Som oftest får du anbefalt en haug av plater til ferier/høytider, som du likevel ikke får tid til å lytte på. Her får du bare to

Det meste er klart, skulle jeg tro. Eller ikke? Julegavene, julelogistikken, julerengjøringen, julespriten, juleheftene, juletreet, julematen. Checked.

Så mangler du bare rammen rundt det hele – julemusikken.

Ingen jul uten Bachs Juleoratorium. Weinachtoratorium. Presentert for publikum for første gang i 1734, gikk så inn i det ukjente for ikke å bli framført igjen før 1857 – men så for å stige ned til massene for aldri mer å forlate oss.

Som med de fleste klassikere, her finnes dusinvis av innspillinger. Fra de tjukke, feite, romantiske tolkningene til de slankere, skjerpede, stramme. De siste blir gjerne ofte omtalt som ”autentiske”. Med andre ord, slik de ville ha blitt framført på Johann Sebastians tid. Jeg har stor glede av begge deler, ingen poeng å være fanatisk. Det er vanskelig å være sinnamann på den historiske korrekthets vegne når jeg setter på innspillingen med Münchener Bach-Orchester med dirigenten Karl Richter og med solister som Fritz Wunderlich (tenor) og Christa Ludwig (alt).

Likevel er det tre innspillinger fra nyere tid jeg setter over disse. Begge med såkalt tidligmusikkeksperter i førersetet. Nicolaus Harnoncourt har lagd to innspillinger, jeg velger meg plata han spilte inn i 2007 med Concentus Musicus Wien. Valg nr 2 er med britiske John Eliot Gardiner, et sikkert valg også hvis du ser etter andre storverk av Bach. Også han har spilt inn Juleoratoriet to ganger. En klassiker er innspillingen fra 1987 med sine faste partnere Monteverdi Choir og English Baroque Soloists. Sterke solister her, som Anthony Rolfe Johnson, Anne Sofie von Otter og Olaf Bär.

Steikje fine Gardiner!

Hopp 280 år fram i tid: En oversett plate som kan passe fint nå i jula er Det Norske Solistkors ”hear” utgitt på Simax i 1999. Ikke utpreget julete musikk – men har du ikke streng tatt fått nok av akkurat det allerede? Et av Norges beste kor tar for seg blant musikk av Purcell, Mahler, Lasse Thoresen (årets mottaker av Nordisk Råds musikkpris), Knut Nystedt, Bo Holten og Arnold Schönberg.

Noe av det beste som er skrevet om musikk

En av mine helter i musikkformidlingen er skribenten og forfatteren Alex Ross. Amerikaneren har nettopp kommet med sin andre bok. En samling tekster gjort for hans to oppdragsgivere gjennom mange år, The New Yorker og The New York Times. Du bør også få med deg hans forrige bok, The Rest is Noise. Kanskje den beste historiefortellingen jeg kjenner til om det 20. århundres musikk. Du kan også følge Ross på www.therestisnoise.com

Høytflyvende musikk

Noe av det beste med å begynne i ny jobb er...vel, alt det nye du lærer deg. Her om dagen hørte jeg for første gang om en helikopterkvartett. Intet mindre. Karlheinz Stockhausen (1928-2007) er en av de mer sentrale komponistene i det 20. århundre. En nestor, som det heter, i den elektroniske musikken. Noe helt annet var det at han fikk sine overskrifter i verdenspressen da han etter 11. september 2001 uttalte om terrorhandlingene at de var "verdens største kunstverk."

Da synes jeg han hadde en heldigere hånd med Helikopter-Streichquartett, framført første gang i 1995, av Arditti-kvartetten som har vært gjester under Ultima en rekke ganger. Som musikkverk ble det sablet ned av en rekke kritikere. Men som happening er det uslåelig. Her fra tredje gang verket ble framført, i Roma i 2009. Man tager fire helikoptere, fire piloter, en strykekvartett og et sinnrik visningsløsning for publikum på bakken. Dette er nok alle budsjettansvarliges våte drøm, skulle jeg tro.

Beethovens ene

Publisert i Dagbladet 23. november 2005:

Ludwig van Beethoven skrev bare én opera. Den er til gjengjeld ganske god.

en kan selvfølgelig si at det er fortærende at en av musikkhistoriens største komponister bare skrev én eneste opera. Men hadde det vært opp til det litt tråkige publikummet for 200 år siden, ville selv «Fidelio» vært et glemt kapittel i dag. For salen var bare halvfull den 20. november 1805 i Theater an der Wien, da Beethovens opera ble uroppført.
Publikum besto hovedsakelig av franske offiserer som hadde hærtatt byen med 15 000 soldater bare noen dager før.
Beethovens venner og allierte var flyktet ut av byen. Etter tredje forestilling trakk komponisten hele oppsetningen tilbake - etter to kvelder med nesten helt tomme saler.
Det var i det hele tatt ei dårlig uke. I LIKHET MED resten av verdens operascener, vender også Den Norske Opera stadig tilbake til «Fidelio». 200-årsdagen denne uka får sin oppfølging i februar i Oslo når de setter opp stykket i Stein Winges regi. For det gikk altså ikke dukken i 1805. Året etter lot Beethoven seg overtale av sin nærmeste krets, og gikk i gang med å revidere verket. 29. mars var det klart for ny premiere samme sted. Men etter fem kvelder trakk han det plutselig tilbake igjen. Denne gang fordi han var overbevist om at teatret snøt ham for penger.
Dermed ble det liggende i skuffen i åtte år, før tre sangere ved hoffoperaen i Wien skulle ha veldedighetskonsert. De sendte en mail til Beethoven om det ikke var mulig å få bruke «Fidelio» - og det var det. Ny revidering, og den 23. mai 1814 kom den versjonen verden har kjent siden. «FIDELIO» REPRESENTERER en helt ny standard fra Beethovens hånd. Musikkhistorikere sier gjerne at tyskerens skapende prosesser kan deles inn i tre deler, og at den andre ble innledet tidligere i 1805 med hans 3. symfoni, Eroica-symfonien. Mer enn noe annet verk satte den et punktum for klassisismen som kunstretning, og sendte publikum hodestups inn i det 19. århundre. «Fidelio» var også politisk sprengstoff. Under komponeringen av «Eroica» dedikerte Beethoven symfonien til den franske førstekonsul Napoleon Bonaparte. Men da franskmannen lot seg utrope til keiser, ble Beethoven rasende, trakk dedikasjonen tilbake og utbrøt til sin elev Ferdinand Ries: «Er heller ikke han annet enn et alminnelig menneske! Nå kommer han også til å trå alle menneskerettigheter under føttene, og bare la seg beherske av sin ærgjerrighet». Og da «Fidelio» fikk premiere, hadde Napeleons menn inntatt Wien. Operaens kjerne om undertrykkelse og maktovergrep fikk umiddelbar aktualitet. Opp gjennom historien har da også «Fidelio» vært brukt til frihetskamper av ulik slag. Blant annet utløste den opptøyer i Øst-Tyskland da den ble oppført der på slutten av 70-tallet.
Og i fjor oppførte Den Norske Opera verket med Cape
Town-filharmonien på Robben Island, der Nelson Mandela satt fengslet i mange år.
Men like mye er det naturligvis musikkens kraft som når fram til oss 200 år seinere. Dette er Beethoven i all sin symfoniske velde, som har funnet sitt formspråk og utfolder seg fritt i djerve vokale strekk. Enkelte kritikere hevder at Beethoven med «Fidelio» bekrefter at det er symfoniker han er, og ikke noen ordentlig operakomponist. Sikkert er det i alle fall at hovedrollene har kraftige saker å bryne seg på.
Men, tilbake til utgangspunktet: når resultatet ble så himla godt, hvorfor skrev Ludwig van Beethoven bare én opera?
- JEG TROR DET har nær sammenheng med at den første versjonen i 1805 ble mislykket, sier Elef Nesheim, professor i musikkhistorie ved Norges musikkhøgskole.
- Beethoven fikk da klare signaler om at dette ikke fungerte. Selv fra nære venner. Problemet var først og fremst at han ikke fikset det dramatiske i musikken i forhold til librettoen. Men dette var jo veldig forskjellig fra all annen opera som ble skrevet på den tida. Noe helt annet enn Mozart, Paisiello og Salieri. Beethoven bruker stemmene mer symfonisk og på en kraftigere måte enn det som var vanlig. Det er helt klart en opera som peker fram mot Wagnertradisjonen, sier Nesheim.
Komponisten Olav Anton Thommessen hengte seg fast på
Beethovens musikk da han var seks år, og har siden aldri sluppet taket. Han er enig med Nesheim i at det antakeligvis var vanskelighetene med den første versjonen som førte til at Beethoven aldri igjen skrev en ren opera.
- Han satte også vanskelige krav til sangerne, som ikke hadde så mye prøvetid. Dermed ble det også dårlig spilt den første gangen. Det var svært modig av ham å skrive opera på denne måten, med Mozart så nær i tid. Men Beethoven er heller influert av Rameaus symfoniske stil. Og Beethoven peker igjen fram til Wagner, som er kulminasjonen av det hele og som peker fram mot filmen. Både Wagner og Verdi står i stor takknemlighetsgjeld til «Fidelio». Men også verker som Beethovens 9. symfoni og «Missa Solemnis» har sterke operatiske trekk. Sistnevnte er nærmest for en helstøpt, åndelig opera å regne, sier Thommessen.
- Hva vil du si er Fidelios fremste styrke? - Nei, si det. Det er så mye variert i det. Det er så mange sider å glede seg over, så mange sider av Beethovens karakter som kommer fram. «Fidelio» står jo for rettferdighet og må regnes for å være et viktig humanistisk dokument. Som lytter blir jeg fullstendig lykkelig av det. Etter den siste scenen som er en ren kantate, blir jeg bare stående og hyle. Det er helt umulig å forholde seg rolig til dette. Som Wagner nærmest voldtar han lytteren.
DA LUDWIG VAN BEETHOVEN skrev «Fidelio», var han allerede blitt nesten helt døv. De første tegn til svikt kom bare noen måneder etter at han debuterte som pianist i 1795. I et brev til brødrene Karl og Johann skrev han 6. oktober 1803 det som seinere er blitt kjent som komponistens «Heiligenstadt-testament». Det er sterk lesning: «Å, dere mennesker, som anser meg for å være hatsk, stivsinnet eller menneskefiendtlig, hvor dere gjør meg urett! Dere kjenner ikke den hemmelige årsak til det som kan se ut slik for dere.» Og videre: «Å, hvordan skulle jeg tilstå at en sans sviktet, som hos meg burde være mer fullkommen enn hos andre, en sans som jeg engang eide i så rikt mål, så rikt som det bare har vært de færreste i mitt fag forunt.» I brevet vedgår Beethoven at han har vært svært nær å ta sitt eget liv: «Bare ett, kunsten, holdt meg tilbake. Akk, jeg synes det var umulig å forlate verden før jeg hadde fullført alt det jeg følte meg kallet til å utrette».
- Beethoven var en av de modigste mennesker i verden, sier Thommessen.
- Hvis man synes synd på seg selv en dag, skal man bare tenke på ham. Det er nesten litt merkelig at han ikke gjorde det slutt. Men han hadde heldigvis gode venner, som holdt sammen med ham hele livet. Mennesker som visste hvordan han var. Som visste hva han sto for. Heldigvis. Hvis ikke hadde vi kanskje ikke fått hans 9. symfoni. Jeg har sett originalmanuskriptet, og må si det er noe av det mest grisete jeg har sett. Det ser ut som en gal manns verk, og egentlig sprøtt at det bare ikke ble kastet. Men et sted inni der, innimellom rablingen, skrotingen og rødvinsflekkene, ligger altså 9. symfonien, sier Thommessen.

Siste dans på Highbury

Publisert i Dagbladet 24. mars 2006:

Helt siden 1913 har Highbury vært et Arsenal-mekka. Snart er det slutt. Vi sloss for billett til en av de siste kampene.

«8th of March, Highbury, London. Arsenal - Real Madrid: 650 £.»
Det er ikke så stilig dette. Tilbudet inne på globalticketservice.com utdyper det depressive ved denne mørke februardagen i Oslo. Jeg skjønner at jeg har latt humla suse i mange år. Jeg vet ikke hva jeg har tenkt. At alle ting varer evig? Men de gjør ikke det. Nå skal de rive Highbury, og jeg - en Arsenal-fan i over 25 år - har ikke vært der. Jeg må over dit. Nå.

DET VAR Alan Sunderland som fikk meg i gang. Det vil si, æren tilfaller egentlig Liam «Chippy» Brady. Manen med millimeterpasningene, iren som forståelig nok utløste dyp sorg da han forlot klubben i 1980. Jeg var drøyt ti år den lørdagen året før, da han sentret hjertet mitt i senk. Den dagen da Arsenal var i ferd med å tape FA-cupfinalen for Manchester United på Wembley på det mest forsmedelige vis. De hadde ledet 2 - 0 til det gjensto fire minutter. Så kom røddjevlene tilbake med 2 - 1, og i et ubegripelig øyeblikk utliknet de til 2 - 2 i det 90. minutt.
Så kom øyeblikket jeg aldri glemmer.
Overtida er i gang. Liam Brady tar ut det han har av krefter og fosser innover på Uniteds halvdel. Sender ballen ut til venstre for seg, til Graham Rix, som krosser den perfekt inn foran mål. Der kommer Alan Sunderland stupende og får høyrebeinet ballen i mål. 3 - 2. I flere måneder etterpå presenterte jeg meg selv som Sverre «Gunners» Haga. Jeg var forelsket.

DET ER MANGE ganger tilfeldig hva det er som er utslagsgivende når en ung gutt eller jente fra Vestlandet eller Nord-Norge velger seg et britisk lag å holde med. Det kan være en alkoholisert onkel som kommer fra London-opphold med Tottenham-drakt (noe galt må det opplagt være). Det kan være at faren din har vært Liverpool-fan og at du arver genene. Eller det kan bare være at du bare ikke tør å gjøre som alle andre, og blir dermed en medgangssupporter for Manchester United eller Chelsea. For eksempel. For meg var det 12. mai 1979.
OK, det var litt medgang der og da. Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt etter dette at jeg må til Highbury? Mange. Denne vidunderlige stadion som jeg så om igjen og om igjen i tippekampene på NRK. Den mest intime arenaen i det engelske ligasystemet. Med all dets historie som strekker seg tilbake til 1913. Med T-banestasjonen Arsenal like ved, den eneste i rutenettet i London som er oppkalt etter et fotballag. Og nå er det altså slutt. Noen hundre meter unna ruver allerede Emirates Stadium i landskapet. Fra sesongen 2006/07 er den med sine 60 000 publikumsplasser Arsenals nye hjemmearena. Det sto mellom en totalrenovering av Highbury og et nytt drømmeanlegg. Én milliard fra flyselskapet Emirates på bordet gjorde Arsenal-styret raske i vendingene.

«ARSENAL - REAL MADRID 8th of March. Soldouteventtickets.com - from 588 to 660 £.» Det er nå bare et fåtall Arsenal-kamper igjen på Highbury. Den siste hjemmekampen er søndag 7. mai mot Wigan, og før det skal bare tre seriekamper spilles hjemme. Det har ført til hysteriske tilstander blant Arsenal-supportere verden over. Å se Arsenal på Highbury, er nå blitt en forsterket utgave av attraksjonen «å se Cuba før Castro dør».
Foruten den siste kampen mot Wigan, er naturligvis Arsenal - Tottenham den 22. april det store høydepunktet. Det er mulig at selv de mest kriminaliserte svartebørsselgerne vil le seg krokete om du forsøker å få til en billett der. Spurv, Spurs eller hva de nå heter, vil gjøre hva som helst for å få skalpen til arvefienden i det siste forsøket. Billettmarkedet har vært umulig siden jul. Arsenal.com er streite og forteller historien slik den er: «Sold out» er stempelet som står over alle annonser om hjemmekamper.

DET ER ET FORTETTET marked jeg er i ferd med å utfordre. Om jeg er optimist i møte med dette? Nope. Vel klarte jeg usett å stjele snop på Kårvåg Samvirkelag gjennom hele oppveksten, men den smartness som kreves for å komme inn på Highbury i disse tider, vil overgå all tidligere erfart kunnskap. I tillegg vil kanskje en god neve med pund komme godt med. Men jeg reiser til London. Det er forsøket verdt. Jeg tenker at jeg ikke kan bli en gammel mann uten å si til meg selv at jeg ikke forsøkte den gangen i 2006. På forhånd konsulterer jeg med representanter for den norske supporterklubben på gunners.no. I håp om at de kanskje har noen billetter liggende. Voff. Der blir jeg anbefalt å prøve svartebørsselgerne utenfor stadion. Ja vel, ja. Mandagen før kampen vender jeg mot Mekka for første gang. Jeg går langs veggen bak North Bank, runder hjørnet og går mot billettkontoret ved East Stand. - Yu wanna' tickit?! For Wednesday? Can't do it, mate. Sold out. Han ler når jeg går. Søker litt på nettet seinere på dagen. Et nederlandsk sted tilbyr meg billetter i to ulike kategorier, 745 og 715 euro. Tungsinnet siver inn. Jeg leser videre på nettet og finner et intervju med Thierry Henry i Financial Times:
- Det er vanskelig å beskrive hvorfor jeg liker Highbury så godt. Det er bare hele opplevelsen. Det er noe med Highbury som ikke kan sammenliknes med noe annet. Jeg har spilt på Stade de France, men for meg vil det alltid være Highbury som gjelder. Det er en stor historie som kommer til å ende her. Folk kommer alltid til å snakke om Highbury og kanskje ønske at de fortsatt var her. Historien har vart i 93 år. Klart folk kommer til å savne stedet.

VISST ER DET TRIST. Jeg er tilbake dagen etter, tirsdag før kampen. Går rundt i det stille strøket som utgjør Islington, Highburys nabolag. For det heter egentlig ikke Arsenal her. Det skal innrømmes at det var klubbens oppkjøper Henry Norris som i 1913 flyttet på hele Woolwich Arsenal fra Sør-London, til nord hvor Tottenham-hjertene ble spjæret i fortvilelse. I mange år var det direkte helsefarlig å gå på derbykamper mellom de to lagene. Men nå er det ro her.
I den regntunge ettermiddagen treffer vi tre stykker som er velsignet med The Gunners som nærmeste nabo. Saskia Bennett og barna Martha og Albert har stadion bare en gjennombruddspasning unna. - Arsenal har vært veldig hyggelige naboer. På de fem åra vi har bodd her, har det aldri vært noen problemer. Ingen ubehageligheter. På kampdagene kan det bli ganske karnevalistisk og festlig stemning her. Men mannen min er litt bekymret for å bo her, da.
- Hvorfor det?
- Weeell ... Han er redd for at Martha og Albert skal vokse opp og bli Arsenal-supportere. Selv er han Manchester United, you see. I see.
Men jeg ser ingen veier som fører meg nærmere en plass på tribunen. Jeg trasker rundt i London og spør meg for i kiosker og butikker og hos selgere som lokker med «vi selger billetter til musicals, show, teater, konserter og sportsarrangementer». Det virker som de snakker mer enn de kan love. Men prisen er i alle fall nede på 300-400 pund. Jeg setter meg opp på en slags venteliste A hos et par av dem.
- YOU WANT A TICKET?! Kampdag. Jeg går i Oxford street på formiddagen. Snur på steiner, ser under bardisker, raner folk. Ikke en billett å oppdrive noe sted. Jeg møter Darren Anderson som sitter i en knøttliten billettboks i Oxford Street. Her har han sittet i 20 år og solgt billetter til turister og fastboende. Nå lover han meg store ting.
- You want a ticket? Ikke noe problem. Gi meg noen timer, så skal jeg se hva jeg kan gjøre. Men det kommer til å koste deg 250 pund. Minst. Det er helt vilt vanskelig å få tak i Arsenal-billetter nå. For hele resten av sesongen. Alle vil til Highbury. Men dra ut dit selv nå. Klokka er ett, markedet er allerede i gang. Tuben til Arsenal station igjen.
Ganske riktig, her er svartebørsselgerne allerede på plass. Jeg tar en av dem til side og prater litt fag. Brad vil ikke oppgi etternavnet sitt, men forteller mer enn gjerne om vanskelighetene jeg står ovenfor. - Det blir veldig, veldig vanskelig i dag. Det er virkelig en utsolgt begivenhet og folk sitter på billettene sine. Jeg regner med at du kan få en billett til rundt 350 pund. Problemet er bare å få tak i dem. Jeg regner med at av i alt 35 000 billetter til stadion, er bare 8-10 tilgjengelige på markedet i dag. Så det er nesten umulig. - Skal du inn selv? - Tuller du? Jeg er Chelsea-supporter.
DET SOM SKJER nå skal fortelles i korte trekk. For det er nesten litt flaut å snakke om. I desperasjon ringer jeg Dagbladet. Jeg forklarer saken for Sportmagasinet. At jeg har vært på desperat jakt etter en billett til Arsenal-Real Madrid i flere dager. Om dere skaffer meg en billett, kan dere ta imot en historie om dette da? Og noen ganger fungerer verden på det mest vidunderlige vis. Noen telefoner, fakser og timer seinere er det hele gått i boks. Jeg går opp til pressekontoret og der ligger den:
«UEFA Champions League, Arsenal v. Real Madrid 08 Mar, 2006 Kick Off 19:45. Press Box, Row D, Seat 50. £ 0.00». Det er to ulike typer moralske slutninger å trekke ut av dette: A) Jeg bør fortsette som journalist (det beste i livet er gratis), og b) at jeg aldri skulle ha ventet 25 år med å besøke Arsenal.
Men så går jeg opp trappene inne på Highbury og ut i det flombelyste stadion hvor 35 000 mennesker allerede er i ekstase en halvtime før kampen. Alt er glemt. Hello Alf Drake, Pat Jennings, Charlie George, Tony Adams, Ian Wright, Liam Brady, David O' Leary, Thierry Henry og alle dere andre. And I say to myself, it's a wonderful world.