Publisert i Dagbladet 31. juli 2004:
Siden 1963 har forfatteren vært mer eller mindre som sunket i jorda. Det finnes knapt et bilde av ham som er ferskere enn et bilde fra marinen fra slutten av 50-tallet. Han har aldri gitt et eneste intervju, og man er ikke engang helt sikker på hvor han bor. New York City er det heteste tipset.
Rykter omgir navnet hans som krattskog. De spenner fra teorien om at han gjemmer seg fordi han skjemmes over kanintenner, til at han egentlig er Bob Dylan. På Internett kan du lese deg i hjel om Pynchon og såkalt «Pynchonalia».
En av favoritthistoriene er at han i sin ungdom hadde et sterkt ønske om å skrive om sport for magasinet Esquire på begynnelsen av 60-tallet, men redaktørene ville ikke ha ham.
De må angre like mye som de 14 forlagsredaktørene som i sin tid avviste J.K. Rowling og hennes fortellinger om en viss Harry Potter.
Fra tid til annen dukker Pynchon likevel opp i offentligheten, både ufrivillig og frivillig. CNN huket tak i ham på Manhattan i 1997. Pynchon ba pent om at TV-opptakene ikke ble sendt, og etter en intern debatt i TV-kanalen ble ønsket etterkommet.
Men et par uttalelser fra det lille møtet er blitt kjent.
- Min oppfatning er at ordet «tilbaketrukket» er skapt av journalister og betyr «ønsker ikke å snakke med media», sa Pynchon til CNN.
Nancy Jo Sales fra New York Magazine fikk også et kort møte med ham i 1996 og rapporterte:
- Han er bare en vanlig fyr. Han handler i nabolaget, spiser lunsjer med forfattervenner og tilbringer helgene med familien på landet.
Men Pynchon kan også overraske stort. I januar i år stilte han sensasjonelt nok opp i tegnefilmserien «The Simpsons».
Simpson-fan Pynchon nølte ikke med å låne bort stemmen sin da serieskaperne spurte.
EN SOM IKKE har tatt kontakt med omverdenen de siste 15 åra, er den tyske forfatteren Patrick Süskind. Verdensberømmelsen krøp opp i fanget hans da han ga ut «Parfymen» i 1976. Det siste livstegnet fra forfatteren kom i 1991, med «Historien om herr Sommer». Süskind er i dag bosatt ved Starnberger See utenfor München og forlater knapt huset sitt.
Den eneste nordmannen som vi vet har møtt Süskind, er teaterregissøren Thea Stabell. Hun fikk et unikt møte med tyskeren i 1986, i forbindelse med at hun satte opp hans stykke «Kontrabassen» på Amfiscenen på Nationaltheatret.
Hun gjorde også et intervju med ham til programheftet.
«(...) jeg er ferdig med å skrive. Jeg er pensjonist, i en alder av 38. Jeg behøver ikke skrive mer. Og jeg kan ikke forestille meg noe som helst som kunne begynne å gi meg lyst til å prøve å skrive igjen. Å skrive er forferdelig. Du vet aldri om du får det til. Du sliter og sliter i mørke, og ingen kan hjelpe deg. Ingen. Det er meget tungt arbeid. Det er grusomt» uttalte Süskin.
- Jeg husker en blek, bebrillet, intellektuell tysker, sier Thea Stabell atten år etter.
- Vi snakket mye om stoffet, og om musikk - som han var opptatt av. Han var i det hele tatt veldig kommunikativ den gangen. Men på en eller annen måte gikk det jo opp for meg at jeg satt sammen med en mann som både var litt gærning og geni.
- Hva mener du med gærning?
- Du så det på en hel del små ting. Måten han reagerte på lyd på, for eksempel. Jeg spiste middag med ham på restaurant etter at jeg hadde vært hjemme hos ham. Han virket veldig besatt, sensitiv og følsom. Både nærværende og distansert på én gang. Men også hyperintelligent og forfinet.
- Det som jeg opplevde som mest hjerteskjærende med Süskind, var hvordan han hadde dette enorme drivet fortsatt. Men samtidig som han på en måte var fratatt noe. Han ble jo så sterkt identifisert med «Parfymen», og hadde ikke noen overlevelsesgrunn til å skrive. Han hadde fått et godkjent-stempel ute blant det store publikum, mens det han ønsket, var å sparke folk i ræva. Jeg opplevde denne amputasjonen som veldig vond, sier Thea Stabell.
DEN MEST BERØMTE av lyssky forfattere er likevel Jerome David Salinger. Mest kjent som J.D. Salinger og for romanen «Catcher in the Rye» - med den pussige norske tittelen «Hver tar sin, så får vi andre ingen». Den utkom i USA i 1951, og den selges fortsatt i 250 000 eksemplarer årlig.
Han fyller 85 år i år, men han vil neppe delta i noen jubileumsfeiring. Fans og journalister kommer jevnlig til hans eiendom i Cornish i New Hampshire, men når aldri lenger enn til en avstengt port.
Også Salinger er blitt gjenstand for uønsket oppmerksomhet opp gjennom åra.
Den best berømte hendelsen er utvilsomt drapet på John Lennon i desember 1980. Drapsmannen Mark Chapman ble funnet med «Catcher in the Rye» på innerlomma. Lydopptakene fra politiavhørene ble frigjort i 1988, og der uttalte Chapman at han drepte Lennon for å få oppmerksomhet omkring boka og dens angrep på det hyklerske samfunnet. Salinger har aldri kommentert saken.
Salinger-forskere mener å finne nøkkelen til hans tilbaketrukkethet i 2. verdenskrig. Som infanterist var han med på landgangen i Normandie på D-dagen, den 6. juni 1944. De fire neste månedene gjennomlevde han noen av krigens tøffeste måneder. 75 prosent av kameratene i troppen ble drept i perioden fram til frigjøringen av Paris.
Han har vært gift tre ganger og har to barn. Han hadde selv et sterkt farskompleks, og forholdet til datteren Margaret er ikke godt. I 2000 utga hun «Dream Catcher», en riktig besk og bitter memoarbok om å vokse opp med J.D. Salinger i huset.
BILL WATTERSON HAR ingen barn som kan skrive kvasse oppvekstskildringer om ham. Skaperen av tegneserien Tommy og Tigern lever sammen med sin kone Melissa og en haug med katter i barndomsstrøket Chagrin Falls i Ohio. Han sluttet med sin suksesserie etter en konflikt med selskapet som gir ut serien.
Watterson forsøkte i flere år å hindre at serien skulle gi spin-off-effekter som T-skjorter, krus, penner med Tommy og Tigern på. Men han måtte til slutt gi opp, og dermed sluttet han også å tegne, i 1985. Det finnes ett intervju med ham, fra 1985. Ellers har det vært helt stille fra serieskaperen.
DET KUNNE VÆRT skrevet uendelig mye mer om kultusen rundt disse tilbaketrukne forfatterne. Og om alle de andre. Om sjakkgeniet Bobby Fischer, som i de siste fem åra bare har ytret seg gjennom en filippinsk radiostasjon i til sammen 16
sendinger. Men det er lite annet enn ytringer fra en forstyrret mann. Han pøser ut sitt hat mot jødene, hvordan de alle er ute etter ham. Han snakker hatsk om sitt opprinnelige hjemland.
- Dette er vidunderlige nyheter. Jeg støtter handlingen. Jeg vil se USA utryddet, sa han etter 11. september-angrepene.
Amerikanske myndigheter ønsker å få kloa i ham og er i forhandlinger med å få ham utlevert fra Japan, etter at han ble arrestert der for tre uker siden. Han er etterlyst fordi han i 1992 spilte en sjakkmatch i Jugoslavia. Det var i krigsåra, og FN-sanksjoner den gangen forbød enhver privat eller offentlig samhandling med landet. Anledningen var en rematch med Boris Spassky, russeren som han slo i det som ble kalt «århundrets sjakkduell» i Reykjavik i 1972.
LANGT MER STILLFAREN var dirigenten Carlos Kleiber, som døde for halvannen uke siden. Det er ikke å ta for hardt i å si at han var en av vår tids ledende dirigenter. Mange kloke mennesker vil si han var den beste.
Han var relativt aktiv i sin ungdom, men trakk seg langsomt tilbake utover på 70-tallet. Siden sa han til en venn at han «dirigerte bare når han var sulten». Det ville på 80-tallet si et par-tre ganger i året. Han fikk rundt en million kroner for en konsert.
Våren 1995 var kjøleskapet tydeligvis fullt. Da fikk han en firehjulsdrevet Audi A8 som betaling i stedet for penger til mat.
Undertegnede var så heldig å overvære en konsert han hadde med sitt favorittorkester, Bayerische Rundfunk, i 1999 i Las Palmas. Ord kan ikke beskrive opplevelsen. Denne og fire andre konserter i Spania ble det siste han gjorde på konsertpodiet.
I ROCKEBRANSJEN FINNES tilsvarende eksempler. Syd Barrett var bandmedlem i Pink Floyd i bare tre år, fra 1965 til 1968. Han var likevel hovedhjernen bak bandets visjon. «Shine on You Crazy Diamond» er bandets egen storslagne hyllest til Barrett.
I musikertida levde han som den rockestjernen han var, men gapte for høyt. Han gikk på tallrike narkotiske stoffer, særlig LSD.
Det turbulente livet sendte ham inn i et psykotisk traume, som det rapporteres at han ikke er ute av ennå. Han er ikke blitt intervjuet siden 1971, og han avviser alle som kommer på døra i Cambridge. Den sosiale sirkelen er begrenset. Den består av hans søster. Han blir stadig fotografert av paparazzier - og bildene viser alltid det samme. En middelaldrende, kraftig og skallet mann på vei ut for å hente sin Daily Mail og ei pakke røyk.
NOEN NORSKE NÅLEVENDE kunstnere kommer knapt på denne lista.
Dag Solstad gjorde et forsøk på å gå i «indre eksil». Odd Nerdrum forsøker ivrig å opparbeide seg eksil på Island. Men ingen tror vel det vil vare. Den som kommer nærmest, er den avdøde forfatteren Agnar Mykle. Han hadde et paranoid forhold til offentligheten de siste to tiåra han levde. Da Festspillene i Bergen ville gjøre ham til festspilldikter uten hans tillatelse i 1993, ble det for mye bråk selv for bergensere. De ble pent nødt til å droppe planene.
Kanskje burde vi også ha droppet denne artikkelen? Det å bli skrevet om, er det siste disse menneskene ønsker. På en annen side: Ved å bli mystiske, oppnår de økt oppmerksomhet. Du skal heller ikke se bort fra at de går og ler av oss. Hele veien til banken.
KUNSTNERLIV De fleste kunstnere elsker å være i rampelyset. Så har du dem som går i hi.
FOR NOEN MENNESKER er offentlig oppmerksomhet både pest og kolera på én gang. Forfatteren Thomas Pynchon hoppet ut av vinduet da Time Magazine sendte en fotograf til huset der han oppholdt seg i Mexico by i 1963. Men han er ikke alene i kategorien «lyssky kunstnergenier».Det finnes et knippe kunstnere som har beveget millioner av lesere og lyttere - men som selv tar avstand fra den veldige oppmerksomheten som er blitt dem til del. De forakter rett og slett alt som lukter og smaker av offentlighet.I ei tid da stjerner og kjendiser fra ulike divisjoner synes å dyrke medievirkeligheten som et kjært familiemedlem, finnes noen som har valgt å tre ut av det hele: Forfatterne J.D.Salinger og Patrick Süskind, Tommy og Tigern-skaper Bill Watterson, dirigenten Carlos Kleiber, sjakkspilleren Bobby Fischer og eks-Pink Floyd-medlem Syd Barrett. For å nevne noen.
HVA SKJEDDE MED THOMAS PYNCHON etter at Time kom på besøk? Det åpenbare er at han siden er blitt en av vår tids fremste forfattere, med bøker som «V.», «The Crying of Lot 42», «Gravity's Rainbow», «Vineland» og «Mason & Dixon». Flere ganger nevnt som aktuell Nobelpris-kandidat. Men ville han i så fall kommet til Stockholm for å motta prisen? Neppe.
FOR NOEN MENNESKER er offentlig oppmerksomhet både pest og kolera på én gang. Forfatteren Thomas Pynchon hoppet ut av vinduet da Time Magazine sendte en fotograf til huset der han oppholdt seg i Mexico by i 1963. Men han er ikke alene i kategorien «lyssky kunstnergenier».Det finnes et knippe kunstnere som har beveget millioner av lesere og lyttere - men som selv tar avstand fra den veldige oppmerksomheten som er blitt dem til del. De forakter rett og slett alt som lukter og smaker av offentlighet.I ei tid da stjerner og kjendiser fra ulike divisjoner synes å dyrke medievirkeligheten som et kjært familiemedlem, finnes noen som har valgt å tre ut av det hele: Forfatterne J.D.Salinger og Patrick Süskind, Tommy og Tigern-skaper Bill Watterson, dirigenten Carlos Kleiber, sjakkspilleren Bobby Fischer og eks-Pink Floyd-medlem Syd Barrett. For å nevne noen.
HVA SKJEDDE MED THOMAS PYNCHON etter at Time kom på besøk? Det åpenbare er at han siden er blitt en av vår tids fremste forfattere, med bøker som «V.», «The Crying of Lot 42», «Gravity's Rainbow», «Vineland» og «Mason & Dixon». Flere ganger nevnt som aktuell Nobelpris-kandidat. Men ville han i så fall kommet til Stockholm for å motta prisen? Neppe.
Siden 1963 har forfatteren vært mer eller mindre som sunket i jorda. Det finnes knapt et bilde av ham som er ferskere enn et bilde fra marinen fra slutten av 50-tallet. Han har aldri gitt et eneste intervju, og man er ikke engang helt sikker på hvor han bor. New York City er det heteste tipset.
Rykter omgir navnet hans som krattskog. De spenner fra teorien om at han gjemmer seg fordi han skjemmes over kanintenner, til at han egentlig er Bob Dylan. På Internett kan du lese deg i hjel om Pynchon og såkalt «Pynchonalia».
En av favoritthistoriene er at han i sin ungdom hadde et sterkt ønske om å skrive om sport for magasinet Esquire på begynnelsen av 60-tallet, men redaktørene ville ikke ha ham.
De må angre like mye som de 14 forlagsredaktørene som i sin tid avviste J.K. Rowling og hennes fortellinger om en viss Harry Potter.
Fra tid til annen dukker Pynchon likevel opp i offentligheten, både ufrivillig og frivillig. CNN huket tak i ham på Manhattan i 1997. Pynchon ba pent om at TV-opptakene ikke ble sendt, og etter en intern debatt i TV-kanalen ble ønsket etterkommet.
Men et par uttalelser fra det lille møtet er blitt kjent.
- Min oppfatning er at ordet «tilbaketrukket» er skapt av journalister og betyr «ønsker ikke å snakke med media», sa Pynchon til CNN.
Nancy Jo Sales fra New York Magazine fikk også et kort møte med ham i 1996 og rapporterte:
- Han er bare en vanlig fyr. Han handler i nabolaget, spiser lunsjer med forfattervenner og tilbringer helgene med familien på landet.
Men Pynchon kan også overraske stort. I januar i år stilte han sensasjonelt nok opp i tegnefilmserien «The Simpsons».
Simpson-fan Pynchon nølte ikke med å låne bort stemmen sin da serieskaperne spurte.
EN SOM IKKE har tatt kontakt med omverdenen de siste 15 åra, er den tyske forfatteren Patrick Süskind. Verdensberømmelsen krøp opp i fanget hans da han ga ut «Parfymen» i 1976. Det siste livstegnet fra forfatteren kom i 1991, med «Historien om herr Sommer». Süskind er i dag bosatt ved Starnberger See utenfor München og forlater knapt huset sitt.
Den eneste nordmannen som vi vet har møtt Süskind, er teaterregissøren Thea Stabell. Hun fikk et unikt møte med tyskeren i 1986, i forbindelse med at hun satte opp hans stykke «Kontrabassen» på Amfiscenen på Nationaltheatret.
Hun gjorde også et intervju med ham til programheftet.
«(...) jeg er ferdig med å skrive. Jeg er pensjonist, i en alder av 38. Jeg behøver ikke skrive mer. Og jeg kan ikke forestille meg noe som helst som kunne begynne å gi meg lyst til å prøve å skrive igjen. Å skrive er forferdelig. Du vet aldri om du får det til. Du sliter og sliter i mørke, og ingen kan hjelpe deg. Ingen. Det er meget tungt arbeid. Det er grusomt» uttalte Süskin.
- Jeg husker en blek, bebrillet, intellektuell tysker, sier Thea Stabell atten år etter.
- Vi snakket mye om stoffet, og om musikk - som han var opptatt av. Han var i det hele tatt veldig kommunikativ den gangen. Men på en eller annen måte gikk det jo opp for meg at jeg satt sammen med en mann som både var litt gærning og geni.
- Hva mener du med gærning?
- Du så det på en hel del små ting. Måten han reagerte på lyd på, for eksempel. Jeg spiste middag med ham på restaurant etter at jeg hadde vært hjemme hos ham. Han virket veldig besatt, sensitiv og følsom. Både nærværende og distansert på én gang. Men også hyperintelligent og forfinet.
- Det som jeg opplevde som mest hjerteskjærende med Süskind, var hvordan han hadde dette enorme drivet fortsatt. Men samtidig som han på en måte var fratatt noe. Han ble jo så sterkt identifisert med «Parfymen», og hadde ikke noen overlevelsesgrunn til å skrive. Han hadde fått et godkjent-stempel ute blant det store publikum, mens det han ønsket, var å sparke folk i ræva. Jeg opplevde denne amputasjonen som veldig vond, sier Thea Stabell.
DEN MEST BERØMTE av lyssky forfattere er likevel Jerome David Salinger. Mest kjent som J.D. Salinger og for romanen «Catcher in the Rye» - med den pussige norske tittelen «Hver tar sin, så får vi andre ingen». Den utkom i USA i 1951, og den selges fortsatt i 250 000 eksemplarer årlig.
Han fyller 85 år i år, men han vil neppe delta i noen jubileumsfeiring. Fans og journalister kommer jevnlig til hans eiendom i Cornish i New Hampshire, men når aldri lenger enn til en avstengt port.
Også Salinger er blitt gjenstand for uønsket oppmerksomhet opp gjennom åra.
Den best berømte hendelsen er utvilsomt drapet på John Lennon i desember 1980. Drapsmannen Mark Chapman ble funnet med «Catcher in the Rye» på innerlomma. Lydopptakene fra politiavhørene ble frigjort i 1988, og der uttalte Chapman at han drepte Lennon for å få oppmerksomhet omkring boka og dens angrep på det hyklerske samfunnet. Salinger har aldri kommentert saken.
Salinger-forskere mener å finne nøkkelen til hans tilbaketrukkethet i 2. verdenskrig. Som infanterist var han med på landgangen i Normandie på D-dagen, den 6. juni 1944. De fire neste månedene gjennomlevde han noen av krigens tøffeste måneder. 75 prosent av kameratene i troppen ble drept i perioden fram til frigjøringen av Paris.
Han har vært gift tre ganger og har to barn. Han hadde selv et sterkt farskompleks, og forholdet til datteren Margaret er ikke godt. I 2000 utga hun «Dream Catcher», en riktig besk og bitter memoarbok om å vokse opp med J.D. Salinger i huset.
BILL WATTERSON HAR ingen barn som kan skrive kvasse oppvekstskildringer om ham. Skaperen av tegneserien Tommy og Tigern lever sammen med sin kone Melissa og en haug med katter i barndomsstrøket Chagrin Falls i Ohio. Han sluttet med sin suksesserie etter en konflikt med selskapet som gir ut serien.
Watterson forsøkte i flere år å hindre at serien skulle gi spin-off-effekter som T-skjorter, krus, penner med Tommy og Tigern på. Men han måtte til slutt gi opp, og dermed sluttet han også å tegne, i 1985. Det finnes ett intervju med ham, fra 1985. Ellers har det vært helt stille fra serieskaperen.
DET KUNNE VÆRT skrevet uendelig mye mer om kultusen rundt disse tilbaketrukne forfatterne. Og om alle de andre. Om sjakkgeniet Bobby Fischer, som i de siste fem åra bare har ytret seg gjennom en filippinsk radiostasjon i til sammen 16
sendinger. Men det er lite annet enn ytringer fra en forstyrret mann. Han pøser ut sitt hat mot jødene, hvordan de alle er ute etter ham. Han snakker hatsk om sitt opprinnelige hjemland.
- Dette er vidunderlige nyheter. Jeg støtter handlingen. Jeg vil se USA utryddet, sa han etter 11. september-angrepene.
Amerikanske myndigheter ønsker å få kloa i ham og er i forhandlinger med å få ham utlevert fra Japan, etter at han ble arrestert der for tre uker siden. Han er etterlyst fordi han i 1992 spilte en sjakkmatch i Jugoslavia. Det var i krigsåra, og FN-sanksjoner den gangen forbød enhver privat eller offentlig samhandling med landet. Anledningen var en rematch med Boris Spassky, russeren som han slo i det som ble kalt «århundrets sjakkduell» i Reykjavik i 1972.
LANGT MER STILLFAREN var dirigenten Carlos Kleiber, som døde for halvannen uke siden. Det er ikke å ta for hardt i å si at han var en av vår tids ledende dirigenter. Mange kloke mennesker vil si han var den beste.
Han var relativt aktiv i sin ungdom, men trakk seg langsomt tilbake utover på 70-tallet. Siden sa han til en venn at han «dirigerte bare når han var sulten». Det ville på 80-tallet si et par-tre ganger i året. Han fikk rundt en million kroner for en konsert.
Våren 1995 var kjøleskapet tydeligvis fullt. Da fikk han en firehjulsdrevet Audi A8 som betaling i stedet for penger til mat.
Undertegnede var så heldig å overvære en konsert han hadde med sitt favorittorkester, Bayerische Rundfunk, i 1999 i Las Palmas. Ord kan ikke beskrive opplevelsen. Denne og fire andre konserter i Spania ble det siste han gjorde på konsertpodiet.
I ROCKEBRANSJEN FINNES tilsvarende eksempler. Syd Barrett var bandmedlem i Pink Floyd i bare tre år, fra 1965 til 1968. Han var likevel hovedhjernen bak bandets visjon. «Shine on You Crazy Diamond» er bandets egen storslagne hyllest til Barrett.
I musikertida levde han som den rockestjernen han var, men gapte for høyt. Han gikk på tallrike narkotiske stoffer, særlig LSD.
Det turbulente livet sendte ham inn i et psykotisk traume, som det rapporteres at han ikke er ute av ennå. Han er ikke blitt intervjuet siden 1971, og han avviser alle som kommer på døra i Cambridge. Den sosiale sirkelen er begrenset. Den består av hans søster. Han blir stadig fotografert av paparazzier - og bildene viser alltid det samme. En middelaldrende, kraftig og skallet mann på vei ut for å hente sin Daily Mail og ei pakke røyk.
NOEN NORSKE NÅLEVENDE kunstnere kommer knapt på denne lista.
Dag Solstad gjorde et forsøk på å gå i «indre eksil». Odd Nerdrum forsøker ivrig å opparbeide seg eksil på Island. Men ingen tror vel det vil vare. Den som kommer nærmest, er den avdøde forfatteren Agnar Mykle. Han hadde et paranoid forhold til offentligheten de siste to tiåra han levde. Da Festspillene i Bergen ville gjøre ham til festspilldikter uten hans tillatelse i 1993, ble det for mye bråk selv for bergensere. De ble pent nødt til å droppe planene.
Kanskje burde vi også ha droppet denne artikkelen? Det å bli skrevet om, er det siste disse menneskene ønsker. På en annen side: Ved å bli mystiske, oppnår de økt oppmerksomhet. Du skal heller ikke se bort fra at de går og ler av oss. Hele veien til banken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar