torsdag 16. desember 2010

Olga er død - leve Olga


Publisert i Dagbladet 29. januar 2006


Olga Marie Mikalsen har gått inn i musikkhistorien, sammen med Florence Foster Jenkins.


En sjelden gang kommer det noen stemmer som får lytteren til å glemme tid og sted. Jeg kunne nå alltids ha sagt en Kirsten Flagstad, en Jussi Björling eller en dramatisk Maria Callas. Men i dag tenker jeg på noen helt andre. Noen som også samlet store publikumsmasser, som ble større-enn-livet-populære, som er blitt legendariske - og som knapt traff en eneste rett tone i hele sitt liv. Jeg tenker spesielt på Olga Marie Mikalsen, som døde sist mandag, 91 år gammel. La Mikalsen, Die Olga, Sandakerveiens lyriske alt.

Hun har flere søstre i ånden enn du kanskje tror.


OLGA MARIE MIKALSEN vil muligens bli kategorisert som «kuriosa» i musikkhistorien. Kuriøst er det i alle fall å solodebutere i en alder av 53 år. Det er i den alderen de fleste sangere tenker på å legge opp. Men for Olga Marie Mikalsen var konvensjoner noe andre holdt på med. Hun ble født i Langevåg utenfor Ålesund i 1915, og 20 år gammel flyttet hun til Oslo hvor hun tok handelsskole, og utdanning ved Bjørknes privatskole. Hun jobbet i kontorvirksomhet i hele sitt voksne liv. Men parallelt med yrkeslivet hadde hun sangvirksomheten å lene seg mot.
Hun kom fra en musikalsk familie og studerte ved Musikk-konservatoriet i Oslo i flere perioder. Hun avla eksamen i solosang, anatomi, formlære og flere andre fag.
Blant hennes lærere var den ungarske pedagogen Josef Szterenyi.
- Han påsto at en stemme som min bare oppdages hvert 300. år, sa sangerinnen i et intervju med Nordlys i 1994.
Hun medvirket i musikkandakter og små konserter. I 30 år sang hun i høymesser i Oslo domkirke. Dette var også stedet for hennes solodebut i 1968. En rik tid fulgte deretter. Vi tillater å sitere fra hennes egne ord fra coveret til albumet «Olga synger solo» fra 1994: «Fikk gi konsert i Sandvika kino, Bærum okt. 1979. Oversett av verdenssangerinne og pedagog Annie Brown: Uttalelse: Rett, skjønn stemme. «Svært godt i gang i 1979.» «Konsert Tanum historiske kirke, Oslo mai 1980. Velk. Tilbake.» «Konsert Bergen Domkirke, Bergen juli 1990. Hjertelig velkommen tilbake ved Domprosten og de andre, meget publikum». Og så videre.

Et av de største høydepunktet kom med konserten i den minste Carnegie Hall-salen i New York på 70-tallet.

TILHØRERNE under de mange konsertene gjennom 70-80-og 90-tallet ble vitne til et vokalt fenomen av sjelden klasse. Når Olga Marie Mikalsen satte i gang med sin høyst personlige tolkning av «Våren», var det ikke utelukkende Edvard Griegs lyriske kraft som slo publikum til bakken. En nådeløs kritiker ville kanskje sagt at hun manglet det meste: timing, pusteteknikk, noteforståelse, rytme, gehør og framfor alt, sangstemme. Og det skal sies, det gikk over stokk og stein i musikkhistorien. Grieg, Gluck, Bach, Pergolesi. De ble alle framført med en heftig, nordvestlandsk kraft. Selv kalte hun tilnærmingsmåten for «agogikk». Programskaperen Egil Teige, som lagde et fint program med henne og var en nær venn, forklarte teknikken i en nekrolog forleden: «Et system der man gjorde komponistens tonefølge til en slags kladd, hvoretter man slynget tonene ut i konsertsalen, uavhengig av hva komponisten måtte ha ment å komponere». I 1994 ble hun for alvor oppdaget av et stort publikum, gjennom Solo-reklamen der hun framførte «Hurra for deg som fyller ditt år». Det påfølgende «Olga synger solo»-albumet solgte i underkant av 7000 eksemplarer.


OLGA MARIE MIKALSEN var ikke den første kvinnelige sanger i verden som lå en oktav foran, og utfordret fastlåste forestillinger om musikk. Amerikanske Florence Foster Jenkins (1868 - 1944) er kanskje den mest legendariske av alle alternative skjønnsangere. Denne damen fra Philadelphia fikk også sangundervisning i ung alder og debuterte for et stort publikum godt voksen. Foster Jenkins var aktiv sosietetsdame i New York da hun begynte å gjøre innspillinger for Meltone, et plateselskap der nesten hvem som helst kunne prøve seg. Noen av sangene hun besteg finnes bevart på plate i dag, og er tilgjengelige på Internett. Blant annet hennes Nattens dronning-arie fra «Tryllefløyten. En fullstendig radbrukket versjon, med agogikk så det holder. Man må lytte flere ganger for å tro at det er sant. I tonenes aller høyeste passasjer har hun ut av seg noen lyder som kan minne om det trassige bjeffet som kommer fra en badeand når den blir klemt på.

Men publikum elsket hennes eksotiske framtoning. En gang ble hun utsatt for en taxiulykke i New York. Men i stedet for å saksøke taxiselskapet, sendte hun en kasse med Havana-sigarer til sjåføren. Hun oppdaget nemlig at stemmen hennes kunne nå en tone høyere på grunn av ulykken.
Når hun gjorde plateinnspillinger gjorde hun bare ett opptak per sang, tross forsøk fra produsenten om å ta det flere ganger. Jenkins var overbevist om at det ikke kunne gjøres bedre. Slett ikke ulik innstillingen vår egen Sputnik har for sine kassettinnspillinger.
Hennes største triumf ble den siste. I et storstilt forsøk på det totale gjennombruddet pantsatte hun alt hun eide og leide den største salen i Carnegie Hall i New York.
Konserten den 25. oktober 1944 ble en braksuksess. Salen ble fylt opp på noen øyeblikk. På svartebørsen gikk billetten for 20 dollar stykket, mens den opprinnelige prisen var to dollar. En måned seinere døde hun.

DET ER DISSE damenes vilje og evne til å gå sine helt egne veier som gjorde de så elsket av publikum. Det kan ofte være en tynn linje mellom galskap og underholdning. Men Olga Marie Mikalsen og Florence Foster Jenkins var i besittelse av en dyp kjærlighet til musikk, og et sterkt behov for å formidle det. De fleste av oss kan få en vill tanke en dag vi står i dusjen. «Kanskje burde jeg bli sanger?». De aller færreste vil gå videre med saken. Men så har du de som fortsetter derfra. Som våre to damer her. Deres mot bør bli stående som et testament. Det krever sin kvinne å heve seg over alle naturgitte begrensninger, slik den vokalt sett ble gitt disse to. Det utrolige synes å være at de også ignorerte den bølgen av latter som fulgte deres opptredener.
Olga Marie Mikalsen ble en gang spurt av en journalist: «Men frk. Mikalsen, publikum sitter jo og ler på konsertene dine?». Hvorpå hun svarte: «Nja, men det er jeg som ler sist». Sett ut fra ståstedet til disse to damene kan menneskerasen deles inn på følgende vis: du har de som er tøffe nok til å leie Carnegie Hall, og så har du de som ikke er det.
Takk for alt, Olga.

Ingen kommentarer: