Requiem for ei ferje

Publisert i Nationen 4. januar 2006:

Du har ikke reist i Norge om du ikke har følt på ensomhet i ei ferjekø, tomheten i et vestlandsk venteværelse og spist svele i en ferjesalong som lyder som et kaffeselskap i Parkinson-foreningen. Ferjer skal riste og slamre, leve, være blodårene i den norske skrotten. Men én svele gjør ingen sommer. For nå turer den nye seiersrasen fram, og dens navn er «tunnelforkjempere». Og de er mange og sterke.

Dette er historien om en overfart.

Knappe 20 minutter etter at du har satt deg om bord i B/F «Bjørnsund» på Bremsnes på Averøy, er du i Kristiansund - Nordmøres hovedstad. Om du tar denne reisen i friluft, kan du se ut på storhavet til venstre, med fiskeværet Grip i det fjerne, komme inn i byen under Sørsundbroa, gli sakte med ferja forbi nydelige gamle fiskebrygger og Norges styggeste hotell, og gå i land ved Devoldholmen. Du er i storbyen.

Den 17. desember ble Atlanterhavstunnelen klubbet gjennom på Stortinget. Sommeren 2008 skal du kunne kjøre gjennom en 6,8 kilometer lang tunnel fra øya til byen. Ingen flere ferjekøer, ingen siste ferje for natta, ingen rakk-nesten-ferja.

For noen av oss vil reisen hjem aldri bli den samme. Det er oss det, som har bodd borte fra øya i 15-20 år. Vi som bare har vært hjemme i feriene. Vi som alltid i diskusjoner hevder at det er bare å øke avgangsfrekvensen på ferga og innføre nattruter, så vil spørsmålet om tunnel aldri mer bli reist. Vi blir gjerne utropt til sentimentalister av verste sort. I de fleste tilfellene blir vi frarøvet taleretten, diskvalifiserte som meningsbærere - med en sklitakling sendt ut av diskusjonen med alltid den samme setningen: «hva vet vel du som går nede i Oslo og trør?».

Nei, hva vet vel vi? Jeg vet i alle fall at det blir ganske annerledes heretter å fly til Kristiansund. At det blir en buss som skal ta meg direkte til bygda tidligere kjent som 6533 Kårvåg. Ikke noe stopp på Devoldholmen og plukke opp en ekstra stor porsjon av den kristiansundske nasjonalrett fish'an hos Svensson Chips. Fish and chips så rikelig påspandert eddik at enhver utenbysfra mister pusten. Ikke noe av å kjenne den salte sjølufta ved ferjeleiet, ikke noe mer av å myse diskret inn i bilene i køa for å se etter kjentfolk. Aldri mer se gammelkjærester med tre unger på slep i salongen, aldri igjen stå på et dekk en sommerkveld og se øya nærme seg. Bonjour, tristesse.

Ferja er bindeleddet, det var her det en gang startet. Da du ville bort. Det var lengsel og drøm i samme pakke. Jeg husker en bussjåfår i Oslo som en gang annonserte ankomst Sentralstasjonen på følgende vis: «Og her er det uante overgangsmuligheter». Bremsnes-Kristiansund, denne sangen kan du også. Sverre Gunnar Haga, rommet, Hagatun, Kårvåg, Averøy, Nordmøre, Vestlandet, Norge, Skandinavia, Norden, Europa, Jordkloden, Verdensrommet.

Det er en fornærmelse generelt å ta en sjøreise vekk fra en nordvestlending. Tunneler under sjøen føles genetisk feil. Det er da heller ikke så veldig mange tiår siden at en raskt ble overlatt til den brutale delen av helsemyndighetene, om en skulle snakke om slikt.

En annen grunn til at en fastlandsforbindelse nordover er ubehagelig å snakke om for averøyinger, er selve Kristiansund og kristiansundere. Det er nemlig et problematisk forhold mellom by og land - også her. Som de fleste andre småbyinnbyggere har også kristiansundere et mindreverdighetskompleks. Frustrasjoner knyttet til dette velter de utover oss. Slik er næringsskjeden. Vi er bondske, har et innsnevret verdenssyn, lever våre stakkarslige liv uten følelse for urbanitet, snakker rart og spiser poteter til frokost, middag og kvelds. Selv bestyrer de en verdensmetropol, og framholder kinarestauranter, et badeland og opptil flere rundkjøringer som en sannhetsgehalt for sine kosmopolitiske fortreffeligheter. De fleste øyboere bør frykte for å bli en del av en sovende forstad til noe slikt.

Men kristiansundere er når alt kommer til alt et nokså harmløst folkeslag. De har vett nok til å sette pris på ferja, som bringer driftige arbeidsfolk til byen.

Den dårligste nyheten fra tunnelåpningen er likevel at svela langsomt vil forsvinne fra det norske spisekartet. Reisende vil miste argumentet for å gripe til denne svulstige herligheten som finnes omtrent bare på ferjesamband. Med andre ord, miste muligheten for å sette seg ned i en oppjagd verden. En ferjereise er «eit friminutt for sjelen», skriver forfatteren Ragnar Hovland i forordet til boka «Dei fine ferjene» på Kapabel forlag. Han som kanskje er den fineste ferjeforfatteren vi har, er inne på noe vesentlig. Over mange år er den norske landsbygda blitt utarmet for møtesteder. Ferjene bestod da melkerampen og postkontoret forsvant. Hvordan skal det gå med oss allerede tagale nordvestlendinger når vi møter denne vår siste mulighet for sosial trening? Det blir ikke mer turistvennlig etter dette.

Tidligere i år var jeg turist i eget fylke. På strekningen Eidsdal-Linge, fikk jeg et uventet gjensyn. M/F «Solskjel» var en gammel klassiker på Bremsnes-Kristiansund. Det var som å høre igjen en kjær, men glemt poplåt fra 80-tallet. Hvis Møre og Romsdal Fylkesbåtar var soundtracket i våre liv, var «Solskjel» klinelåten. MRF påstår de heter Fjord 1 i dag, men alle over 30 vet at det er tull. Fylkesbåtar var fylkesbåtar den gangen og billettørene var menn med skarpe blikk og enda skarpere stemmer. De skremte vettet av barn og holdt storvokste menn nede med en lynrask kommando. Deres oppdrag i livet var å holde verdensorden i 20 minutter om gangen, og kom du imellom på noe slags vis, var det som å bli fanget mellom en flodhest og vannet. Ikke bra.

En annen ferjeåpenbaring kom også tidligere i år. På sensommeren med filmen «Høvdingen», om Erik Bye. I fortellingens andre del er Bye på reise til sin siste konsert i livet, til Smøla på Nordmøre. Konserten i et av øyas grendehus er et gripende dokument i seg selv. Men min absolutte favoritt i filmen er når han sitter i den øverste salongen i ferja på vei inn til fastlandet etterpå - i solnedgang. M/F «Tustna» blir aldri vakrere. En klisje, ja vel. Men jeg sluker det hele med et smil om munnen og noe salt rart noe i øyekroken. Du skal ha tunnel i hjertet for ikke å bli beseiret av denne scenen.

Og jeg tenker, det er dette det handler om. Tunneler blir bygd for å spare tid. Og penger. Alltid penger. Men livet er for kort til tunneler. Det er nettopp dem vi ikke har tid til. Og nå er øya mi fortapt. Vi har allerede Atlanterhavsveien i sørvest, nå blir vi boltet fast i to ender. Jeg kommer ikke lengre fra en øy.
Noen stjal hjertet mitt den 17. desember.