En blues for Arne Scheie

Publisert i Dagsavisen under spalten Innfall

Vestfold by afternoon. Tilbakelent stemning på E 18. Så mye som det kan bli av dette en søndag ettermiddag på vei inn til Oslo. Men det er lugnt. Sku på radioen, det er tid for fotballrunden. Målene ruller inn, Arne Scheie kommenterer fra ekspertplassen i NRK-studioet. Dramaet stiger. Alt er slik som det burde være. Helt til du merker at det er et eller annet som ulmer. En snikende følelse av at noe er galt. Så hører du det.

Jeg vet du hører det også, Arne. Suset fra 70-tallet. Hele tribuner som beveger seg. Dypt inne i den nord-engelske skodda synger et unisont mannskor om bedre tider. Om at kullprisene snart må stige, om at Sharon snart skal komme hjem igjen. Der var du. En lydfontene. Vi som gikk glipp av Amerika-båtene fikk dine rapporter hjem som et lydteppe over formingsårene. Og så kom 80-tallet med høyt hår, og 90-tallet - hvor både vi og FIFA innbilte oss at Norge var verdens tredje fotballnasjon. Hele tida: Arne Scheie i kommentatorboksen.

Du var i ett med den bua, Arne. Og nå? Viasat Plus, Canal Digital, TV 2, TV 3. Reklamefjernsynet har kjøpt deg ut av leken. Det er bare smårusk igjen. Adhoc-ligaen eller hva den heter. Norske 1. divisjonskamper med lunken pølse i kiosken og en tilskuermasse på 30. Spede tilrop og ingen desperasjon. Du er henvist til et lite studio uten vinduer i moderskipet Marienlyst og må se på monitorer med sendinger fra konkurrerende kanaler. Det lukter studio, Arne. Ikke nyslått gress. Det blir ingen tur ned på banen før kampen for å sjekke forholdene. Ingen kald, rå høstluft som sive inn i ei glippe øverst i kommentatorbua. Faen ta kommersiell fjernsyn og alle hennes fleskefeite søskenbarn.

Vi ruller en enkel Peugeot hjem på E 18. Tenker plutselig på Johnny Cash som i 1992 samlet kun en håndfull mennesker til den første Norwegian Wood-konserten, som ble arrangert i Bærum. Urettferdighet har mange ansikt. Men det finnes trøst:

”Den fyrste song eg høyra fekk,
var Arne sin song ved vogga,
dei mjuke ord til mitt hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga”.

Og DER scorer Grautfjordbotn i dette ulidelig spennende 5. divisjonsoppgjøret mot Stringargutane fra Finnbrøst og Alkenes krets. Det skal du ha, Arne. Du bærer overgangen med verdighet. Cup er cup. Livet går vel videre på et vis. Sharon kommer tilbake. Men jeg tenker det hender i blant at du kikker over skjermene og opp mot den røde studiolampa. Det er størst mulig tystnad. Utenfor gjør Kevin Keegan seg klar.

En ordførersønns bekjennelser

Publisert i Dagsavisen under spalten Innfall

Valget er over, roen har senket seg. Taperne ligger badet i sin egen bremseveske, vinnerne går videre i hverdagen med et smil om munnen. 1-2 millioner nordmenn våknet opp 11. september med en ny ordfører i kommunen. En av dem var jeg. Og denne ordføreren kjenner jeg best som egen far. La oss kalle ham Jarle.
Min egen kommune er det riktignok ikke lengre. Jeg flyttet derfra for over 20 år siden. Men gamle scener rullet opp i hodet igjen, som fra en film jeg for lengst hadde glemt. For jeg har prøvd det før, dette å være ordførersønn. I de aller, aller verste årene en kan være ordførersønn. I alderen 11-15 år.
Derfor: en liten ode til de sønner og døtre i pubertetsalderen som i disse dager blir barn av ordførere i mindre kommuner. Jeg føler med dere. Jeg føler så inderlig med dere. Det skal bli tøffe kamper. Det aller meste av det dere blir involvert i de neste fire årene, vil bli fulgt med en spesiell interesse. Karakterene på skolen, hvordan du gjør det på fotballbanen, hvilke kamerater du omgås, hvilken kjæreste du får - eller aller helst de du ikke får, de opprør du måtte ha, de rutene du skal knuse…alt blir tatt opp til vurdering hos en slags usynlig komité bestående av alt og alle rundt deg. Hvordan er det nå egentlig med denne ordførersønnen?
"Å, ja. Det er han ordførersønnen". "Du, der er han ordførersønnen". Herre jemeni, det er visst sønnen til ordføreren". Velkommen til en krig dere ikke kan vinne. Ungdomsårene heretter vil være med et lodd rundt livet. Jeg har ingenting galt å si om min far. Tvert i mot. Det å være ordførersønn i en alder av 38 er bare en bonus for et politisk interessert menneske. Det er tenåringen jeg snakker om. Han og hun som skal være med i distriktets Kennedy-klan i noen år.
Jeg vil appellere til de av landets ordførere dette gjelder om å ta det litt fleksibelt på oppvekstfronten. Det gjelder ikke minst også for omgivelsene til denne ungdommen. La oss for eksempel si, fritt fra fantasien, at en 13-åring blir tatt i nasking på Samvirkela…Coop. Eller at han stjeler penger fra en eldre dame. For eksempel. Døm ham ikke til evig fortapelse. Trekk ham ikke i ørene mens du lekser opp en samlet norsk ordførerhistorie, og si at slikt gjør man slett ikke i din posisjon. La det gå, la det gå. De er allerede i pubertetsutgaven av Waterloo. De trenger ikke Stiklestad-slaget på toppen. Og de skal uansett ikke bli valgkampmedarbeidere i 2011.

Bondevik og alkoholen

Publisert i spalta Innfall i Dagsavisen

Kjell Magne Bondevik drikker. Vår tidligere statsminister er falt under flaska. Den tidligere utenriksminister og avholdte parlamentariker forsøker å styre seg gjennom pensjonisttida gjennom en slalomløype av småskvetter og tomflasker. Vi kan ikke forstå det annerledes etter at vi gjennom avisoverskrifter denne uka ble gjort kjent med at den behørig feirede 60 års jubilants nye hobby. ”Kjell Magne Bondevik har begynt å drikke vin”. Rent bortsett fra overraskelsen over at Kjell Magne Bondevik ikke er mer enn 60 år, inneholdt feiringen lite nytt. KrF-ere drikker. De drikker som svamper. Valgerd Svarstad Haugland, som i dag visstnok er kirkegårdsgraver et sted på det sentrale Østlandet, satte standaren da hun kom inn i rikspolitikken som et frisk pust på midten av 90-tallet. Havrelefsene satt fast i mang en vestlandshals da innehaverne kunne lese i avisene at jo da, hun kunne da mer enn gjerne ta seg et glass vin eller to i hyggelig lag. Hvem var denne Lucifer i ny, smart drakt?

Men vi skal være litt rause. Slett ikke slå opp i den tykke boken og lese fra Salmenes bok, kapittel 75, vers 9: ”Herren har i sin hånd et beger med skummende, krydret vin. Han skjenker i vinen og alle de onde på jorden må drikke, selv bunnfallet må de tømme”. Fra bygdene rundt Bondeviks hjemstrøk regnes jo bunnfallet som en egen dessert. Vi må ikke dømme. Vi andre kan bare drømme. Å ha Gud i seg + ei fyllekule er HUB på kupongen, for å holde oss til kjent Bondevik-terminologi. KrF-ere er bare mennesker, og av og til ser vi tegn på at enkelte av de blir klokere med årene. Vi undres bare hvorfor det tok så lang tid før Kjell Magne Bondevik havnet på kjøret. Det var åresvis med statsmiddager, utenlandsbesøk, representasjoner av ulikt slag, budsjettkonferanser og andre drikkefremkallende tiltak som ville ha sendt den mest svartsynte indremisjonær ut i de evige pantemarkeder. Bondevik må ha hatt stålvilje. Han så forbi alle fristelser. Opplagt den rette mannen for statsministerposten.

Nå er han blitt en eldre mann. Han kan gi slipp på det hele. Kjell Magne Bondevik kan bli en populær mann på barene rundt omkring. Nærmest som en uutgrunnelig Hemingway-karakter kan han sitte der. ”When I was prime minister, I…”. Han kan la håret vokse. La humla suse og tiden fly. Kjenne litt på verdian. Den fotballglade romsdaling kan finne gleden å sette seg ned foran fjernsynet slik alle vi andre gjorde det i ungdommen, og skåle hver gang det plinges for en scoring.

Molde-Mandalskameratene 12-1. Jeg sier ikke mer.

Hilseplikt

Publisert i spalten "Innfall" i Dagsavisen:


Jeg skal ikke påstå uten videre at jeg er en markas mann. Men det hender jeg streifer der. Nordmarka, altså, for lesere utenfor Oslo. Jeg har imidlertid oppholdt meg nok i hovedstaden grønne perle til å registrere det blanke faktum at det hersker en dyp forvirring der ute. Det dreier seg om noe så enkelt som å hilse. Etter flere års tilfeldig vandring - men nok til at empirien trår i kraft – kan jeg slå fast at det nå er gått for langt. Det hilses både over en lav sko og over alle støvleskaft. Det hilses på stier, det hilses i kratt. Folk du ikke ville ha delt sete med på bussen, er plutselig en venn du ikke har møtt. Bare fordi man har forlatt sivilisasjonen og gitt seg villmarken i vold.
Det finnes regler for det meste for opphold i Nordmarka. Det skal ikke sykles der, hunden din kan ikke løpe her, søppel skal tas med slik og så videre. Men hvor er Nordmarka-politiet når du virkelig trenger de? Det er på tide å ta marka tilbake. Jeg er da av den oppfatning at man skal holde det hele litt inne. Derfor: et kortfattet forslag til en hilsemanual for Nordmarkas brukere.
Innen fem kilometer fra siste registrerte parkeringsplass: ikke hils
Innen to kilometer fra siste betjente hytte: ikke hils
Stier smalere enn 40 centimeter, og utenfor ikke hils-kilometerradius: hils (men skeptisk)
I møte med kjentfolk: hils (uansett område)
I møte med vandrere som hilser på mer enn 15 meters avstand: ikke hils
I møte med menn mellom 40-45 år i tettsittende treningsklær: kontakt lege
Som en overgangsfase, kan det også være nødvendig med en manual for selve hilsenen, om du nå først er der. Generelt er det sikreste fra din side et kort nikk, ledsaget med et nøytralt/Mona Lisa-basert smil. Får du et kjekt ”Hei, hei!” fra en vandrer, er det ikke nødvendig med tilsvarende tilbake. Et knapt synbart nikk burde holde. Får du et enda friskere ”morn!” og et bredt glis fra en vandrer, er det bare å passere uten noen reaksjon fra din side. ”Morn!” indikerer at det dreier seg om en morgen. Du burde da enten ha vært på jobb, eller holde deg for god til å vandre rundt i Nordmarka i grålysningen på en lørdag eller søndag. Et ”morn!” er også sannsynligvis framsatt av en representant av en heller mindre del av befolkningen, som du i følge siste tilgjengelige skattelister ikke har noen grunn til å føle tilhørighet med. Man må på et generelt grunnlag si om hilseordningen i Nordmarka at den må ikke anslå en altfor optimistisk tone. Vi skal tross alt ned i byen igjen.