Forventninger om en reise

Publisert i spalten "Innfall" Dagsavisen 5. august 2007:

Vi har fått en helt annen holdning til verden rundt oss. Jeg snakker ikke om miljøspørsmål. Jeg snakker om en overlegen holdning, en suveren holdning om at jorden er erobret. ”Det er ikke noe sted på jorden jeg ikke kan dra til – når jeg vil og hvordan jeg vil. Pengene er der”. Et betydelig antall mennesker i den vestlige verden kan teknisk sett ha et poeng her. Jorda er som kjent blitt flat igjen. Men selv om faren for å gå seg på naboen i ei jordhytte i Gabon er blitt overhengende, velger jeg å tro at det finnes noen reiser igjen i verden som har et magisk skjær i seg. Jeg sitter her med en billett til den transsibirske jernbanen, og kan nå noen dager før avreise ikke få meg til å tro noe annet. Strekningen Moskva-Beijing per tog er naturligvis ingen stor nyhet lengre. Millioner har gjort reisen. Likevel: verdens lengste togreise, 9288,2 km lang, for min del 12 dager over åtte tidssoner, inkludert tre-fire dagers opphold hos en yak-bonde i Mongolia.
I et par uker nå har jeg drømt om nettene. På stoppesteder ved stasjoner som Novosibirsk, Ulan-Ude og Krasnoyarsk, skal russiske bondekoner strekke sine kurver mot oss i togvinduene. Gjennom iltre fluesvermer vil vi kunne skimte vareutvalget bestående av hardkokte egg, ravnsvarte brødskalker og grove pølsesnabber. Og vodka. Vodka! ”Har De vodka, fru babushka?”. ”Ikke mindre enn tre liters flasker”. ”Godt! Så tar jeg to av de”. Ved føttene deres skal bikkjer med unnvikende blikk bære på et håp innerst i sine avmagrede skrotter, om at vi er så forfinede og avvisende turister at de kan få seg en overflødig skalk eller to på slutten av dagen. Jeg forventer et kokende handelsliv på perrongene i disse minuttene. Trapesartister i bakgrunnen, damer med skjegg, snakkende bjørner, isprinsesser så vakre at hele stasjonsområdet stanser opp. Og ennå har jeg ikke nevnt togets innhold. Vi vil få selskap av kazakstanske viseministre, rasende kosakker, mongolske undertrykte, kinesiske OL-delegater og aserbadjanske cowboyer. Vi vil henge ved samovaren i enden av hver vogn og på et stotrende engelsk/russisk/mongolsk/kinesisk gjøre forsøk på å forbrødres, og holde misforståelsene på en anstendig avstand. O la la, Esperanto, why forlot du mich?
Så, så. Det blir vel det vanlige. Sure russere som selger uniformseffekter på hver eneste stasjon. Null vodka. Å få tildelt kupé med to fetladne, britiske venninner på tur som snakker ganske for høyt fra Moskva og inn, og en friskus av en canadier i en evig lotusstilling og en klokketro på at verden er et vakkert sted å leve, bare vi klemmer nok.
Transsibirske, liksom. Skal vedde på at de ikke har Komfort-avdeling en gang.