lohmann til farmasistudenten Ingrid Bjoner da hun deltok på et sangkurs i Lund i Sverige i 1952.
Og slik ble det. Etter studier i Tyskland med blant andre Lohmann, debuterte hun på Den Norske Opera i 1957 som Donna Anna i Mozarts «Don Giovanni». Tre år seinere gjorde hun sin entré i USA som Elsa i Wagners «Lohengrin» 1960.
Selv om hun etter hvert skulle få en stor internasjonal karriere med faste opptredener på operahus som Metropolitan, Covent Garden og Wiener Statsoper, ble Tyskland hennes store nedslagsfelt i karrieren. I 1961 ble hun fast tilknyttet München-operaen, hvor hun i mange år sang under Wolfgang
Sawallisch. I 1964 ble hun utnevnt til Bayerische
Kammersängerin. Operabransjen kan dette med ordener.
BJONERS TALENTVAR allsidig, men det er først og fremst som Wagner og Richard Strauss-tolker hun vil bli husket som sanger. Triumfene var tallrike, som Isolde i «Tristan og Isolde», i tittelrollen Turandot av Puccini, Keiserinnen i Strauss' «Die Frau ohne Schatten», som Elektra av samme komponist og som Elsa i Wagners «Lohengrin». Og mer til.
- Ingrid Bjoners hadde dette lyriske i det dramatiske som grep mange mennesker, sier operasjef Bjørn Simensen.
Han samarbeidet med henne i mange år, i hennes styreverv ved Den Norske Opera og i arbeidet med Dronning Sonjas musikkonkurranse. I sin nekrolog i Aftenposten torsdag påpekte han Bjoners stemme som myk og kraftfull på en gang, som «flytende sølv på mykt fløyel».
- Hun hadde dette lyriske i det dramatiske. Og en unik kombinasjon av scenisk utstråling og vokal kraft. Hun evnet å gjøre ting i rett rettefølge, noe som ikke er like lett for alle. Vi snakket om at stemmen alene utgjør bare 51 prosent av karrieren. I tillegg til dette skal du altså ha andre egenskaper som vokal intelligens, scenisk talent og litt flaks. Men som Ingrid sa: «Jo bedre du er, jo mer flaks har du».
- Det hun tilførte studentene seinere i livet var en robusthet. Hun gikk foran med et godt eksempel i sin karriere. Hun gikk på studiene, lærte rollene og ble ikke sur og furten om hun ikke fikk de. Hun var ikke redd for å prøvesynge heller. Det er ikke alle som tåler ørefiker i dette bransjen. Men det er et beinhardt og tøft fag. Ingrid sa alltid at «kan man la være å bli sanger, så bør man jo det». Med mindre man har drivkraften det kreves.
INGRID BJONERER dessverre ikke representert så mye på plateinnspillinger som man kunne ønske. I et intervju med NRK Musikken i 2000 forklarer hun litt av årsaken.
- Der falt jeg på en måte mellom to stoler. For det første var det Birgit Nilsson som spilte inn nesten alt som var - og med rette, for hennes innspillinger er helt fantastiske. Og siden kom det nye.
Aaah, Birgit Nilsson. Et slagskip av en sanger. Så er også hun borte. Den kanskje største Wagner-sopranen etter Kirsten Flagstad. «Hun som temmet Wagner», skrev New York Times da hun døde 1. juledag i fjor. Et av svarene på hvordan hun gjorde det, kom i et TV-intervju på 60-tallet der hun ble spurt om det viktigste i tolkningen av rollen som Isolde.
- Gode sko!, smalt det fra La Nilsson som var viden kjent for sine one-liners.
LIKE KJAPP I REPLIKKEN var den legendariske
Metropolitan-sjefen Rudolf Bing da han ble spurt om Birgit Nilsson var vanskelig å ha med å gjøre.
- Ikke i det hele tatt. Du putter penger inn, og ut kommer vidunderlige lyder.
Spøk til side. Nilssons kraft og stamina fører henne på den aller øverste pallen sammen med Flagstad. TV-legenden Sten Broman uttalte han ikke «noen gang møtt på en sopran i verden som har den absolutte og totale suverenitet som Birgit. Det finnes ikke hennes make over hodet». Nilssons mangeårige samarbeidspartner, dirigenten Erich Leinsdorf mener at Flagstad og Nilssons Wagner-talent ligger i deres skandinaviske bakgrunn, i og med at komponisten krever tankefulle, tålmodige og metodiske mennesker. Der har du oss. OGSÅ ASTRID VATNAY var en eminent Wagner-og Strausstolker, og fikk en stor karriere først og fremst på europeiske scener. Like mye som hennes sangprakt var det hennes sceniske tilstedeværelse som nærmest satte publikum i ekstase under forestillingene.
I likhet med Elisabeth Schwarzkopf hadde Varnay en av sine aller største roller som feltmarsjallinnen i Strauss' «Der Rosenkavalier», som for øvrig blir satt opp på Den Norske Opera i neste måned. Men tysk-engelske Schwarzkopf er likevel mest kjent som en av de fremste Mozart-tolkerne fra forrige århundre.
Og vi har altså Renata Tebaldi, Victoria de los Angeles og Anna Moffo. Alle døde. Tebaldi som Desdemona i «Otello», Aida eller Tosca. Eller i de voldsomme verbale slåsskampene med Maria Callas. de los Angeles som Mimi i «La Bohème» eller Carmen - Moffo som Gilda i «Rigoletto» eller Violetta i «La Traviata».
Et par fridager, som sagt.
Legendene falt også utenfor Norden i denne perioden: sopranene Elisabeth Schwarzkopf, Renata Tebaldi, Victoria de los Angeles og Anna Moffo er alle kommet hjem til Furtwängler i himmelen. Er det for mye forlangt å be om at vi operaelskere nå bør få et par fridager til å høre på gamle plater?
NYHETEN OM ELDRE menneskers død er kanskje ikke så sjokkartet. Men ser man bak disse navnene, vil en kunne oppdage at her er det snakk om en hel generasjon, en hel tidsepoke, ja, en helt unik historie som nettopp er dødd ut.
For nå å være på den riktig folkelige side, kan vi dra en sammenlikning. Det er som om populærmusikken i løpet av noen få måneder skulle ha mistet Joni Mitchell, Joan Baez, Dolly Parton, Aretha Franklin, Tina Turner, Barbra Streisand og Diana Ross. Verden ville definitivt ha snakket om en sammensvergelse.
Stemmene til våre sopraner forteller selvfølgelig sin egen historie. Men de kom også inn på et heldig tidspunkt hvor den moderne utviklingen sto på deres side.
DE KUNNE FORFLYTTE seg over hele verden fra scene til scene med fly i løpet av få timer, og deres vokalkunst fikk fri utfoldelse hos plateselskapene som på 50-60-og 70-tallet fløt over av penger og velvilje. I motsetning til i dag. De på sin side hadde nye innspillingsteknikker, LP-format og stereolyd å by på - og operalitteraturens utallige skatter gikk verden rundt i millionopplag.
Opera ble for alvor «larger than life». Mange av de største solistene ble dyrket fram nærmest som frelsere, noe som ikke alltid ga seg helt sunne utslag.
Likevel, man følte nesten at det var fortjent. MED INGRID BJONER har vi mistet en stemme som bare svært sjelden dukker opp på den internasjonale operascene. Man kan være typisk norsk og spørre: «ja, men hvor stor var hun egentlig?».
Hun var stor. - Du skal trille toner, ikke piller, sa sangprofessor Paul Lohmann til farmasistudenten Ingrid Bjoner da hun deltok på et sangkurs i Lund i Sverige i 1952.
Og slik ble det. Etter studier i Tyskland med blant andre Lohmann, debuterte hun på Den Norske Opera i 1957 som Donna Anna i Mozarts «Don Giovanni». Tre år seinere gjorde hun sin entré i USA som Elsa i Wagners «Lohengrin» 1960.
Selv om hun etter hvert skulle få en stor internasjonal karriere med faste opptredener på operahus som Metropolitan, Covent Garden og Wiener Statsoper, ble Tyskland hennes store nedslagsfelt i karrieren. I 1961 ble hun fast tilknyttet München-operaen, hvor hun i mange år sang under Wolfgang
Sawallisch. I 1964 ble hun utnevnt til Bayerische
Kammersängerin. Operabransjen kan dette med ordener.
BJONERS TALENTVAR allsidig, men det er først og fremst som Wagner og Richard Strauss-tolker hun vil bli husket som sanger. Triumfene var tallrike, som Isolde i «Tristan og Isolde», i tittelrollen Turandot av Puccini, Keiserinnen i Strauss' «Die Frau ohne Schatten», som Elektra av samme komponist og som Elsa i Wagners «Lohengrin». Og mer til.
- Ingrid Bjoners hadde dette lyriske i det dramatiske som grep mange mennesker, sier operasjef Bjørn Simensen.
Han samarbeidet med henne i mange år, i hennes styreverv ved Den Norske Opera og i arbeidet med Dronning Sonjas musikkonkurranse. I sin nekrolog i Aftenposten torsdag påpekte han Bjoners stemme som myk og kraftfull på en gang, som «flytende sølv på mykt fløyel».
- Hun hadde dette lyriske i det dramatiske. Og en unik kombinasjon av scenisk utstråling og vokal kraft. Hun evnet å gjøre ting i rett rettefølge, noe som ikke er like lett for alle. Vi snakket om at stemmen alene utgjør bare 51 prosent av karrieren. I tillegg til dette skal du altså ha andre egenskaper som vokal intelligens, scenisk talent og litt flaks. Men som Ingrid sa: «Jo bedre du er, jo mer flaks har du».
- Det hun tilførte studentene seinere i livet var en robusthet. Hun gikk foran med et godt eksempel i sin karriere. Hun gikk på studiene, lærte rollene og ble ikke sur og furten om hun ikke fikk de. Hun var ikke redd for å prøvesynge heller. Det er ikke alle som tåler ørefiker i dette bransjen. Men det er et beinhardt og tøft fag. Ingrid sa alltid at «kan man la være å bli sanger, så bør man jo det». Med mindre man har drivkraften det kreves.
INGRID BJONERER dessverre ikke representert så mye på plateinnspillinger som man kunne ønske. I et intervju med NRK Musikken i 2000 forklarer hun litt av årsaken.
- Der falt jeg på en måte mellom to stoler. For det første var det Birgit Nilsson som spilte inn nesten alt som var - og med rette, for hennes innspillinger er helt fantastiske. Og siden kom det nye.
Aaah, Birgit Nilsson. Et slagskip av en sanger. Så er også hun borte. Den kanskje største Wagner-sopranen etter Kirsten Flagstad. «Hun som temmet Wagner», skrev New York Times da hun døde 1. juledag i fjor. Et av svarene på hvordan hun gjorde det, kom i et TV-intervju på 60-tallet der hun ble spurt om det viktigste i tolkningen av rollen som Isolde.
- Gode sko!, smalt det fra La Nilsson som var viden kjent for sine one-liners.
LIKE KJAPP I REPLIKKEN var den legendariske
Metropolitan-sjefen Rudolf Bing da han ble spurt om Birgit Nilsson var vanskelig å ha med å gjøre.
- Ikke i det hele tatt. Du putter penger inn, og ut kommer vidunderlige lyder.
Spøk til side. Nilssons kraft og stamina fører henne på den aller øverste pallen sammen med Flagstad. TV-legenden Sten Broman uttalte han ikke «noen gang møtt på en sopran i verden som har den absolutte og totale suverenitet som Birgit. Det finnes ikke hennes make over hodet». Nilssons mangeårige samarbeidspartner, dirigenten Erich Leinsdorf mener at Flagstad og Nilssons Wagner-talent ligger i deres skandinaviske bakgrunn, i og med at komponisten krever tankefulle, tålmodige og metodiske mennesker. Der har du oss. OGSÅ ASTRID VATNAY var en eminent Wagner-og Strausstolker, og fikk en stor karriere først og fremst på europeiske scener. Like mye som hennes sangprakt var det hennes sceniske tilstedeværelse som nærmest satte publikum i ekstase under forestillingene.
I likhet med Elisabeth Schwarzkopf hadde Varnay en av sine aller største roller som feltmarsjallinnen i Strauss' «Der Rosenkavalier», som for øvrig blir satt opp på Den Norske Opera i neste måned. Men tysk-engelske Schwarzkopf er likevel mest kjent som en av de fremste Mozart-tolkerne fra forrige århundre.
Og vi har altså Renata Tebaldi, Victoria de los Angeles og Anna Moffo. Alle døde. Tebaldi som Desdemona i «Otello», Aida eller Tosca. Eller i de voldsomme verbale slåsskampene med Maria Callas. de los Angeles som Mimi i «La Bohème» eller Carmen - Moffo som Gilda i «Rigoletto» eller Violetta i «La Traviata».
Et par fridager, som sagt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar