Siste dans på Highbury

Publisert i Dagbladet 24. mars 2006:

Helt siden 1913 har Highbury vært et Arsenal-mekka. Snart er det slutt. Vi sloss for billett til en av de siste kampene.

«8th of March, Highbury, London. Arsenal - Real Madrid: 650 £.»
Det er ikke så stilig dette. Tilbudet inne på globalticketservice.com utdyper det depressive ved denne mørke februardagen i Oslo. Jeg skjønner at jeg har latt humla suse i mange år. Jeg vet ikke hva jeg har tenkt. At alle ting varer evig? Men de gjør ikke det. Nå skal de rive Highbury, og jeg - en Arsenal-fan i over 25 år - har ikke vært der. Jeg må over dit. Nå.

DET VAR Alan Sunderland som fikk meg i gang. Det vil si, æren tilfaller egentlig Liam «Chippy» Brady. Manen med millimeterpasningene, iren som forståelig nok utløste dyp sorg da han forlot klubben i 1980. Jeg var drøyt ti år den lørdagen året før, da han sentret hjertet mitt i senk. Den dagen da Arsenal var i ferd med å tape FA-cupfinalen for Manchester United på Wembley på det mest forsmedelige vis. De hadde ledet 2 - 0 til det gjensto fire minutter. Så kom røddjevlene tilbake med 2 - 1, og i et ubegripelig øyeblikk utliknet de til 2 - 2 i det 90. minutt.
Så kom øyeblikket jeg aldri glemmer.
Overtida er i gang. Liam Brady tar ut det han har av krefter og fosser innover på Uniteds halvdel. Sender ballen ut til venstre for seg, til Graham Rix, som krosser den perfekt inn foran mål. Der kommer Alan Sunderland stupende og får høyrebeinet ballen i mål. 3 - 2. I flere måneder etterpå presenterte jeg meg selv som Sverre «Gunners» Haga. Jeg var forelsket.

DET ER MANGE ganger tilfeldig hva det er som er utslagsgivende når en ung gutt eller jente fra Vestlandet eller Nord-Norge velger seg et britisk lag å holde med. Det kan være en alkoholisert onkel som kommer fra London-opphold med Tottenham-drakt (noe galt må det opplagt være). Det kan være at faren din har vært Liverpool-fan og at du arver genene. Eller det kan bare være at du bare ikke tør å gjøre som alle andre, og blir dermed en medgangssupporter for Manchester United eller Chelsea. For eksempel. For meg var det 12. mai 1979.
OK, det var litt medgang der og da. Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt etter dette at jeg må til Highbury? Mange. Denne vidunderlige stadion som jeg så om igjen og om igjen i tippekampene på NRK. Den mest intime arenaen i det engelske ligasystemet. Med all dets historie som strekker seg tilbake til 1913. Med T-banestasjonen Arsenal like ved, den eneste i rutenettet i London som er oppkalt etter et fotballag. Og nå er det altså slutt. Noen hundre meter unna ruver allerede Emirates Stadium i landskapet. Fra sesongen 2006/07 er den med sine 60 000 publikumsplasser Arsenals nye hjemmearena. Det sto mellom en totalrenovering av Highbury og et nytt drømmeanlegg. Én milliard fra flyselskapet Emirates på bordet gjorde Arsenal-styret raske i vendingene.

«ARSENAL - REAL MADRID 8th of March. Soldouteventtickets.com - from 588 to 660 £.» Det er nå bare et fåtall Arsenal-kamper igjen på Highbury. Den siste hjemmekampen er søndag 7. mai mot Wigan, og før det skal bare tre seriekamper spilles hjemme. Det har ført til hysteriske tilstander blant Arsenal-supportere verden over. Å se Arsenal på Highbury, er nå blitt en forsterket utgave av attraksjonen «å se Cuba før Castro dør».
Foruten den siste kampen mot Wigan, er naturligvis Arsenal - Tottenham den 22. april det store høydepunktet. Det er mulig at selv de mest kriminaliserte svartebørsselgerne vil le seg krokete om du forsøker å få til en billett der. Spurv, Spurs eller hva de nå heter, vil gjøre hva som helst for å få skalpen til arvefienden i det siste forsøket. Billettmarkedet har vært umulig siden jul. Arsenal.com er streite og forteller historien slik den er: «Sold out» er stempelet som står over alle annonser om hjemmekamper.

DET ER ET FORTETTET marked jeg er i ferd med å utfordre. Om jeg er optimist i møte med dette? Nope. Vel klarte jeg usett å stjele snop på Kårvåg Samvirkelag gjennom hele oppveksten, men den smartness som kreves for å komme inn på Highbury i disse tider, vil overgå all tidligere erfart kunnskap. I tillegg vil kanskje en god neve med pund komme godt med. Men jeg reiser til London. Det er forsøket verdt. Jeg tenker at jeg ikke kan bli en gammel mann uten å si til meg selv at jeg ikke forsøkte den gangen i 2006. På forhånd konsulterer jeg med representanter for den norske supporterklubben på gunners.no. I håp om at de kanskje har noen billetter liggende. Voff. Der blir jeg anbefalt å prøve svartebørsselgerne utenfor stadion. Ja vel, ja. Mandagen før kampen vender jeg mot Mekka for første gang. Jeg går langs veggen bak North Bank, runder hjørnet og går mot billettkontoret ved East Stand. - Yu wanna' tickit?! For Wednesday? Can't do it, mate. Sold out. Han ler når jeg går. Søker litt på nettet seinere på dagen. Et nederlandsk sted tilbyr meg billetter i to ulike kategorier, 745 og 715 euro. Tungsinnet siver inn. Jeg leser videre på nettet og finner et intervju med Thierry Henry i Financial Times:
- Det er vanskelig å beskrive hvorfor jeg liker Highbury så godt. Det er bare hele opplevelsen. Det er noe med Highbury som ikke kan sammenliknes med noe annet. Jeg har spilt på Stade de France, men for meg vil det alltid være Highbury som gjelder. Det er en stor historie som kommer til å ende her. Folk kommer alltid til å snakke om Highbury og kanskje ønske at de fortsatt var her. Historien har vart i 93 år. Klart folk kommer til å savne stedet.

VISST ER DET TRIST. Jeg er tilbake dagen etter, tirsdag før kampen. Går rundt i det stille strøket som utgjør Islington, Highburys nabolag. For det heter egentlig ikke Arsenal her. Det skal innrømmes at det var klubbens oppkjøper Henry Norris som i 1913 flyttet på hele Woolwich Arsenal fra Sør-London, til nord hvor Tottenham-hjertene ble spjæret i fortvilelse. I mange år var det direkte helsefarlig å gå på derbykamper mellom de to lagene. Men nå er det ro her.
I den regntunge ettermiddagen treffer vi tre stykker som er velsignet med The Gunners som nærmeste nabo. Saskia Bennett og barna Martha og Albert har stadion bare en gjennombruddspasning unna. - Arsenal har vært veldig hyggelige naboer. På de fem åra vi har bodd her, har det aldri vært noen problemer. Ingen ubehageligheter. På kampdagene kan det bli ganske karnevalistisk og festlig stemning her. Men mannen min er litt bekymret for å bo her, da.
- Hvorfor det?
- Weeell ... Han er redd for at Martha og Albert skal vokse opp og bli Arsenal-supportere. Selv er han Manchester United, you see. I see.
Men jeg ser ingen veier som fører meg nærmere en plass på tribunen. Jeg trasker rundt i London og spør meg for i kiosker og butikker og hos selgere som lokker med «vi selger billetter til musicals, show, teater, konserter og sportsarrangementer». Det virker som de snakker mer enn de kan love. Men prisen er i alle fall nede på 300-400 pund. Jeg setter meg opp på en slags venteliste A hos et par av dem.
- YOU WANT A TICKET?! Kampdag. Jeg går i Oxford street på formiddagen. Snur på steiner, ser under bardisker, raner folk. Ikke en billett å oppdrive noe sted. Jeg møter Darren Anderson som sitter i en knøttliten billettboks i Oxford Street. Her har han sittet i 20 år og solgt billetter til turister og fastboende. Nå lover han meg store ting.
- You want a ticket? Ikke noe problem. Gi meg noen timer, så skal jeg se hva jeg kan gjøre. Men det kommer til å koste deg 250 pund. Minst. Det er helt vilt vanskelig å få tak i Arsenal-billetter nå. For hele resten av sesongen. Alle vil til Highbury. Men dra ut dit selv nå. Klokka er ett, markedet er allerede i gang. Tuben til Arsenal station igjen.
Ganske riktig, her er svartebørsselgerne allerede på plass. Jeg tar en av dem til side og prater litt fag. Brad vil ikke oppgi etternavnet sitt, men forteller mer enn gjerne om vanskelighetene jeg står ovenfor. - Det blir veldig, veldig vanskelig i dag. Det er virkelig en utsolgt begivenhet og folk sitter på billettene sine. Jeg regner med at du kan få en billett til rundt 350 pund. Problemet er bare å få tak i dem. Jeg regner med at av i alt 35 000 billetter til stadion, er bare 8-10 tilgjengelige på markedet i dag. Så det er nesten umulig. - Skal du inn selv? - Tuller du? Jeg er Chelsea-supporter.
DET SOM SKJER nå skal fortelles i korte trekk. For det er nesten litt flaut å snakke om. I desperasjon ringer jeg Dagbladet. Jeg forklarer saken for Sportmagasinet. At jeg har vært på desperat jakt etter en billett til Arsenal-Real Madrid i flere dager. Om dere skaffer meg en billett, kan dere ta imot en historie om dette da? Og noen ganger fungerer verden på det mest vidunderlige vis. Noen telefoner, fakser og timer seinere er det hele gått i boks. Jeg går opp til pressekontoret og der ligger den:
«UEFA Champions League, Arsenal v. Real Madrid 08 Mar, 2006 Kick Off 19:45. Press Box, Row D, Seat 50. £ 0.00». Det er to ulike typer moralske slutninger å trekke ut av dette: A) Jeg bør fortsette som journalist (det beste i livet er gratis), og b) at jeg aldri skulle ha ventet 25 år med å besøke Arsenal.
Men så går jeg opp trappene inne på Highbury og ut i det flombelyste stadion hvor 35 000 mennesker allerede er i ekstase en halvtime før kampen. Alt er glemt. Hello Alf Drake, Pat Jennings, Charlie George, Tony Adams, Ian Wright, Liam Brady, David O' Leary, Thierry Henry og alle dere andre. And I say to myself, it's a wonderful world.