Beethovens ene

Publisert i Dagbladet 23. november 2005:

Ludwig van Beethoven skrev bare én opera. Den er til gjengjeld ganske god.

en kan selvfølgelig si at det er fortærende at en av musikkhistoriens største komponister bare skrev én eneste opera. Men hadde det vært opp til det litt tråkige publikummet for 200 år siden, ville selv «Fidelio» vært et glemt kapittel i dag. For salen var bare halvfull den 20. november 1805 i Theater an der Wien, da Beethovens opera ble uroppført.
Publikum besto hovedsakelig av franske offiserer som hadde hærtatt byen med 15 000 soldater bare noen dager før.
Beethovens venner og allierte var flyktet ut av byen. Etter tredje forestilling trakk komponisten hele oppsetningen tilbake - etter to kvelder med nesten helt tomme saler.
Det var i det hele tatt ei dårlig uke. I LIKHET MED resten av verdens operascener, vender også Den Norske Opera stadig tilbake til «Fidelio». 200-årsdagen denne uka får sin oppfølging i februar i Oslo når de setter opp stykket i Stein Winges regi. For det gikk altså ikke dukken i 1805. Året etter lot Beethoven seg overtale av sin nærmeste krets, og gikk i gang med å revidere verket. 29. mars var det klart for ny premiere samme sted. Men etter fem kvelder trakk han det plutselig tilbake igjen. Denne gang fordi han var overbevist om at teatret snøt ham for penger.
Dermed ble det liggende i skuffen i åtte år, før tre sangere ved hoffoperaen i Wien skulle ha veldedighetskonsert. De sendte en mail til Beethoven om det ikke var mulig å få bruke «Fidelio» - og det var det. Ny revidering, og den 23. mai 1814 kom den versjonen verden har kjent siden. «FIDELIO» REPRESENTERER en helt ny standard fra Beethovens hånd. Musikkhistorikere sier gjerne at tyskerens skapende prosesser kan deles inn i tre deler, og at den andre ble innledet tidligere i 1805 med hans 3. symfoni, Eroica-symfonien. Mer enn noe annet verk satte den et punktum for klassisismen som kunstretning, og sendte publikum hodestups inn i det 19. århundre. «Fidelio» var også politisk sprengstoff. Under komponeringen av «Eroica» dedikerte Beethoven symfonien til den franske førstekonsul Napoleon Bonaparte. Men da franskmannen lot seg utrope til keiser, ble Beethoven rasende, trakk dedikasjonen tilbake og utbrøt til sin elev Ferdinand Ries: «Er heller ikke han annet enn et alminnelig menneske! Nå kommer han også til å trå alle menneskerettigheter under føttene, og bare la seg beherske av sin ærgjerrighet». Og da «Fidelio» fikk premiere, hadde Napeleons menn inntatt Wien. Operaens kjerne om undertrykkelse og maktovergrep fikk umiddelbar aktualitet. Opp gjennom historien har da også «Fidelio» vært brukt til frihetskamper av ulik slag. Blant annet utløste den opptøyer i Øst-Tyskland da den ble oppført der på slutten av 70-tallet.
Og i fjor oppførte Den Norske Opera verket med Cape
Town-filharmonien på Robben Island, der Nelson Mandela satt fengslet i mange år.
Men like mye er det naturligvis musikkens kraft som når fram til oss 200 år seinere. Dette er Beethoven i all sin symfoniske velde, som har funnet sitt formspråk og utfolder seg fritt i djerve vokale strekk. Enkelte kritikere hevder at Beethoven med «Fidelio» bekrefter at det er symfoniker han er, og ikke noen ordentlig operakomponist. Sikkert er det i alle fall at hovedrollene har kraftige saker å bryne seg på.
Men, tilbake til utgangspunktet: når resultatet ble så himla godt, hvorfor skrev Ludwig van Beethoven bare én opera?
- JEG TROR DET har nær sammenheng med at den første versjonen i 1805 ble mislykket, sier Elef Nesheim, professor i musikkhistorie ved Norges musikkhøgskole.
- Beethoven fikk da klare signaler om at dette ikke fungerte. Selv fra nære venner. Problemet var først og fremst at han ikke fikset det dramatiske i musikken i forhold til librettoen. Men dette var jo veldig forskjellig fra all annen opera som ble skrevet på den tida. Noe helt annet enn Mozart, Paisiello og Salieri. Beethoven bruker stemmene mer symfonisk og på en kraftigere måte enn det som var vanlig. Det er helt klart en opera som peker fram mot Wagnertradisjonen, sier Nesheim.
Komponisten Olav Anton Thommessen hengte seg fast på
Beethovens musikk da han var seks år, og har siden aldri sluppet taket. Han er enig med Nesheim i at det antakeligvis var vanskelighetene med den første versjonen som førte til at Beethoven aldri igjen skrev en ren opera.
- Han satte også vanskelige krav til sangerne, som ikke hadde så mye prøvetid. Dermed ble det også dårlig spilt den første gangen. Det var svært modig av ham å skrive opera på denne måten, med Mozart så nær i tid. Men Beethoven er heller influert av Rameaus symfoniske stil. Og Beethoven peker igjen fram til Wagner, som er kulminasjonen av det hele og som peker fram mot filmen. Både Wagner og Verdi står i stor takknemlighetsgjeld til «Fidelio». Men også verker som Beethovens 9. symfoni og «Missa Solemnis» har sterke operatiske trekk. Sistnevnte er nærmest for en helstøpt, åndelig opera å regne, sier Thommessen.
- Hva vil du si er Fidelios fremste styrke? - Nei, si det. Det er så mye variert i det. Det er så mange sider å glede seg over, så mange sider av Beethovens karakter som kommer fram. «Fidelio» står jo for rettferdighet og må regnes for å være et viktig humanistisk dokument. Som lytter blir jeg fullstendig lykkelig av det. Etter den siste scenen som er en ren kantate, blir jeg bare stående og hyle. Det er helt umulig å forholde seg rolig til dette. Som Wagner nærmest voldtar han lytteren.
DA LUDWIG VAN BEETHOVEN skrev «Fidelio», var han allerede blitt nesten helt døv. De første tegn til svikt kom bare noen måneder etter at han debuterte som pianist i 1795. I et brev til brødrene Karl og Johann skrev han 6. oktober 1803 det som seinere er blitt kjent som komponistens «Heiligenstadt-testament». Det er sterk lesning: «Å, dere mennesker, som anser meg for å være hatsk, stivsinnet eller menneskefiendtlig, hvor dere gjør meg urett! Dere kjenner ikke den hemmelige årsak til det som kan se ut slik for dere.» Og videre: «Å, hvordan skulle jeg tilstå at en sans sviktet, som hos meg burde være mer fullkommen enn hos andre, en sans som jeg engang eide i så rikt mål, så rikt som det bare har vært de færreste i mitt fag forunt.» I brevet vedgår Beethoven at han har vært svært nær å ta sitt eget liv: «Bare ett, kunsten, holdt meg tilbake. Akk, jeg synes det var umulig å forlate verden før jeg hadde fullført alt det jeg følte meg kallet til å utrette».
- Beethoven var en av de modigste mennesker i verden, sier Thommessen.
- Hvis man synes synd på seg selv en dag, skal man bare tenke på ham. Det er nesten litt merkelig at han ikke gjorde det slutt. Men han hadde heldigvis gode venner, som holdt sammen med ham hele livet. Mennesker som visste hvordan han var. Som visste hva han sto for. Heldigvis. Hvis ikke hadde vi kanskje ikke fått hans 9. symfoni. Jeg har sett originalmanuskriptet, og må si det er noe av det mest grisete jeg har sett. Det ser ut som en gal manns verk, og egentlig sprøtt at det bare ikke ble kastet. Men et sted inni der, innimellom rablingen, skrotingen og rødvinsflekkene, ligger altså 9. symfonien, sier Thommessen.