Jussi, Jussi, Jussi!

Publisert i Dagsavisen under spalten Innfall 28. oktober 2007:

Som de fleste mailbokser kan også min fra tid til annen mest minne om en elektronisk søppelfylling. Men en sjelden gang i blant dukker det opp post sendt fra gudene. Jeg åpnet den opp. Hjertet stoppet opp. Jeg leste en gang. Og en gang til. Overskriften lød:
”Jussi Björling synger i Göteborg konserthus”.
Til orientering: svenske Jussi Björlings røst er den vakreste som noensinne er hørt blant mennesker på jorden. Ferdig med det. Jeg ville ha vært villig til å sette meg i bunnløs gjeld for en slik kveld. Det er bare en uheldig liten hake: Jussi Björling døde i 1960, åtte år før min fødsel.
Og nå var han her. Jussi Björling skulle synge i Göteborg konserthus. Det framgikk imidlertid raskt at her var det verken en navnebror eller en metafysisk sensasjon i vente. Jussi Björling-sällskapet, - jada, det finnes – skulle arrangere en kveld til Jussis minne, ved å spille hans sanger og arier over det storslåtte høytaleranlegget. Med innlagt foredrag mellom platene. En nerdekveld av dimensjoner var under oppseiling.
Göteborg var usedvanlig vakker denne søndags ettermiddagen. Sollyset reflekterte så nydelig i rullatorene ute i høstdagen og lukket man øynene der innenfor inngangen, kunne man høre lyden av hundrevis av subbende føtter dra seg langsomt opp trappene og inn til den praktfulle storsalen. Men vel nede i setene var vi alle under samme sol. Jussi. Tid og rom og alder opphørte i det kvelden rullet i gang med den aldeles vannvittige ”Nu är jag pank og fågelfri” fra 1936. Med all respekt du salige Luciano; den høye C var bare et mellommåltid for Jussi.
Men Jussi er så mye mer enn vanvittige arier og vokale tindebestigninger. Det som først får deg til å bli en ekte jussianer, er når du åpner opp for det mørke i hans stemme. Kall det melankoli, sorg eller vemod. Det er hele romaner i hver eneste innspilling. Vi sier ”stemmen”. Svenskene sier ”rösten”. Det føles riktigere. Og aldri ligger ”rösten” til Jussi riktigere enn når han får utfolde seg i sitt egne hjemlands sangskatter. ”Saa tag mit Hjerte”, ”Aftonstämning”, ”Jag längtar dig”…goodbye verden.
Jeg lukket øynene. Fra scenen kom Jussis røst i ”Tonerna”. I noen varme, ubetalelige øyeblikk var han her. Med oss. Med meg. Han fylte rommet. Dalarnas gode gosse nådde helt inn.
I en verden fylt av angst og fiendskap vil jeg bare si dette: Jussi er Gud. Jussi er uangripelig. Jussi er ilden, Jussi er vannet. Don’t mess with my Jussi.