Publisert i Dagbladet Magasinet 07.09.02:
En hysterisk hypokonder med sosial angst. 20 år etter sin død oppfyller pianisten Glenn Gould fortsatt myten om kunstnergeniet.
OM BORD I «VOYAGER I» et sted i verdensrommet svever Glenn
Gould. Da romsonden ble skutt opp for nøyaktig 25 år siden, var den lastet med ulike bevis på vår sivilisasjon, i tilfelle fartøyet en gang blir fanget opp av noen der ute. Som et bevis på det ypperste vi har framskaffet, ligger blant annet en 12-tommers kobberplate med ulike Bach-tolkninger av Glenn Gould. Evigheten kan da umulig bli det samme etter det?
Gould. Da romsonden ble skutt opp for nøyaktig 25 år siden, var den lastet med ulike bevis på vår sivilisasjon, i tilfelle fartøyet en gang blir fanget opp av noen der ute. Som et bevis på det ypperste vi har framskaffet, ligger blant annet en 12-tommers kobberplate med ulike Bach-tolkninger av Glenn Gould. Evigheten kan da umulig bli det samme etter det?
Bare fem år etter «Voyager» forsvant også Glenn Gould ut i det hinsidige. Men 20 år etter hans død - 4. oktober - har hans 50 år gamle liv fått en oppdrift som vi bare gjenkjenner fra Elvis-mytologien. For her er det så mye å gripe fatt i. La det bare være sagt med en gang at vi her har å gjøre med en så gudbenådet pianospiller at dagens utøvere får tårer i øynene når de hører navnet. Det kan være greit å nevne, fordi legenden og myten av og til kan skygge for de overveldende bevis som er lagt igjen på over 250 plateinnspillinger.
FOR DU VET du har å gjøre med et menneske som ikke føyer seg inn i noe kjent normalbegrep når du hører historier som denne: Da Gould en dag tidlig på 60-tallet kom inn til klaverfirmaet Steinway & Sons i New York, ble han møtt med et vennskapelig, lett klaps på skulderen av den tekniske sjefen Hupfer. Den dypt hypokondriske pianisten, som hatet all mulig form for fysisk kontakt, fikk sjokk. Han klagde øyeblikkelig over voldsomme smerter og sa seinere at Hupfer hadde grepet ham om begge skuldrene og rystet ham voldsomt. Gould løp ut av butikken og opp til legen sin og klaget til denne om prikking og følelsesløshet. Etter stadig større smerter og grundige undersøkelser de nærmeste dagene kommer Gould selv til konklusjonen at den venstre skulderen er presset under den høyre. Han avlyser alle spillejobber i tre måneder framover og saksøker Steinway for 300 000 dollar. Saken blir ikke løst før mange måneder seinere - med et mindre erstatningsbeløp.
FOR DU VET du har å gjøre med et menneske som ikke føyer seg inn i noe kjent normalbegrep når du hører historier som denne: Da Gould en dag tidlig på 60-tallet kom inn til klaverfirmaet Steinway & Sons i New York, ble han møtt med et vennskapelig, lett klaps på skulderen av den tekniske sjefen Hupfer. Den dypt hypokondriske pianisten, som hatet all mulig form for fysisk kontakt, fikk sjokk. Han klagde øyeblikkelig over voldsomme smerter og sa seinere at Hupfer hadde grepet ham om begge skuldrene og rystet ham voldsomt. Gould løp ut av butikken og opp til legen sin og klaget til denne om prikking og følelsesløshet. Etter stadig større smerter og grundige undersøkelser de nærmeste dagene kommer Gould selv til konklusjonen at den venstre skulderen er presset under den høyre. Han avlyser alle spillejobber i tre måneder framover og saksøker Steinway for 300 000 dollar. Saken blir ikke løst før mange måneder seinere - med et mindre erstatningsbeløp.
HISTORIEN BELYSER GLENN GOULD fra flere sider. For det første hadde det vært en smal sak for de mektige Steinway-folka å kaste ut hvilken som helst annen tulling med lignende oppførsel. Men dette var Glenn Gould. En mann som siden 1956hadde vært verdensberømt for sin fantastiske innspilling av Bachs «Goldbergvariasjoner», og som fylte konsertsal etter konsertsal med sin særegne stil og utrolige spill. På den annen side var dette en høyst naturlig og rasjonell reaksjon på en akutt situasjon for Glenn Gould.Han vokste opp i Toronto i Canada som et overbeskyttet enebarn, og fikk tidlig utviklet sin sosiale angst, som inkluderte både fysisk berøring og samvær i store grupper.Eller med noen i det hele tatt. Den første - og nest siste - pianoundervisningen fikk han med sin mor. En streng lærer som krevde at han alltid sang hver eneste tone han spilte. En vane han aldri slapp, og som også er blitt med på mange av platene som hørbar nynning. I hans samtid var mange kritikere overbevist om at dette var jåleri, men det var en ubevisst handling fra hans side.
SÅ LENGE HAN HOLDT PÅ med konserter, dukket det ofte opp motstandere i salen. Tilhengere av strengt konvensjonelle framføringer må ha hatt det grusomt under Goulds opptredener.Spilte han med orkester, satt han og trommet med fingrene mens hans ventet på at de skulle bli ferdige med for- eller mellomspillet. Han spilte med korslagte bein, anspente munnbevegelser, dramatiske bevegelser med den ene hånda om den skulle være fri, og med hele kroppen nærmest nede i klaviaturet. Konsertene kunne ikke gjennomføres om han ikke fikk 20 minutter med hendene i skåldende varmt vann før han gikk på podiet. Og på klaveret skulle det alltid stå et glass kildevann av polsk opprinnelse. Dette kan gjerne oppfattes som klovnerier. Resultatet er i alle fall det totalt motsatte. Jeg unner alle mennesker å se videoopptaket av Gould fra hans siste leveår, 1981, da han spilte inn «Goldbergvariasjonene» på nytt igjen. Dette finnes nå lett tilgjengelig på VHS og DVD. Ved synet av den middelaldrende Glenn Gould liggende helt inne i musikken er det nesten så man kan lure på om mannen allerede har plukket opp kontakten med «Voyager». Den danske musikkprofessor Karl Aage Rasmussen har sagt det ganske presis om hvordan jeg opplever Gould under dette opptaket:
«Se på ham når han spiller Bach, og glem alt om mytemageren!Med en selvforglemmende brummen, som en søvngænger der trænger ind i uendeligheden, luller han sig ind i musikken, hans krop begynder en kredsende bevægelse, hans kæber rapper som en lydløs and, han forsvinder ud av sig selv, dirigerer sin egen musik, omgør sig til et medium der i bogstaveligste forstand tænker musikken ind i klaveret, ikke længere som mellemled mellem Bach og instrumentet, men ét med dem begge.»
OG HVA GJØR SÅ DETTE GENIET på høyden av sin konsertkarriere? Jo, han legger selvfølgelig opp! 31 år gammel i april 1964 sjokkerte han sitt publikum ved å kunngjøre at han hadde spilt for dem for siste gang. Beslutningen var ugjenkallelig. Han erklærte død over konsertene, og hevdet at publikum bare var ute etter å tilfredsstille sin sensasjonstrang og at utøverne var sirkusdyr. Men hans viktigste budskap ved avhoppet var likevel at publikum heller skulle komme inn i musikken ved egen hjelp. Det vil si gjennom plateinnspillinger. Ved å spille platene hjemme selv kunne lytteren nærmest bli sin egen komponist. Du kunne spille om og om igjen enkeltsatser, sette sammen symfonier og være uten påvirkning fra et publikum - som uten tvil i Goulds øyne også var smittespredere av ulike sykdommer. Og igjen: her snakker vi om en mann som gikk rundt i selskap hele kvelden med en kopp kaffe i hånda. Ikke fordi han var kaffetørst, men fordi han skulle slippe å håndhilse på folk.
DET KREVDE SITT å være venn med en slik mann. Gould hadde nøyaktig motsatt døgnrytme i forhold til folk flest. Han led dessuten av kronisk søvnløshet. De som til enhver tid var «inne» hos Gould, måtte regne med telefonoppringninger midt på natta, fra et pratesjukt geni. Nok et paradoks fra den asosiale Gould. «Samtalene» var riktignok mer av en enetale, og konversasjonen skulle skje på hans premisser. Og det varte i timevis.Hans behov for å være alene var viden kjent.- Det er noe oppstemt, noe oppløftende ved å være alene gjennom lang tid, betrodde han sin venn Jonathan Cott.
HAN BODDE I MANGE ÅR i en forstad til Toronto, nærmere bestemt på hotellet Inn on the Park. Hotelledelsen hjalp til å gjøre oppholdet totalt anonymt. Her kan man ikke si han akkurat fråtset i livets goder. Glenn Gould var det man kan kalle enkel i matveien. I hovedsak spiste han loff med eggerøre hjemme. Skulle han spise ute, gikk turen som oftest til Burger King-restauranten på Highway 400 utenfor Toronto.Men tross alle nykker og påfunn gjennomførte Glenn Gould «prosjektet Glenn Gould» med et bemerkelsesverdig fokus. I tillegg til platene som kom i jevne drypp fram til hans død, var Gould også en utmerket forfatter, dirigent og produsent og meget interessant som radio- og TV-programmaker. Han lagde flere dokumentarer, blant annet «Solitude Trilogy» for radio om mennesker som lever i isolasjon. Siden hans død har Gould-mytologien vært uimotståelig for mange forfattere og filmmakere. Spesielt vil vi anbefale François Girards film «32korte filmer om Glenn Gould».Men aller helst bør du ta med deg en CD-spiller til Finnmarksvidda, ta inn på ei hytte, dra for gardinene og spille «Goldbergvariasjonene» om og om og om igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar